Oppfølging
| Portal: | Helsekompetanse |
| Kurs: | Når krisen rammer |
| Bok: | Oppfølging |
| Skrevet ut av: | Gjestebruker |
| Dato: | søndag, 5. mai 2024, 23:07 |
Oppfølging
Sentrale prinsipper for intervensjon[8]
Den kroppslige aktiveringen mennesker kan oppleve under kriser, ulykker og katastrofer er nært forbundet med sterkere dannelse av minner. Tidlig demping av uro og aktivering kan gi mindre plager i ettertid[9]
Når barn er involvert, kan familien ha behov for rådgivning fra personer med barnefaglig kompetanse for å sikre trygghet og berolige barna.
Mennesker som har vært utsatt for ekstreme taps- eller stressbelastnigner er ofte overfølsomme for situasjoner der de selv ikke har kontroll. Tro på egen mestring, hjelp og støtte fra eget sosialt nettverk er for noen kriserammede tilstrekkelig for å gi en opplevelse av kontroll over egen situasjon. Noen ønsker ikke profesjonell støtte eller hjelp.
Aktivitet, retur til arbeid eller deltakelse i opprydning og gjenreisning av ødelagte materielle ting, kan hjelpe noen mennesker til å se framover og reetablere håp. Mobilisering av samhørighet og håp skjer best gjennom aktiviteter der mennesker kjenner fellesskap og samhold. Ritualer har viktige funksjoner med hensyn til samhørighet og håp. De kan virke styrkende på fellesskapet. Fagpersoner kan finne ut hvilke ritualer som er aktuelle og legge til rette for disse. Barns involvering i ritualer bør planlegges slik at de får tilstrekkelig informasjon før deltakelse, samt god støtte under og i etterkant av gjennomførte ritualer. Ritualene rundt død og begravelse kan variere mye blant annet avhengig av religiøs tilhørighet. Begravelsesbyråer i landets store byer har kompetanse på begravelsesritualer for minoritetskulturer.[10]
Fagpersoner kan formidle selvhjelpsmetoder og gi råd som hjelper til å regulere egner tanker, følelser, atferd og aktivering. Dette kan også øke troen på at man kan påvirke sin egen situasjon. Eksempler på dette kan være avspenningsteknikker, eller teknikker for å avlede og dempe plagsomme tanker.
Etterlatte ønsker[11]
- tidlig og koordinert hjelp
- et bredspekteret hjelpetilbud som blir tilbudt dem
- et hjelpetilbud som gjentas
- hjelp som er til stede over tid
- kontakt med andre i samme situasjon
- kontinuitet blant hjelperne
Psykososial oppfølging bør være fleksibel, tilpasset de rammedes behov og den bør ha et familieperspektiv. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet.
I akuttfasen kan det være utfordrende for de rammede å foreta rasjonelle valg. Da kan det være behov for at andre står for valg og beslutninger. Likevel skal den enkeltes rett til brukermedvirkning ivaretas. Det betyr at lydhørhet for deres erfaringer og behov legges til grunn for beslutninger og utforming av tjenestetilbud. Brukermedvirkning har også en egenverdi ved at mennekser som mottar hjelp på egne premisser opplever å bli sett, respektert og erfarer å få styre over viktige deler av eget liv.
Brukermedvirkning forutsetter også tilstrekkelig informasjon. Informasjon bør gis i en dialogsituasjon hvor den rammede får mulighet til å stille spørsmål. Personer i krise kan ha utfordringer med å huske informasjon. Muntlig informasjon bør også gis i skriftlig form eller gjentas på et senere tidspunkt.
Organisering av oppfølgingstiltak
God oversikt over krisen, ulykken eller katastrofen er nødvendig for å kunne planlegge god og hensiktsmessig hjelp.
For å få dette til, er det viktig med detaljerte rutiner som sikrer god oppfølging, ansvars- og arbeidsfordeling.
Veilederen anbefaler at:
- Det sikres tidlig proaktiv hjelp i den psykososiale oppfølgingen, for å forebygge og redusere psykiske vansker over tid.
- Rammede personer og familier får en navngitt kontaktperson som bidrar til kontinuitet og trygghet i oppfølgingen.
- Aktiv brukermedvirkning ivaretas i den psykososiale oppfølgingen.
- Det sikres en helhetlig og langvarig oppfølging ved behov.
Kommunen har plikt til å sørge for at den enkelte får dekket sine individuelle behov for helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte.
- Skaff oversikt over den kritiske hendelsen
- Skaff oversikt over antall berørte, skadde eller døde
- Kartlegg behov for psykososial oppfølging
- Kartlegg om berørte har spesielle behov (for eksempel funksjonsnedsettelser eller behov for tolk)
Definisjon av målgrupper for oppfølgingen:
Personer som er direkte rammet av en krise eller katastrofe og trenger psykososial hjelp. Begrepet vil kunne omfatte både overlevende, pårørende, etterlatte familiemedlemmer og nære venner. Personer som har overlevd en ulykke eller katastrofehendelse. I de fleste tilfeller vil hendelsen innebære en opplevd fare for eget liv.
Hele kretsen av nærstående personer som kan være direkte berørt av en krise, ulykke eller katastrofe, for eksempel ektefeller/samboere/partnere/kjærester, barn, foreldre, søsken og besteforeldre. Pasient- og brukerrettighetsloven definerer hvem som er pasientens pårørende i lovens forstand.
Personer som har mistet en nærstående ved brå død, ulykke eller katastrofe. Begrepet etterlatt brukes primært om nærmeste familie; barn, foreldre, ektefelle/partner, søsken og besteforeldre. Etterlattebegrepet kan også brukes utvidet, slik at den relasjonelle nærheten er med på å avgjøre hvorvidt det er behov for psykososial oppfølging.
Venner, helse- og innsatspersonell, frivillige hjelpere, forbipasserende og andre som ikke er like direkte rammet, men som kan ha behov for støtte. Ved større katastrofer kan hele lokalsamfunn, skole, nabolag og arbeidsplass være berørt.
Lengde på oppfølging vil være avhengig av behov.
