Modul 1

Å bestemme over sin egen kropp og helse er en udiskutabel menneskerettighet. Gjennom livet mitt har jeg møtt mange leger, sykepleiere og representanter for andre helseprofesjoner både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. De ønsker å bistå med råd som gjelder min helse, og det ville i de aller fleste tilfellene vært dumt å ikke ta disse rådene til følge. De har flere år med høyere utdanning, og jeg har ingen grunn til tvile på deres kompetanse.

Likevel er det viktig å tenke på at det er jeg som pasient som alltid har det siste ordet i valg som dreier seg om min helse. Det er ikke alltid vi ønsker å gjøre alt slik vi burde. Jeg burde vel være under medisinsk observasjon 24/7, leve i et sterilt rom hvor det bare var tilgang på grønnsaker, og der autorisert helsepersonell ankom iført lufttett romdrakt. Men hvem vil vel leve på denne måten?

Å spise pommes frites hele dagen eller kyllingsalat (uten dressing) er et valg alle voksne selvstendige mennesker har rett til å ta selv. Du kan også velge om du vil nyte alkohol fire dager i uken. For funksjonsfriske personer er dette knapt et tema, men slike situasjoner har jeg kommet i flere ganger.

Hvis noen andre hele tiden skulle bestemme over helsen min og være bedrevitende når det gjelder hva som bra for meg og hva som ikke er det, hadde jeg ikke vært et selvstendig individ med egne valg. Hvilken stolthet ligger i det? Å ta disse valgene vekk fra et voksent oppegående individ er krenkende overfor vedrørende det rammer. Hvis jeg bodde på en institusjon for eksempel hadde jeg ikke hatt alle disse valgmulighetene jeg ser som nødvendig for å oppleve personlig frihet.

Heldigvis har jeg i dag Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) på dagen og om kvelden. Denne ordningen gjør at jeg kan ta mine valg, sunne eller usunne, og oppleve at jeg ikke bare har råderett over helsen min, men også over hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Dessverre vet jeg at det er mange som ikke har den friheten jeg ofte tar for gitt.