Oppfølging
Tiltak ved kriser, ulykker og katatrofer
Tiltak i akuttfasen
Støtten i akuttfasen tar utgangspunkt i at fysisk og psykisk tilstedeværelse av helse- og omsorgspersonell og andre støttepersoner er det viktigste for opplevelsen av omsorg hos de kriserammede. Psykososiale tiltak i akuttfasen kalles psykologisk førstehjelp. Den kan bidra til å redusere den første angsten som de potensielt traumatiske hendelsene har skapt, og legge til rette for fungering og mestring på kort sikt.
Målsettingen er å opprettholde, eller så godt som mulig bistå til en normalisering av dagliglivet for de berørte.
Målgruppe for oppfølging: Mange rammede kan ha behov for psykososial oppfølging i denne fasen.
Varighet for oppfølgingen: Den første tiden etter krisen, ulykken eller katastrofen.
Koordinering av innsats
- Avklar ansvars- og oppgavefordeling.
- Fordel og avklar ansvar for ulike psykososiale tiltak og sette opp vaktlister (ivareta personellets behov for pauser, støtte og avlastning).
- Vurder behov for proaktiv oppfølging.
- Koordiner og kontroller tiltak.
- Sikre tydelig merking av personell som synliggjør identitet, rolle/ansvarsområde.
- Sørg for gode rapporteringsrutiner og samarbeide mellom de ulike aktørene i hjelpearbeidet.
- Sikre ivaretakelse av barn og unge.
- Sikre løpende dialog mellom personell for å avdekke nødvendige justeringer.
- Regelmessig gjennomgang av logg.
- Gjør behovsvurderinger av støttebehov.
- Kartlegg og mobiliser kriserammedes sosiale nettverk.
- Vurder behovet for et senter for evakuerte og pårørende (politiets ansvar).
- Hold overlevende og etterlatte adskilt når dette er hensiktsmessig.
- Vurder behov for opprettelse av pårørendetelefon (politiets og kommunens ansvar).
- Tilby informasjon på eget nettsted sammen med politiet og kriseledelsen.
- Håndter eventuell presse.
- Skaff tolk ved behov.
- Gi informasjon om hendelsen og mediehåndteringsråd til rammede og berørte.
Psykososiale tiltak
Fysisk trygghet:
Det viktigste er å sikre reell trygghet så raskt som mulig. De berørte må bringes til et sted hvor det ikke er risiko for tap av liv og helse, eller voldsomme vitneopplevelser. I enkelte tilfeller,
ved vedvarende fare, er det bare mulig å sikre relativ trygghet. Selv en relativ trygghet reduserer risikoen for å utvikle langtidsproblemer.
Opplevd trygghet:
Selv om det farlige er over, kan de rammede fortsatt oppleve utrygghet. Å bruke tid og fokusere på at det nå faktisk er trygt blir derfor viktig. Tilrettelegging av en rolig og skjermet ramme
rundt de kriserammede er av stor betydning for effekten av andre støttetiltak. I mange tilfeller vil det være nødvendig å beskytte fra pågang fra media og nysgjerrige tilskuere. For både barn og voksne er det betydningsfullt
å være sammen med noen de stoler på.
Noen personer som er traumatisert fra før opplever at reaksjonene på nye kriser blir veldig kraftige og kaotiske. Overfor disse er det ekstra viktig å fokusere på å redusere aktiveringsnivå og hjelpe personen til å oppleve trygghet her og nå.
Vurder behov for bistand til omsorgspersoner for å håndtere barns reaksjoner. Dette er særlig viktig i de tilfellene der omsorgspersonene ikke er i stand til å ivareta sine omsorgsfunksjoner.
Gi korrekt og oppdatert informasjon om hendelsesforløp, redningsaksjon eller etterforskning. Dette kan bidra til økt kontroll, oversikt og forutsigbarhet.
Gi informasjon om hva som vil skje videre og skap realistiske forventninger i forhold til arbeid eller skole.
Sikre barna tilgang til fakta og mulighet til å fortelle hva de har opplevd.
Sørg for informasjon til skole og barnehage før barna igjen skal tilbake til hverdagsrutinene.
Når dødsbudskap formidles bør en tilstrebe å skape en rolig og omsorgsfull ramme. Pårørende må få tid til å ta innover seg og forstå informasjonen de har fått. De må også få anledning til å stille spørsmål. Foreldre kan ha behov for råd om hvordan dødsbudskap skal overbringes til barn i familien. Dersom pårørende og formidler av dødsbudskap snakker ulike språk, må behov for tolk avklares på forhånd. Den som skal formidle dødsbudskapet bør være oppmerksom på splittede familier og viktigheten av å ivareta alle etterlattes behov for informasjon og støtte.