Den faglige anbefalingen er at tilbud om oppfølging bør vare i minst ett år. Nyere forskning har imidlertid vist at det i noen tilfeller vil være nødvendig å tilby de rammede oppfølging ut over ett år[12].
Den navngitte kontaktpersonen bør oppsøke de rammede gjentatte ganger i løpet av det første året, kartlegge behovet for videre oppfølging og sette de rammede i kontakt med nødvendige ressurser.
Kriserammede har behov for hjelp og støtte fra profesjonelle hjelpere, sitt sosiale nettverk og fra personer som har opplevd lignende hendelser. Disse ulike formene for hjelp og støtte utfyller hverandre og møter ulike behov.
Det overordnede mål for all hjelp til rammede bør være å bistå dem, slik at de snarest mulig kan ivareta seg selv og sine nærmeste. Dette gjelder spesielt for foreldre med ansvar for barn. Kriseteamet har i oppgave å kartlegge behov og tilby psykososiale tiltak, og sette de rammede i kontakt med andre instanser dersom det er nødvendig.
Råd fra etterlatte til profesjonelle hjelpere.[13]
- Ta kontakt, tilby hjelp, ikke overlat initiativet til oss.
- Organiser dere og lag rutiner, ikke la hjelp bli tilfeldig.
- Fordel dere, ikke kom alle på en gang i starten.
- Hjelp over tid, vær der også når hverdagen kommer.
- Vær fleksible, lytt til oss og ta over når det trengs.
- Informer om hvordan dødsfallet skjedde, hva som skal skje videre.
- Gi informasjon om sorg- og krisereaksjoner og hvordan menn, kvinner og barn reagerer forskjellig.
- Hjelp oss til å ta farvel på en best mulig måte.
- Hjelp oss til kontakt med psykolog eller andre faggrupper.
- Hjelp barna våre eller hjelp oss til å hjelpe dem.
- Ikke glem andre utenfor nærmeste familie.
- Hjelp oss til kontakt med andre som har opplevd lignende.
- Gjenta tilbudet og vær der så lenge vi trenger dere.
Støtte fra det sosiale nettverket er helt sentralt for etterlatte og berørte etter kriser, ulykker og katastrofer.
Det store antallet splittede familier og stor mobilitet i befolkningen gjør at fagfolk må være spesielt oppmerksom på familier eller personer med liten sosial nettverksstøtte.
Den offentlige støtten er svært viktig for personer som ikke har et godt sosialt nettverk rundt seg.
Likemannsstøtte kan organiseres gjennom frivillige organisasjoner, kommunale sorg- eller støttegrupper eller meningheter i ulike trossamfunn.
Det psykososiale kristeamet kan gi informasjon til etterlatte om organisasjoner som tilbyr likemannsstøtte
Refleksjon
Hvordan kan du skaffe deg oversikt over aktuelle likemannstilbud i ditt nærområde?
Tiltak ved kriser, ulykker og katatrofer
Noen av de som har vært berørt av en krise, ulykke eller katastrofe vil ikke ha behov for oppfølging i ettertid. De vil kunne gå videre ved hjelp av egne mestringsstrategier og med støtte fra familie og nettverk. Andre vil imidlertid ha behov for oppfølging. Hvilke behov en har er blant annet avhengig av tidligere erfaring, personlig sårbarhet og nåværende livssituasjon. Hendelsens alvorlighetsgrad og omfang vil påvirke hvilke psykososiale tiltak som skal iverksettes.
Prioritering av rekkefølge og gjennomføring må alltid vurderes i forhold til den enkelte hendelsen.
Kartleggings- og planleggingsfasen
- Skaff oversikt over hendelsen: Antall rammede, hendelsesforløp, status.
- Vurder hendelsen: Er det behov for umiddelbar innsats?
- Varsle eller innkalle kriseteamet i henhold til vedtatte retningslinjer og vurdere behovert for innkalling av ekstra personell.
- Vurdere behov for å kalle inn frivillige organisasjoner.
- Skaffe oversikt over behov for tolk.
- Proaktiv tilnærming: Ta kontakt med kriserammede og vurdere hva som er hensiktsmesisig støtte i første fase.
- Gi tilbakemelding til initiativtaker om hvordan kriseteamet vil følge opp hendelsen.
- Opprette logg for hendelsen, kontakter og tiltak.
- Etablere løpende kontakt med kommunens kriseledelse, dersom det er aktuelt.
Tiltak i akuttfasen
Støtten i akuttfasen tar utgangspunkt i at fysisk og psykisk tilstedeværelse av helse- og omsorgspersonell og andre støttepersoner er det viktigste for opplevelsen av omsorg hos de kriserammede. Psykososiale tiltak i akuttfasen kalles psykologisk førstehjelp. Den kan bidra til å redusere den første angsten som de potensielt traumatiske hendelsene har skapt, og legge til rette for fungering og mestring på kort sikt.
Målsettingen er å opprettholde, eller så godt som mulig bistå til en normalisering av dagliglivet for de berørte.
Målgruppe for oppfølging: Mange rammede kan ha behov for psykososial oppfølging i denne fasen.
Varighet for oppfølgingen: Den første tiden etter krisen, ulykken eller katastrofen.
Koordinering av innsats
- Avklar ansvars- og oppgavefordeling.
- Fordel og avklar ansvar for ulike psykososiale tiltak og sette opp vaktlister (ivareta personellets behov for pauser, støtte og avlastning).
- Vurder behov for proaktiv oppfølging.
- Koordiner og kontroller tiltak.
- Sikre tydelig merking av personell som synliggjør identitet, rolle/ansvarsområde.
- Sørg for gode rapporteringsrutiner og samarbeide mellom de ulike aktørene i hjelpearbeidet.
- Sikre ivaretakelse av barn og unge.
- Sikre løpende dialog mellom personell for å avdekke nødvendige justeringer.
- Regelmessig gjennomgang av logg.
- Gjør behovsvurderinger av støttebehov.
- Kartlegg og mobiliser kriserammedes sosiale nettverk.
- Vurder behovet for et senter for evakuerte og pårørende (politiets ansvar).
- Hold overlevende og etterlatte adskilt når dette er hensiktsmessig.
