Hvordan forebygge?
| Portal: | Helsekompetanse |
| Kurs: | Vold og seksuelle overgrep mot barn - skolekurset |
| Bok: | Hvordan forebygge? |
| Skrevet ut av: | Gjestebruker |
| Dato: | lørdag, 23. november 2024, 10:54 |
Beskrivelse
Innledning
Vold og seksuelle overgrep har store konsekvenser for de som utsettes for det, for deres nærmeste og andre berørte, og for samfunnet som hele. Som du lærte i kapittelet om skadene av det å utsettes for slike hendelser, kan disse være omfattende, alvorlige og langvarige. Det kan medføre økt psykisk og fysisk sykelighet, og redusere individets funksjonsevne og livskvalitet.
Når mange utsettes for vold og seksuelle overgrep, har det store samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Det er derfor viktig at alle bidrar til å forebygge slike hendelser. I beste fall unngå at slike hendelser skjer i det hele tatt og i hvert fall at ikke allerede utsatte opplever nye krenkelser. Forebygging kan gjøres på ulike nivåer og på ulike måter. Her skal vi se spesielt på hvordan man kan forebygge i en skolesetting.
I dette kapittelet vil du lære om forebygging av vold og seksuelle overgrep i en skolesetting:
- Universell forebygging
- Selektiv forebygging
- Indikativ forebygging
Universell forebygging
Universell forebygging er tiltak rettet mot hele befolkningen eller alle i en gitt gruppe, for eksempel en barnehage, uavhengig av om de er særlig risikoutsatt eller allerede utsatt. Tiltakene er ofte i form av holdningskampanjer, informasjonsarbeid og annen form for kunnskapsformidling.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget en digital ressurs til bruk for barn i barnehage og skole nettopp til dette formålet. "Jeg vet" skal øke barnas kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er, hva det ikke er lov for voksne å gjøre mot barn og hvordan barn som utsettes kan søke hjelp. Her finner du som ansatt i skolen verktøy for å bidra til å gi langsgående opplæring til barn, ettersom det i ressursen er opplegg fra barnehage og ut videregående skole. Vi anbefaler din skole å ta dette verktøyet i bruk, da vi vet at forebyggende tiltak mot vold og seksuelle overgrep har best effekt når det gis over tid og av noen som barna kjenner og har tillit til.
Når vi snakker om forebygging av seksuelle overgrep mener vi først og fremst krenkelser begått av eldre ungdom eller voksne mot yngre barn. Som nevnt tidligere kan yngre ungdom og barn også utøve skadelige seksuelle handlinger mot jevnaldrende eller yngre barn. Forebygging bør derfor starte tidlig og omfatte alle.
Seksualundervisningen i skolen er et eksempel på universell forebygging.
Når barn begynner på skolen har de allerede vært seksuelle vesener og seksuelt aktive i seks år. Seksualiteten fødes vi jo med, og vi lærer den å kjenne fra første stund. Barn trenger kunnskaper om seksuell utvikling, utforskning og utfoldelse, tilpasset sitt individuelle utviklings- og modenhetsnivå. De trenger å vite hva som er normalt og vanlig, og de trenger å hvite hva som er akseptabelt og tillatt. Det er derfor viktig at seksualitet ikke bare er et tema i avgrensede undervisningsopplegg, men også er en del av det du retter oppmerksomheten på i møte med barnet.
I en opplæringssammenheng kan vi si at alle barn trenger å vite at seksualitet er noe man kan (og bør) snakke om, at de fleste barn trenger tilpassede kunnskaper om seksualitet (relativt til utvikling og modenhetsnivå), at mange barn trenger konkrete råd og veiledning, mens noen barn trenger mye og omfattende hjelp til å forstå og utfolde sin seksualitet.
Barn trenger også at seksualitet formidles klart og tydelig som noe fint og godt. Dette må gjøres i både ord og handling. Det må formidles hvordan vi som voksne formulerer oss når vi snakker om seksualitet, i måten vi fremstår når vi snakker om det (non-verbal kommunikasjon), og i hvordan vi legger til rette for utforskning og utfoldelse. Dette kalles ofte for en sex-positiv holdning.
Mange voksne fokuserer mye på grenser, og på hva som er uakseptabelt eller som ikke er tillatt, når de snakker med barn om seksualitet. Dette er selvfølgelig viktig, men barn lærer også om hva som ikke er greit eller lov når man fokuserer på det som er ok og tillatt. Ofte er det mer den voksne sitt behov å fokusere på de negative sidene ved seksualiteten enn det er barnets. Ikke fordi man vil barnet vondt, men fordi man nettopp vil hindre at barnet opplever noe vondt.
Anders, 10 år, gnir stadig på kjønnsorganet sitt når han sitter og jobber med skoleoppgaver. Det virker som om han gjør det som atspredelse. Du går bort til pulten hans og sier at nå må han konsentrere seg om oppgaven.
Kunsten er å kunne gi både aksept og sette passende grenser, gjerne samtidig. I dette tilfellet ligger utfordringen i å formidle til Anders at det er både godt og greit å kose med kjønnsorganet sitt, altså gi aksept for selve handlingen, samtidig som du korrigerer eller veileder ham på at settingen han gjør det i ikke er passende. Ideelt sett sier vi ikke at noe er greit, men… I stedet sier vi at det er greit, og… Det er riktig å kun avlede han der og da, men ettersom han stadig gjør dette, er det behov for en oppfølgingssamtale. Denne bør skje i enerom og være planlagt. Det er i denne samtalen du kan sørge for at Anders både opplever aksept og får veiledning på sin atferd. Du kan for eksempel drøfte det med helsesykepleier ved skolen, for råd om hvordan du kan legge opp samtalen.
