Modul 1

Selvmedlidenhet er en menneskelig mekanisme som alle på et tidspunkt har benyttet seg av. Det kan kanskje være mer nærliggende å bli selvmedlidende hvis du har en funksjonshemming. Det er lett å stenge seg inne i en verden der tankene kverner rundt hva som kunne blitt og hvorfor ting er som de er. Jeg pleier å si: "Ikke tenk for mye". Hvis du overanalyserer spørsmålene er det lett å gå inn i en ond spiral der selvmedlidenheten gir næring til et galt tankemønster, en negativ mentalitet som setter sperrer i enhver situasjon du befinner deg i.

Det er viktig å ha en realistisk tilnærming til hva man kan og hva man ikke kan gjøre. Dette gjør at man ikke velger seg ut mål som er uoppnåelige. Selv om man får muligheten til å hoppe etter Wirkola, betyr det ikke at man bør gjøre det. Når det er sagt: Selv om man har denne egenskapen til å se hvor landet ligger, betyr ikke det at man ikke kan flytte grenser. Det er viktig å sette seg mål og snekre seg en plan for hva man ønsker å oppnå, og hvor man vil her i livet. I en hverdag som rullestolbruker møter man på fysiske hindringer hele tiden, men det fins ofte en alternativ rute.

Fra min tidlige barndom kan jeg såvidt erindre bokstavelig talt høye fjell i hjemkommunen min. Noen ville kanskje tenkt at det var en umulighet å få et handikappet barn opp et bratt kupert skogsterreng, men det tenkte ikke min far. Hans evne til å ikke fokusere på hindringer er en egenskap jeg har tatt med meg videre. En positiv innstilling er bærebjelken i å oppsøke muligheter og realisere sin ønskete livskvalitet. I mediene kan man høre om funksjonshemmede mennesker som gjør ting man ikke skulle tro var mulig for en person i den situasjonen. Jeg tviler på at disse personene har satt seg ned og tenkt «tror dette blir for vanskelig, tenk på alt som kan gå galt», og deretter klart det som så ut som en umulighet. De har nok hatt en annen tilnærming. Se bare på Cato Zahl Pedersen, eller Stephen Hawking som fikk trakeostomi i 1985. Hver person har sine egne grenser, og som funksjonshemmet er det viktig å utfordre disse grensene. Vi kan ikke alle være som Stephen Hawking eller Zahl Pedersen. Vi har alle våre egne utfordringer, store som små, som vi må jobbe med.