- Vurder behov for opprettelse av pårørendetelefon (politiets og kommunens ansvar).
- Tilby informasjon på eget nettsted sammen med politiet og kriseledelsen.
- Håndter eventuell presse.
- Skaff tolk ved behov.
- Gi informasjon om hendelsen og mediehåndteringsråd til rammede og berørte.
Psykososiale tiltak
Fysisk trygghet:
Det viktigste er å sikre reell trygghet så raskt som mulig. De berørte må bringes til et sted hvor det ikke er risiko for tap av liv og helse, eller voldsomme vitneopplevelser. I enkelte tilfeller,
ved vedvarende fare, er det bare mulig å sikre relativ trygghet. Selv en relativ trygghet reduserer risikoen for å utvikle langtidsproblemer.
Opplevd trygghet:
Selv om det farlige er over, kan de rammede fortsatt oppleve utrygghet. Å bruke tid og fokusere på at det nå faktisk er trygt blir derfor viktig. Tilrettelegging av en rolig og skjermet ramme
rundt de kriserammede er av stor betydning for effekten av andre støttetiltak. I mange tilfeller vil det være nødvendig å beskytte fra pågang fra media og nysgjerrige tilskuere. For både barn og voksne er det betydningsfullt
å være sammen med noen de stoler på.
Noen personer som er traumatisert fra før opplever at reaksjonene på nye kriser blir veldig kraftige og kaotiske. Overfor disse er det ekstra viktig å fokusere på å redusere aktiveringsnivå og hjelpe personen til å oppleve trygghet her og nå.
Vurder behov for bistand til omsorgspersoner for å håndtere barns reaksjoner. Dette er særlig viktig i de tilfellene der omsorgspersonene ikke er i stand til å ivareta sine omsorgsfunksjoner.
Gi korrekt og oppdatert informasjon om hendelsesforløp, redningsaksjon eller etterforskning. Dette kan bidra til økt kontroll, oversikt og forutsigbarhet.
Gi informasjon om hva som vil skje videre og skap realistiske forventninger i forhold til arbeid eller skole.
Sikre barna tilgang til fakta og mulighet til å fortelle hva de har opplevd.
Sørg for informasjon til skole og barnehage før barna igjen skal tilbake til hverdagsrutinene.
Når dødsbudskap formidles bør en tilstrebe å skape en rolig og omsorgsfull ramme. Pårørende må få tid til å ta innover seg og forstå informasjonen de har fått. De må også få anledning til å stille spørsmål. Foreldre kan ha behov for råd om hvordan dødsbudskap skal overbringes til barn i familien. Dersom pårørende og formidler av dødsbudskap snakker ulike språk, må behov for tolk avklares på forhånd. Den som skal formidle dødsbudskapet bør være oppmerksom på splittede familier og viktigheten av å ivareta alle etterlattes behov for informasjon og støtte.
Dersom dødsfallet skjer utenfor hjem eller helseinstitusjon, er det et politiansvar å gi melding til etterlatte om dødsfall. Vanligvis delegerer politiet denne oppgaven til Kirken eller andre tros- og livssynssamfunn. Formidler av dødsbudskapet bør sikre seg at den som mottar budskapet ikke er alene i etterkant av at dødsbudskapet er formidlet.
En del etterlatte får imidlertid kjennskap til dødsfall via sosiale medier, tv og internett. Overbringelse av dødsbudskap blir derfor ofte bare en bekreftelse av det familien allerede vet. I noen tilfeller kan det vurderes om dødsbudskap skal formidles på telefon for å unngå at etterlatte får vite det på en ikke-planlagt måte.
Forsikre de berørte og rammede om at deres reaksjoner er normale reaksjoner på en unormal situasjon, og ikke uttrykk for sykdom eller at de er i ferd med å bli gal. Gi enkel informajson om vanlige reaksjoner. For å støtte de berørtes mestringsfølelse, kan det være nyttig å vise til ulike råd for selvhjelp.
Dersom de rammede blir retraumatisert av den aktuelle hendelsen, vil det være viktig å hjelpe personene til å forstå hvorfor de reagerer som de gjør og sette det i sammenheng med tidligere erfaringer. Forståelse kan gi økt opplevelse av kontroll. Sørg for at barn får mulighet til å uttrykke seg gjennom tegning og lek.
Gi kunnskap til etterlatte om sorg, sorgprosess og mestring. Fokuser på de berørte reaksjoner her og nå og informer om at det er store variasjoner i sorgreaksjoner og forløp over tid.
Vær varsom med bruk av beroligende medikamenter tidlig etter en krisehendelse.
Mangel på søvn den første natten etter en opprørende hendelse kan være av det gode, fordi tidlig søvn kan bidra til å forsterke minnet[14]. Å sikre søvn over tid kan være viktig, ettersom søvnmangel reduserer evnen til å tåle stress og evnen til selvhjelp.
Eksperimentell forskning har vist at sterke traumatiske sanseinntrykk lagres i en persons minne etter cirka seks timer. Gjennom å aktivisere personer som har opplevd sterke sanseinntrykk kan man redusere lagringen av disse inntrykkene. Aktiviteter som for eksempel spill, musikk, film og aktiv bruk av kroppen bruker de samme ressursene i hjernen. Dette vil kunne føre til at de sterke minnnene i mindre grad lagres.
Skjelvinger er en normal reaksjon som ofte blir feiltolket. Dersom noen begynner å skjelve etter en traumatisk hendelse, er det viktig å være klar over at dette er kroppens naturlige måte å kvitte seg med opparbeidet energi på. Man bør oppfordre personen til å la kroppens reaksjoner gå sin gang og ikke forsøke å stoppe dem. Hvis skjelvingene derimot ser ut til å gjøre vedkommende mer aktivert, slik at han eller hun mister kontakt med her-og-nå, blir det viktig å prøve å roe ned personen.
Etter en traumatisk hendelse er det viktig å gjenoppta vanlige hverdagsaktiviteter så snart som mulig. Dette vil forsterke opplevelsen av mestring og kontroll over egen situasjon.
De berørtes behov for praktisk bistand og hjelp må kartlegges. Tiltak ved praktisk bistand kan iverksettes i samarbeid med andre relevante instanser.