Dersom dødsfallet skjer utenfor hjem eller helseinstitusjon, er det et politiansvar å gi melding til etterlatte om dødsfall. Vanligvis delegerer politiet denne oppgaven til Kirken eller andre tros- og livssynssamfunn. Formidler av dødsbudskapet bør sikre seg at den som mottar budskapet ikke er alene i etterkant av at dødsbudskapet er formidlet.
En del etterlatte får imidlertid kjennskap til dødsfall via sosiale medier, tv og internett. Overbringelse av dødsbudskap blir derfor ofte bare en bekreftelse av det familien allerede vet. I noen tilfeller kan det vurderes om dødsbudskap skal formidles på telefon for å unngå at etterlatte får vite det på en ikke-planlagt måte.
Forsikre de berørte og rammede om at deres reaksjoner er normale reaksjoner på en unormal situasjon, og ikke uttrykk for sykdom eller at de er i ferd med å bli gal. Gi enkel informajson om vanlige reaksjoner. For å støtte de berørtes mestringsfølelse, kan det være nyttig å vise til ulike råd for selvhjelp.
Dersom de rammede blir retraumatisert av den aktuelle hendelsen, vil det være viktig å hjelpe personene til å forstå hvorfor de reagerer som de gjør og sette det i sammenheng med tidligere erfaringer. Forståelse kan gi økt opplevelse av kontroll. Sørg for at barn får mulighet til å uttrykke seg gjennom tegning og lek.
Gi kunnskap til etterlatte om sorg, sorgprosess og mestring. Fokuser på de berørte reaksjoner her og nå og informer om at det er store variasjoner i sorgreaksjoner og forløp over tid.
Vær varsom med bruk av beroligende medikamenter tidlig etter en krisehendelse.
Mangel på søvn den første natten etter en opprørende hendelse kan være av det gode, fordi tidlig søvn kan bidra til å forsterke minnet[14]. Å sikre søvn over tid kan være viktig, ettersom søvnmangel reduserer evnen til å tåle stress og evnen til selvhjelp.
Eksperimentell forskning har vist at sterke traumatiske sanseinntrykk lagres i en persons minne etter cirka seks timer. Gjennom å aktivisere personer som har opplevd sterke sanseinntrykk kan man redusere lagringen av disse inntrykkene. Aktiviteter som for eksempel spill, musikk, film og aktiv bruk av kroppen bruker de samme ressursene i hjernen. Dette vil kunne føre til at de sterke minnnene i mindre grad lagres.
Skjelvinger er en normal reaksjon som ofte blir feiltolket. Dersom noen begynner å skjelve etter en traumatisk hendelse, er det viktig å være klar over at dette er kroppens naturlige måte å kvitte seg med opparbeidet energi på. Man bør oppfordre personen til å la kroppens reaksjoner gå sin gang og ikke forsøke å stoppe dem. Hvis skjelvingene derimot ser ut til å gjøre vedkommende mer aktivert, slik at han eller hun mister kontakt med her-og-nå, blir det viktig å prøve å roe ned personen.
Etter en traumatisk hendelse er det viktig å gjenoppta vanlige hverdagsaktiviteter så snart som mulig. Dette vil forsterke opplevelsen av mestring og kontroll over egen situasjon.
De berørtes behov for praktisk bistand og hjelp må kartlegges. Tiltak ved praktisk bistand kan iverksettes i samarbeid med andre relevante instanser.
Stimuler til deltakelse i ritualer, for eksempel syning, bisettelse, begravelse eller minnegudstjenester. Dersom avdøde er sterkt skadet, bør det gjøres en grundig vurdering av hvorvidt det bør være syning. Særlig gjelder dette dersom barn skal være til stede. En måte å løse dette på kan være å dekke til de delene av kroppen som er svært skadet og vise de mindre skadede delene, slik at det er mulig å gjenkjenne vedkommende.
Sørg for at de berørtes familie og sosiale nettverk får informasjon om det som har hendt, slik at de kan være en støtte. Samtidig må man vurdere om disse kan være til hjelp. Familie og sosiale nettverk kan imidlertid også være rammet på en slik måte at de selv har behov for hjelp.
Hjelp de rammede til å være tydelig overfor sitt sosiale nettverk om ønske for støtte, akutt og på lengre sikt. Noen har nok støtte i sitt nettverk, andre trenger ytterligere psykososial støtte.
Undersøk interessen for likemannsstøtte og hjelp eventuelt etterlatte til å komme i kontakt med likemenn.