Daglig hjelp

Når man trenger hjelp i det daglige

LTMV-brukere kan ha svært ulikt behov for assistanse i dagliglivet. Mange er selvhjulpne, mens de som trenger respirator på dagtid eller hele døgnet som regel har et stort hjelpebehov. Når behandlingen er livsopprettholdende krever det døgnkontinuerlig tilsyn av kvalifiserte hjelpere som hele tiden passer på at behandlingen fungerer som den skal.

Hva lovverket sier

Det er lovmessig regulering av hvilke tjenester som tilbys av det offentlige. Man skiller mellom det ansvar henholdsvis spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har for å yte en tjeneste. Når det gjelder det hjelpebehovet behandling med LTMV utløser, er det kommunen som fatter vedtak om hvilken hjelp som skal gis, hvor den kan gis og omfanget av hjelpen. Det er imidlertid både et krav om forsvarlighet og minstestandard på tilbudet, samt at brukerens ønske skal vektlegges. Selve behandlingen med LTMV er definert som et spesialisthelsetjenestetilbud som gis i hjemmet. Dette medfører at spesialisthelsetjenesten har et langt større ansvar for behandlingen enn det som er vanlig for andre sykdommer. I mange tilfeller kan omsorgsgivere være enten pårørende og/eller ufaglærte personlige assistenter. Dette medfører at det kan være en gråsone hvor den som assisterer mangler formell kompetanse til å utføre helsefaglige oppgaver. Spesialisthelsetjenesten må da sette en standard og påse at den etterleves av de som skal tilby tjenesten i kommunen. Behandlingsansvarlig spesialist har altså et ansvar for å gi opplæring til og oppfølging av både pasient og de som yter assistansen i kommunen.

Individuell tilrettelegging

Den ideelle organiseringen av omsorgstilbudet varierer fra bruker til bruker, og er uavhengig av medisinsk diagnose. Brukerens boforhold, familiesituasjon og hvorvidt en bor på et tettsted eller i grisgrendte strøk, vil ha betydning for organiseringen. Størst grad av medvirkning og innflytelse på tilbudet har brukeren dersom det organiseres som såkalt BPA - brukerstyrt personlig assistanse. Dette er imidlertid en ordning som pålegger brukeren større ansvar, i noen tilfeller både for økonomi og som arbeidsgiver.

Individuell plan

Hos en bruker som har vansker med kommunikasjon eller har et komplisert hjelpebehov, kan spesialisthelsetjenesten anbefale å bruke helsepersonell som omsorgsgivere. Det vil i disse tilfellene ofte være hjemmetjenesten i kommunen som organiserer teamet av hjelpere, og en sykepleier vil være leder for teamet. Brukerens prioritering og mål for tjenesten er da gjerne regulert i form av en såkalt individuell plan. Denne beskriver hvordan tjenestene skal fungere sammen, slik at brukerens mål med behandlingen kan nås. Detaljstyringen med vaktturnus, lønn, personalansvar, sykdom og ferie etc, utføres da av andre.

Oppfølging av medisinsk behandling

Når det gjelder den medisinske behandlingen som LTMV innebærer, må teamlederen følge de prosedyrer som spesialisthelsetjenesten har anbefalt. Spesialisthelsetjenesten på sin side må ha et system for å følge opp at det blir etterfulgt, slik at behandlingen er forsvarlig. Det er imidlertid åpenbart at muligheten for å følge opp behandlingen i hjemmet er begrenset. Brukeren og kommunen må derfor legge godt til rette for at kunnskapen som spesialisthelsetjenesten overfører kan føres videre og utvikles på en effektiv måte, for eksempel uten at en må drive opplæring av nye assistenter for ofte.

Et eksempel

For en 24 timers LTMV-bruker kan ulike alternativer være:

  • Egen bolig:
    • Assistanse med team av ufaglærte, brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
      • Bruker er teamleder eller en assistent har delegert teamlederfunksjon, eller arbeidsgiveransvar er delegert til pårørende, brukerorganisasjon, privat firma eller hjemmetjenesten
    • Kombinasjon av BPA og hjemmetjeneste
    • Team av helsefagarbeidere (underlagt hjemmetjenesten) med teamleder, oftest sykepleier
    • (Hjemmesykepleie, pool av sykepleiere)
  • Bofellesskap med pool av assistenter
  • Kombinasjon av egen bolig og institusjon eller bofellesskap
  • (Sykehjem)

Kommunen har plikt til å tilby slike ordninger som beskrevet ovenfor, men har rett til å avgjøre hvilket tilbud de anser forsvarlig og omfanget samt organiseringen av dette. Brukerens ønske skal tillegges stor vekt.

Spesialisthelsetjenesten stiller behandlingsindikasjon, etablerer behandlingsrutiner, gir opplæring og oppfølging med veiledning av bruker og assistenter. Spesialisthelsetjenesten samarbeider med kommunen om gjennomføring av opplæringen og gir råd om organisering der det er hensiktsmessig.

Om det gode liv