Stimuler til deltakelse i ritualer, for eksempel syning, bisettelse, begravelse eller minnegudstjenester. Dersom avdøde er sterkt skadet, bør det gjøres en grundig vurdering av hvorvidt det bør være syning. Særlig gjelder dette dersom barn skal være til stede. En måte å løse dette på kan være å dekke til de delene av kroppen som er svært skadet og vise de mindre skadede delene, slik at det er mulig å gjenkjenne vedkommende.
Sørg for at de berørtes familie og sosiale nettverk får informasjon om det som har hendt, slik at de kan være en støtte. Samtidig må man vurdere om disse kan være til hjelp. Familie og sosiale nettverk kan imidlertid også være rammet på en slik måte at de selv har behov for hjelp.
Hjelp de rammede til å være tydelig overfor sitt sosiale nettverk om ønske for støtte, akutt og på lengre sikt. Noen har nok støtte i sitt nettverk, andre trenger ytterligere psykososial støtte.
Undersøk interessen for likemannsstøtte og hjelp eventuelt etterlatte til å komme i kontakt med likemenn.
Psykososial støtte og hjelp etter akuttfasen
Noen vil ha behov for mer oppfølging enn det som har vært gitt i akuttfasen. Faktorer som kan øke behov for videre og mer intensiv oppfølging er
- høy sanseeksponering
- høy grad av traumatiske etterreaksjoner
- individ, familier eller grupper med psykososiale vansker før krisen
- voksne personer som ikke er i stand til å fylle omsorgsroller, for eksempel overfor mindreårige barn, gamle og syke
- berørte med lite sosialt nettverk
- mennesker som tidligere har strevd med psykiske problemer eller har lidd smertefulle tap
Behovet for oppfølging over tid vil være individuelt, fra månedene etter og ut over ett år etter hendelsen.
I mange tilfeller er det ikke det kriseteamet som har hovedansvaret for oppfølging ut over den akutte fasen. Hvorvidt medlemmer av teamet er involvert i videre oppfølging vil variere fra kommune til kommune. Noen kriseteam vil ha ansvar for den videre oppfølgingen, andre kan ha en mer koordinerende rolle eller ansvar for overføring til øvrig hjelpeapparat og spesialisthelsetjenesten. Den navngitte kontaktpersonen vil ha en sentral rolle med å identifisere videre oppfølgingsbehov og sette i verk tiltak.
Følgende spørsmål kan være et hjelpemiddel for å vurdere behovet for psykososial oppfølging.
- Opplevde den rammede fare for eget liv, ekstreme påkjenninger eller sterke sanseinntrykk?
- Har den rammde opplevd tap av familiemedlemmer/nære venner?
- Har den rammede så høyt angst- og spenningsnivå at det er uforenlig med normal fungering eller fordreier realitetssansen?
- Foreligger det risiko for selvmord?
- Er det noen reaksjoner (påtregnende minner, sinne, engstelse, søvnproblemer, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer etc.) som er spesielt sterke, og som gjør det vanskelig å vende tilbake til normale aktiviteter?
- Har den rammede en sterk grad av skyldfølelse eller overlevelsesskyld?
- Klarer rammede å opprettholde dagliglivets funksjoner (skole, studier, arbeid)?
- Er det noe rammede eller familien trenger hjelp til av praktisk art, for eksempel kontakt med barnehage, skole, helse- eller velferdstjenesten?
- Mangler rammede et fungerende sosialt nettverk?
- Har rammede tidligere opplevd tap, traumer eller hatt psykiske helseproblemer?
- Hvordan har rammede eller familien mestret alvorlige livshendelser tidligere?
- Hvordan er foreldres eller andre omsorgspersoners kapasitet til å ivareta barn?
- Er det et midlertidig behov for å mobilisere andre voksne for å ivareta omsorgen for barna?
- Ønsker den rammede kontakt med likemenn (støttegruppe, forening)?
I noen tilfeller kan det være nødvendig med mer systematisk kartlegging for å identifisere dem som trenger ekstra støtte eller hjelp. En mer systematisk kartlegging bør tidligst gjennomføres fire til fem uker etter hendelsen og kan godt gjentas på et senere tidspunkt. Fagpersoner med nødvendig kompetanse skal vurdere behovet for medisinsk eller psykologisk behandling. Ved behov for å kartlegge kompliserte sorgreaksjoner hos etterlatte ved brå død anbefales det at man venter med kartleggingen til det har gått seks måneder.
Psykososiale tiltak
Mye av den informasjonen som blir gitt i en hektisk, akutt fase kan bli glemt. Det kan derfor være nødvendig å gjenta informasjon om hendelsesforløpet, mulige hjelpetilbud og vanlige traume-, krise- og sorgreaksjoner .
Det er viktig å komme i gang med normale hverdagsrutiner, for eksempel arbeid, skole og sosiale aktiviteter. Det kan oppmuntres til gode matvaner, nok søvn og hvile, samt fysisk aktivitet. Et tiltak kan være å hjelpe personen til å utforske hva de tidligere har gjort for å ivareta seg selv, og oppmuntre dem til å gjøre mer av dette. Eksempler kan være å høre på musikk, lese, skrive, gå tur eller snakke med venner.
Det er viktig at kriseteam og annet støtteapparat ikke tar over eller hjelper ”for mye” i den forstand at man bidrar til hjelpeløshet i stedet for støtte til egen mestring.
Det kan være viktig at hjelpere tar initiativ til å snakke om følelser og reaksjoner som ofte oppfattes som mer negative, ulovlige eller skambelagte. For mange er det viktig å få snakket om skyld- og skamfølelse, sinne- og hevntanker samt eksistensielle kriser. Her er normalisering og nyansering viktig å huske på.
Oppfølging av komplisert sorg
Kriseteam bør ha generell kompetanse om sorg- og traumereaksjoner. De bør også ha kunnskap om komplisert sorg. Gode rutiner for oppfølging og samarbeid over tid er avgjørende for å kunne fange opp de som sliter med kompliserte sorgreaksjoner. Det er viktig at de som har behov for hjelp ut over det man kan tilby på kommunalt nivå blir henvist til relevante ressurser som for eksempel spesialisthelsetjenesten.[15]
På hjemmesidene til Senter for krisepsykologi www.krisepsyk.no finnes oppdatert faglitteratur om sorg og behandling.
