Hvordan forebygge?

Vi skal derfor her konsentrere oss om hvordan man skal forebygge at barn utsetter andre barn for skadelig seksuell atferd. I en forskningsstudie fra 2020 fant man at mange lærere er oppmerksom på at barn kan utsette andre barn, men opplever at de mangler kunnskap og kompetanse til å forebygge dette (Draugedalen, 2020). 

De siste årene har man hatt oppmerksomhet på å øke kompetansen på skadelig seksuell atferd hos barn og unge. Blant annet ved å gi opplæring til voksne som jobber med barn i ulike settinger. Du kan finne mer informasjon om dette i NKVTS sin  voldsveileder. Det er også opprettet flere regionale konsultasjonsteam for anonymisert drøfting av slike bekymringer. Du finner disse via ditt regionale RVTS, lokale barnehus eller barneverntjeneste.

Dette er et eksempel på hvordan du og dine kollegaer må bidra til at seksuell utforskning og utfoldelse ikke blir skadelig for andre barn eller for Lars selv. Det er sannsynlig at atferden er knyttet til kognitive vansker og ikke til et ønske om å skade andre. Imidlertid er det plagsomt for de andre barna og Lars risikerer sosial utestengelse.

På kort sikt vil de umiddelbare tiltakene handle om beskyttelse. Det er påkrevet at man beskytter de andre barna mot at dette skjer igjen, og å beskytte Lars mot å gjøre ting som ytterligere kan stigmatisere ham, både i barne- og voksengruppa. I  Lars sitt tilfelle er risikoen knyttet til å være fysisk nærgående mot jevnaldrene jenter, på en seksuell måte. Det er dette som er risikoscenariet for ham. Det er ikke en automatisk risiko for at han skal finne nye steder og måter å utøve skadelige seksuelle handlinger. Det er heller ikke i seg selv en risiko for at han skal begå mer alvorlige krenkelser, eller rette disse mot enda yngre barn. For Lars handler det om ikke å få anledning til å gjøre det samme som han har gjort før.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at Lars gjør lignende ting i andre settinger, på eller utenfor skolen. Det vil derfor alltid være nødvendig med samarbeid med foreldre og/eller andre instanser i indikative forebyggingstiltak.

Press fra de andre barna sine foresatte, eller innad i personalgruppa, vil kunne medføre at man iverksetter større begrensninger for Lars. Et eksempel på dette kan være at Lars tas ut av kroppsøvingstimene og ikke får være alene sammen med andre barn. Dette er ikke barnefaglig riktig, hverken generelt eller i forhold til Lars sin utviklingshemming spesielt, men det kan være forståelig, og noen ganger nødvendig på kort sikt. Det kan være nødvendig for å få oversikt over hans utfordringer i samspill med andre barn og for å roe ned situasjonen. Et riktigere tiltak er imidlertid at Lars i en periode alltid har en voksen med seg, både for å beskytte/sikre og å observere ham nærmere.

På lengre sikt vil det være behov for andre tiltak, som kombinerer behovet for både beskyttelse og gode rammer for normal seksuell utforskning og utfoldelse. Det er ikke slik at en forhøyet risiko er konstant. Den vil kunne reduseres med gode utviklingsstøttende tiltak. 

For Lars kan videre forebyggingstiltak være utredning og behandling av andre vansker og utfordringer han eventuelt måtte ha, som kanskje kan være med på å forklare hvorfor han ikke har evnet å utforske og utfolde sin seksualitet på en god måte for seg selv og de andre barna. Skolen kan være en god pådriver og støttespiller for at Lars sine foresatte sørger for at han i så fall blir henvist til rett instans, for eksempel barnehabiliteringstjenesten. Godt samarbeid med de foresatte er den viktigste måten å forebygge på.