Etter en traumatisk hendelse kan mange ting som minner om det som skjedde skape sterke reaksjoner. En rekke traumepåminnere kan fungere som uriktige faresignal på at noe nytt, farlig vil komme til å skje. Mange traumatiserte eksponerer seg for traumepåminnere helt av seg selv som en del av sin naturlige mestringsstrategi. Ved å eksponere seg for disse traumepåminnere vil kroppen etter hvert lære at dissse traumepåminnerne ikke varsler at man er i en reell faresituasjon. I slike tilfeller blir det viktig at hjelpere ser dette og oppmuntrer til å fortsette med det.
Noen vil imidlertid ha behov for traumespesifikk behandling fra spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at disse personene blir henvist til mer spesifikk traumebehandling. De best dokumenterte behandlingsmetodene for personer som trenger traumespesifikk behandling er eksponeringstrening under veiledning av fagpersoner, kognitiv atferdsterapi og EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing).
Henvisning til spesialisthelsetjenesten
Dersom en person har vært utsatt for en hendelse som inneholder både traumatisering og dødsfall hos en nær person, kan behovet for oppfølging bli mer omfattende og langvarig. Det må vurderes om vedkommede har behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten. En slik beslutning må foretas ut fra en individuell vurdering av den enkeltes behov for helsehjelp.
Målgruppe for oppfølging
Henvisning bør vurderes når rammede har
- opplevd gjentatte og vedvarende potensielt traumatiserende hendelser
- vært traumatisert tidligere og opplever nye kriser, ulykker og katastrofer
- sterke og akutte stressreaksjoner med symptomer på realitetsbrist
- mistet noen nærstående i brå og uventet død og står i fare for å utvikle komplisert sorg
- psykologiske ettervirkninger som øker eller forblir sterke og vedvarende ut over de første tre-fem ukene
- en atferd hvor de isolerer seg fra andre, får økende angst, depressive symptomer, økt søvnløshet, plages av invaderende minner eller fortsetter å ha sterke kroppslige symptomer ut over de første tre-fire ukene etter hendelsen
- alvorlige selvmordstanker
- en latent eller manifestert psykisk lidelse
- en familiesituasjon hvor de lever med omsorgssvikt og dårlig sosialt nettverk
- nye eller forsterkede rusmiddelproblemer knyttet til hendelsen
- tydelige problemer med å fungere i sitt daglige liv
Varighet for oppfølging vil variere fra person til person og vurderes fortløpende.
Ansvarsforhold og samarbeid
Det er prinsippet om Lavest Effektive Omsorgsnivå (LEON-prinsippet) som ligger til grunn for en vurdering om en person skal henvises til spesialisthelsetjenesten eller ikke. Den kommunale helse-
og omsorgstjentesen skal gi behandling og hjelp dersom de kan yte tilstrekkelig og forsvarlig helsehjelp som står i forhold til personens behov for tjenester. Avgjørelsen om henvisning skal sendes skal tas i samråd med rammede selv.
Spesialisthelsetjenesten og kommunen må samarbeide om oppfølging og gjensidig kunnskapsoverføring i forbindelse med langtidsoppfølging.
Tiltak ved spesielt krevende hendelser
I all hovedsak vil psykososial oppfølging uansett type krise, ulykke eller katastrofe følge de samme hovedprinsippene for krisehåndtering slik de er beskrevet tidligere. Her vil det bli lagt vekt på forhold som det er særlig viktig å huske på ved visse hendelser.
Hovedmål for tiltak ved selvmord er å forebygge utvikling av alvorlige traumatiske etterreaksjoner for komplisert sorg og psykisk sykdom. Tiltakene skal bidra til at etterlatte gradvis kan komme tilbake til en normal hverdag.
Det er store forskjeller i holdninger til, og forståelse av selvmord som fenomen i ulike kulturer, både innen den norske og samiske befolkningen og innen ulike innvandrergrupper. Hjelpeapparatet må ta hensyn til ulike kulturelle forhold ved tiltak overfor etterlatte.
Målgruppe for oppfølgingen
Et selvmord kan oppleves som et traume for flere enn den nærmeste familie. Det innebærer at profesjonell bistand bør være tilgjengelig for større deler av det sosiale nettverket enn de aller
nærmeste.
Tiltak
Etterlatte kan ha stort behov for hjelp til bearbeiding av de spesielle forhold som knytter seg til selvmord, slik at de blir i stand til å takle selve tapet. De bør få hjelp til å prøve å forstå hvorfor
avdøde valgte å avslutte livet. Skyldfølelse er noe mange sliter med. I noen tilfeller kan det da være nødvendig å henvise til spesialisthelsetjenesten.
Dersom avdøde tok livet sitt ved skyting i hjemmet bør kriseteamet, i overenstemmelse med de etterlatte, sørge for at noen får i oppgave å foreta rengjøring og rydding i hjemmet. For etterlatte kan en slik opprydding være svært traumatiserende.
Se for øvrig veilederen "Etter selvmordet".
Målgruppe for oppfølging
Etterlatte og pårørende ved drap vil ofte omfatte både familien til offer og gjerningsperson.
Ansvarsforhold og samarbeid
Politiet vil alltid være involvert ved drap. Et nært samarbeid mellom kriseteamets leder og koordinator for politiarbeidet vil være viktig, slik at man best mulig kan sikre ivaretakelse av
de involverte, samtidig som etterforskningen pågår.
Oppfølgingens varighet
Oppfølgingen bør vare så lenge de berørte har behov for det. Ved drap bør man være spesielt oppmerksom på behov for oppfølging under en eventuell rettssak.[16]
Media
Media vil ofte være en sentral aktør man må forholde seg til ved drap. Det bør være klare retningslinjer i forhold til hvem som skal uttale seg til media. Psykososiale kriseteam bør kunne hjelpe involverte til
å ivareta egne interesser og verdighet.
Veilederen anbefaler at kriseteamets rolle i saker med vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep avklares internt i kommunen.
I filmen reflekterer Tone Nilsen, leder i kriseteamet i Tana kommune, og Siri Ulverud, koordinator for tilrettelagte avhør, familievold og SO- saker i Finnmark politidistrikt rundt hvordan man kan tenke kriseteamets rolle i forbindelse med en familievoldssak.
Dersom kriseteam skal ha en rolle i familievoldssaker bør det utarbeides rutiner for samarbeidet mellom henholdsvis psykososialt kriseteam, barnevern, barnevernsvakt, overgrepsmottak, lokalt krisesenter og politi. Man bør vurdere om disse planene skal inngå i både kommunenes planer og rutiner for psykososial oppfølging ved kriser og katastrofer og i kommunens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
Et kriseteam som gir psykososial oppfølging til personer berørt av en krise, ulykke eller katastrofe være i posisjon til å avdekke vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Vold som enten berører barn direkte, eller som barn har vært vitne til utløser opplysningsplikt.
Scenario om mulige seksuelle overgrep.
Politiet har satt i gang etterforskning etter en bekymringsmelding. En trener for et småguttelag i en fotballklubb skal ha utsatt et av lagets medlemmer for seksuelle overgrep. Mannen har vært trener i klubben i en årrekke.
Saken er i en innledende fase, og politiet er sparsomme med å gi opplysninger. Mange foreldre er bekymret.
Refleksjon:
Hvilken beredskap har deres kommune i slike saker i dag?
Hvilken rolle kan kriseteam ha?
Hvem vil være naturlige samarbeidsparter
Hvem skal potensielt berørte ta kontakt med?
Hvilke andre momenter vil være viktig
med tanke på å gi og få informasjon?
Hvordan kan kommunen forberede seg på slike saker?
Arbeidsoppgavene den enkelte skal utføre vil i stor grad være lik de man har nedskrevet i planer, rutiner, tiltakskort og det som har blitt trent gjennom øvelser. Dermed vil de psykososiale tiltakene i akuttfasen være å skape trygghet, tilby informasjon, bidra til mestring, sette i kontakt med nære pårørende og familie og så videre. Slike tiltak er nærmere beskrevet i kapittelet om oppfølging.
Hjelpeapparatets organisering
All redningstjeneste koordineres og styres gjennom hovedredningssentralene i Stavanger og i Bodø (HRS). Hvert politidistrikt oppretter en lokal redningssentral (LRS) ved behov. Denne ledes
av politimesteren. Ulike representanter kan etter behov inngå i LRS. Fylkesmannen har samordningsansvar for sin region.
Store hendelser og katastrofer vil i mange tilfeller ha et omfang som overskrider de lokalt tilgjengelige ressursene. I slike tilfeller kan det være nyttig med interkommunale samarbeidsavtaler som gir tilgang til ekstra ressurser.
Pårørendetelefon
Ved katastrofer skal det berørte politidistrikt eller hovedredningssentral opprette pårørendetelefon. Denne har til hensikt å ivareta informasjonsbehovet mellom politi og pårørende. Et eget nasjonalt
kontaktnummer for pårørende kan opprettes av politiet etter anmodning om dette til Kripos. Det nasjonale kontaktnummeret for pårørende er 815 02 800. Telefonen betjenes av trenet personell.
Pårørendekontakter
I den akutte fasen skal politidistriktene etablere pårørendekontakter for å sikre oppfølgingen av overlevende og etterlatte på kort og lang sikt. Dette bør skje i samarbeid med helse- og omsorgstjenesten
og kriseledelsen i berørte kommuner. Kommunene kan også velge å opprette egne pårørendekontakter. Dersom større bedrifter er rammet må kommunene koordinere sitt arbeid med HMS-tjenestenen i bedriftene. Store bedrifter har ofte
egne pårørendekontakter.
Evakuerte og pårørendesenter (EPS)
Etterlatte, overlevende, og pårørende med små eller ingen skader vil ofte ha behov for å samles for å få informasjon, støtte hverandre, få oversikt over hva som har skjedd og
dele sine opplevelser. EPS vil i en tidlig fase være et sted for fysisk oppmøte hvor pårørende kan få informasjon, hjelp, omsorg og samtale. Her kan også det psykososiale kriseteamet og andre kommunale tjenester etablere kontakt og
utøve psykososiale støttetiltak for rammede.
Organisering av EPS
Opprettelsen av EPS er politiets ansvar, men kommuner kan ved behov etablere dette på eget initiativ. Kommunene bør gjøre forhåndsavtaler med bestemte hotell som har nødvendige fasiliteter
for å fungere som et slikt senter.
Det er viktig at EPS har riktig og tilstrekkelig bemanning med bred kompetanse. I en tidlig fase er det bedre å ha for mange tilgjengelige personalressurser enn å erfare at man har for få til å bistå i oppfølgingen. Organisering og rolleavklaring er svært viktig. Dette bør fremgå av relevant planverk og være øvet på forhånd for å hindre misforståelser når det gjelder ansvar, roller og funksjoner.
Selv om det opprettes et felles senter, bør en hovedregel være at at etterlatte og overlevende skal være adskilte i ulike fysiske rom. Dette fordi de har ulike behov for psykososial støtte og omsorg. Glede og lettelse kan prege de overlevende og deres familier, mens etterlatte og familiene til savnede kan være i en helt annen psykisk situasjon. Dersom overlevende har mistet nære familemedlemer eller nære venner, må man vurdere i hvilken grad de bør oppholde seg sammen med andre etterlatte.
Informasjon
I arbeidet med å ivareta pårørende som venter på avklaring av situasjonen bør det legges opp til hyppige oppdateringer av informasjon. I en tidlig fase kan annonserte oppdateringer for eksempel hver
time ha en viktig omsorgsfunksjon som bidrar til å dempe uro hos de som venter.
Ledere i politiet har ansvar for at informasjon fra politiet er profesjonell og i samsvar med aktuelle regelverk.
Ved EPS kan det også gis informasjon fra lokale myndigheter, det psykososiale kriseteamet og andre relevante instanser. Driften av senteret kan være en oppgave for kriseteamet. Kommunens nettside bør innholde god informasjon om at det er opprettet et EPS.
Pressen skal ikke ha adgang til senteret, og politiet kan ha en viktig funksjon når det gjelder vakthold. (Media)
RVTS Øst har utviklet en nettportal www.psykososialberedskap.no med mer informasjon om organisering av psykososial oppfølging etter katastrofer.
Tiltak for utsatte grupper
Mennesker som blir berørt av kriser, ulykker og katastrofer har krav på likeverdig oppfølging. Å yte likeverdig oppfølging betyr i praksis at det overfor noen grupper er behov for at en tar spesielle hensyn.
Barn og unge har behov for at tiltakene
som settes i verk tar hensyn til deres alder og utviklingsnivå i tillegg til den situasjonen de er i.
Tiltak som settes i verk overfor flyktninger og asylsøkere må på samme måte ta hensyn til deres verdier og normer, tidligere erfaringer og
den situasjonen de er i når krisen rammer.
Barn og unge
Barn har størst rettigheter, for de skal leve lengst med krisen som en del av eget liv[14]
Et viktig prinsipp for oppfølging av barn og unge er at de skal få oppdatert, ærlig og saklig informasjon tilpasset sin situasjon og sitt utviklingsnivå[15]. Det er viktig å få fram barn og unges egen historie og forklaring. Foreldre ikke alltid er klar over hva barn og unge har opplevd.
Man bør være spesielt oppmerksom på
- om barna har vært alene, uten foreldre eller andre omsorgspersoner
- om andre voksne tok vare på dem
- om foreldre var ute av stand til å ta vare på dem (av psykiske årsaker eller annet)
- om de har sett foreldre eller søsken forsvinne, bli skadet eller omkomme.
Hva etterspør barn og unge?
- Tidlig hjelp
- Et automatisk tilbud om hjelp, hvor de slipper å lete det fram og slipper å be om hjelp
- Hjelp fra skole og fra ulike faggrupper
- Et fleksibelt tilbud tilpasset deres behov
- Et hjelpetilbud som gjentas ved skiftende behov og over tid
- Tilgjengelig hjelp som er der når de trenger det
- Lavterskeltilbud ved behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten
- Tilbud om egne samtaler, for å kunne "snakke fritt", i tillegg til eventuelle samtaler sammen med foreldre [13]
Psykososiale tiltak
Gi støtte til foreldre (eventuelt andre nære voksne) slik at de klarer å ta seg av barna eller ungdommen. Dette er særlig viktig dersom omsorgspersonene ikke er i stand til å ivareta sine omsorgsfunksjoner. Barn som mister foreldre eller søsken klarer seg som oftest bra dersom de har en voksen person som trygg base.
Unngå unødig adskillelse mellom barn/unge og resten av den nærmeste familien, selv korte adskillelser kan skape angst og uro.
Sørg for barn og unge får informasjon om hva som har hendt, hva som skjer videre, konsekvensene av det som har skjedd for barnets hverdag, og hvordan dette skal håndteres.
Bruk klare og konkrete begreper og vær tydelig. Fortell sannheten, men man trenger ikke fortelle alt. Sannheten om hendelsen skal formidles med ord tilpasset til barnets alder og modenhetsnivå.
Spesielt i forbindelse med selvmord bør det gis rom for å snakke om hemmeligheter. Barn og unge kan ha informasjon de har lovet å ikke fortelle.
Informere om litteratur tilpasset aldersgruppen (se kilder til fordypning).
Gi informasjon til barnehage, skole og fritid før barna skal tilbake. All informasjon som gis må skje i samråd med etterlatte. Kriseteamet bør være forberedt på å bistå skoler og barnehager ved plutselige dødsfall.
Mange ungdomsgrupper viser stor evne til å støtte hverandre. De gjennomfører ofte spontant lindrende ritualer og etablerer møtepunkter som bidrar til å hjelpe dem gjennom krisen. Sosiale medier har en viktig rolle her. Kriseteamet og andre voksne kan oppmuntre ungdom til å finne egne uttrykkskanaler for sorg og andre reaksjoner, for eksempel via musikk eller egne websider for kondolanse.
Tiltak for vennenettverk er viktig. Særlig når det gjelder selvmord blant ungdom, fordi man vet at det kan være økt risiko for smitteeffekt og for nye selvmord. Ungdom søker sjeldent hjelp og kan slite med mange reaksjoner. Kriseteamets oppgaver i denne sammenheng kan være å legge til rette for at ungdom kan møtes.
Det kan være behov for
- gjennomgang av hendelsesforløp
- relevant informasjon om selvmordet
- normalisering av reaksjoner
- informasjon om selvhjelpsmetoder
- tilbud om informasjon til skole og eventuelt arbeidsplass for å redusere ryktespredning og engstelse
- gi råd til ungdom om hvordan de kan støtte opp om familien til sin avdøde venn
- informasjon om litteratur tilpasset aldersgruppen[16]
- fange opp ungdom som trenger tettere oppfølging og henvise til spesialisthelsetjenesten ved behov
Ved tiltak overfor vennegruppa er det viktig å samarbeide med de etterlatte.
Det er viktig at barn og unge får muligheten til å snakke om tanker og følelser omkring hendelsen. Dette kan innbefatte årsaksforklaringer og hvordan barna opplevde de voksnes reaksjoner.
Kriseteamet bør være spesielt oppmerksom på faren for smitte blant ungdom. Smitteeffekter kan oppstå når det skjer selvmord blant ungdom i nærmiljøet eller når en kjent person har tatt livet sitt. Man bør være spesielt oppmerksom på smitteeffekter når dødsfallet omtales på en sensasjonspreget, dramatiserende eller romantiserende måte. Smitte kan også oppstå når unge overidentifiserer seg med den avdøde, finner sterke likhetstrekk mellom sine egne problemer eller situasjon, og føler seg tiltrukket av å løse problemene på samme måte. Selvmord kan også oppfattes mer attraktivt når avdødes egenskaper og handlemåte glorifiseres.
For å unngå smitte kan psykososiale kriseteamet bidra til at det blir gitt:
- Åpen og nøktern informasjon
- Informasjon uten detaljert omtale av omstendigheter og metode
- Informasjon om hvilke alvorlige personlige og psykiske problemer selvmord oftest henger sammen med
- Informasjon om alternative løsninger og tilgjengelige hjelperessurser
- Lavterskeltilbud bør vurderes og informasjon om dette bør formidles til alle berørte i ungdomsmiljøet og på skolen
Les mer om barn og unges reaksjoner på de ulike alderstrinnene her: http://www.kriser.no/ressursbank/barn-unge/
Flyktninger og asylsøkere
Flyktninger og asylsøkere skal følges opp av lokalt støtteapparat og helsetjeneste på lik linje med andre innbyggere. For å sikre god og likeverdig oppfølging må kulturelle forskjeller ivaretas. De har ofte opplevd mange traumatiske hendelser gjennom livet.I tillegg vil tro- og livssyn, samt uttrykk for og håndtering av sorg variere. Dette, kombinert med en krevende livssituasjon i tvungen eksil gjør at flyktninger og asylsøkere kan ha redusert evne til å mestre nye kriser.
Kriseteamet må kjenne til og kunne bekrefte kompleksiteten i flyktninger og asylsøkeres livssituasjon som beskrevet under hendelser og reaksjoner. Veileder om helsetjenestetilbud for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente, kan være et nyttig verktøy i planlegging av det psykososiale tilbudet[21]
Områder det er viktig å være oppmerksom på
Mange asylsøkere og flyktninger har ikke et fungerende nettverk i Norge. De kan derfor ha ekstra behov for profesjonelle hjelpere. Vær oppmerksom på behov for ivaretakelse av barn dersom foreldrene trenger støtte til dette.
Asylsøkere og en del flyktninger kan ha dårlig økonomi og liten kunnskap om hjelpetilbud i Norge. I en krisesituasjon kan de ha større behov for materiell og praktisk hjelp enn andre.
Personer med innvandrerbakgrunn kan ha liten kunnskap om rettigheter til helse- og omsorgstjenester. Det kan være behov for tilpasset informasjon.
Det er viktig å hjelpe asylsøkere og flyktninger til å få informasjon og nyheter på sitt eget språk. Samtidig kan det være belastende og retraumatiserende å se for mye på nyheter fra hjemlandet. Mange kan trenge hjelp til å begrense dette og fokusere på aktiviteter som gir dem en pause.
Hvis mennesker ikke har en grav å gå til eller har mulighet til å sørge sammen med sine kjære, kan de ha behov for hjelp til hvordan de kan håndtere sorgen. Det blir viktig å snakke om hvordan de kan skape sine egne ritualer. Mange kan også lettere sørge hvis de lager seg et alternativt symbol til en grav. For eksempel kan det være et sted i naturen de kan besøke for å ”møte” den som er død, eller en gjenstand som minner om den de er glad i.
Noen har behov for å snakke om mulige ritualer. Andre har behov for tilrettelegging for å kunne gjennomføre ritualene og noen har behov for å ha noen sammen med seg når de utfører dem. Dersom det eksisterer et fellesskap for de berørtes livssyn eller trossamfunn i nærmiljøet, vil det ofte være nærliggende for mange å benytte disse. De fleste store sykehus og og begravelsesbyrå har kunnskap om ulike ritualer i forbindelse med død og vil kunne være behjelpelig med å få gjennomført gode seremonier. Også her er det viktig å ta utgangspunkt i hva den enkelte mener vil være viktig og riktig i forhold til hvilke ritualer som skal utføres.[18]
For å sikre god informasjon og kommunikasjon må det benyttes tolk når fagpersoner og de berørte snakker ulike språk. Rutiner for sikring av kommunikasjon, vurdering av tolkebehov og bestlling av kvalifisert tolk skal inngå i kommunens beredskapsplan for helse- og sosialberedskap[17]
Barn eller familiemedlemmer skal ikke brukes som tolk.
Ansvarsforhold og samarbeid når krisen, ulykken eller katastrofen har skjedd i hjemlandet
- få oversikt over personer i kommunen fra det aktuelle katastroferammede området
- samarbeid med tjenester til flyktninger og innvandrere, helsetjenesten, skole, barnehage, asylmottakenes ledelse, ledelse ved omsorgssenter og omsorgsboliger for enslige mindreårige
- ta kontakt med egne ressursmiljøer for innvandrere/flyktninger (støttesentra, foreninger) for:
- eventuell bistand til å etablere et åpent møtested. Informasjon til støttepersonene om de ulike hjelpetiltakene
- å vurdere behov for telefonordninger og tilgang til internett
- å mobilisere ressurspersoner for eksempel mennesker med helsefaglig bakgrunn for å være kontaktpersoner i eget minoritetsmiljø
- husk å vurdere behov for tolk (se punkt om tolk i rullegardinen)
Media
Informasjonsbehovet til befolkningen er stort etter kriser, ulykker og katastrofer. Media er en sentral aktør i denne informasjonsformidlingen.
Informasjonstiltakene må samordnes og koordineres mellom politiet, kommunal ledelse, helseforetakene, fylkesmennene og sentrale myndigheter. Hvem som skal uttale seg til media og bidra med korrekt informasjon må avklares. Det er nødvendig med tydelig, korrekt informasjon og hyppige oppdateringer. Talspersoner bør ha høy tilgjengelighet for media.
Avklar
- Hvilke informasjonsarenaer og informasjonskanaler man skal ta i bruk for å sikre at man når ut med tydelig og kvalitetssikret informasjon (kommunens nettsider, sosiale media, aviser, radio, tv).
- Orienter rammede om at de kan oppleve personfokuserte og pågående henvendelser fra media. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at verken offentligheten eller mediene har rett til eller krav på informasjon om rammedes privatliv eller personlige reaksjoner, jf. pressens «Vær Varsom-plakat». Når berørte stiller seg til disposisjon for mediene, bør de ha rådført seg med familie. Det kan være nødvendig å aktivt skjerme barn og unge i skoler og barnehager.
Refleksjon
Hvilke muligheter og utfordringer ser du ved bruk av sosiale media?