Barnet lærer om hva som er privat og om sine intimsoner gjennom hvordan voksne agerer og reagerer i forhold til kropp, nakenhet og seksualitet. De lærer det direkte, gjennom hva som blir sagt, og indirekte, gjennom observasjon av hva som blir gjort eller på annen måte signalisert. Dersom barn lærer at det er godt og tillatt å kose med seg selv, og at kroppen deres tilhører dem og de selv bestemmer hvem andre som får se og røre den, lærer de implisitt også å sette grenser for andre.
Det er selvfølgelig viktig å tydeliggjøre at det for eksempel ikke er lov for voksne å ta barn på visse steder på kroppen eller at det ikke er lov for noen å gjøre noe med kroppen til andre som de ikke liker eller vil selv. Samtidig skal vi være varsomme med å tillegge barn kontroll og ansvar for sine kroppslige intimgrenser. Det å lære barn å si nei kan synes vel og bra, men barn kan bli utsatt for vold og seksuelle overgrep likevel. For noen kan det gi økt skyldfølelse og skam at de ikke ”klarte” å sette grenser.
I et universelt forebyggingsperspektiv vil det være fint om man mellom barnet og den ansatte bygger en "dele-og-samtale-kultur" i skolen. Det kan man gjøre ved bevisst bruk av åpne, bydende og beskrivende spørsmål i samtale med barna om dagligdagse situasjoner. Det kan være både hyggelige og vanskelige ting som skjer i barnets liv, og gjennom å ha en kommenterende, spørrende og undersøkende holdning kan vi bygge en kultur der det er fint og trygt for barnet å dele erfaringer med de ansatte. Dette kan du lese mer om i kapittelet "Hvordan avdekke", under fanen "Den spontane bekymringssamtalen".
Når det handler om å forebygge seksuelle overgrep fra eldre ungdom eller voksne, er universell forebygging en generell beskyttelse av barn i deres ulike livssettinger. Dette omfatter også i skolesetting og skolefritidsordning. Innhenting av politiattest for personalet i skolen reguleres i opplæringsloven § 10-9 og forskrift til opplæringsloven kapittel 15. Politiattesten må ikke være eldre enn tre måneder. Det kan også kreves politiattest for ansatte i skolen som ikke skal jobbe med undervisningen (vaktmestertjeneste, renhold, kontor m.v).
Politiattest er imidlertid ikke en garanti for at en person ikke har begått seksuelle overgrep som enten ikke er avdekket eller ikke pådømt i Norge. Et universelt forebyggingstiltak kan derfor være å legge inn spørmål knyttet til barns kroppslige utvikling og seksualitet i ansettelsesintervjuer, med dilemmaer som: "Kine, 8 år vil sitte på fanget og strykes på ryggen når hun er på SFO. Hva ville du si eller gjøre?". Målsettingen er ikke å avsløre potensielle seksuallovbruddsutøvere i intervjuet, men tydeliggjøre at her på vår skole er vi bevisst på å beskytte barn mot krenkelser. Det vil sannsynligvis gjøre at risikoen for å bli avslørt veier tyngre enn ønsket om å jobbe på din skole.
Andre eksempler på universell forebygging av seksuelle overgrep i skole er vinduer i alle dører, som toalett og stellerom, slik at ansatte alene med barn kan observeres. Det er også brukt tiltak som forbud mot å bruke privat smarttelefon med kamera, for å unngå at ansatte tar bilder eller film som seksualiserer barn. Forbud mot fotografering og filming kan hjemles i personvernlovgiving. Problemet med slike tiltak er en kollektiv mistenkeliggjøring av ansatte. Mange, og kanskje de fleste, vil mene at dette er en liten pris å betale for beskyttelse av barn, men det er likefullt et dilemma. Et eksemplet vi kjenner til er en SFO der de mannlige ansatte ikke fikk være med barna alene. Dette er åpenbart svært inngripende for ansatte, både som arbeidstaker, profesjonsutøver og menneske.
I opplæringslovens § 9a-3, som omhandler det psykososiale miljøet, står det:
«Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.
Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn. Dersom ein elev eller forelder ber om tiltak som vedkjem det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkjande åtferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snarast mogleg behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Om skolen ikkje innan rimeleg tid har teke stilling til saka, vil det likevel kunne klagast etter føresegnene i forvaltningslova som om det var gjort enkeltvedtak.»<
Som du ser, er ansvaret for å avdekke og melde mobbing like klart forankret i lov, som ansvaret for å avdekke og melde vold og seksuelle overgrep.
Mobbing tilhører altså helt klart voldsbegrepet, slik man skal lese i både barneloven § 30 og barnekonvensjonens artikkel 19. Dette gir deg som ansatt plikt til å gjøre noe med denne formen for krenkelse av barn. Dersom du observerer tegn på at et barn blir mobbet, er du pliktig å varsle dette til din leder, samt bidra til å følge opp både den som blir mobbet og de(n) som mobber. I noen tilfelle kan det være riktig å melde mobbing til barnevernet, som vil vurdere om det kan være en politisak.
Forebygging av mobbing, er svært viktig. Det finnes mange anti-mobbeprogram utviklet for barnehager og skoler. Mange kommuner har egne anti-mobbeprogram. Du og din skole bør sette dere inn i hva som egner seg best for dere, og ta dette i bruk. Under fanen Ressursbank og underfanen Nyttige lenker, vil du finne lenker til nettsteder som tilbyr slike program. I Ressursbank under underfanen Fordypningsstoff finner du en rapport som viser at antimobbearbeid fungerer.
Selektiv forebygging
Selektiv forebygging er tiltak rettet mot særlig risikoutsatte grupper i befolkningen. En særlig risikoutsatt gruppe er individer som er i en situasjon eller tilstand som innebærer at de er spesielt sårbare for å kunne utsettes for krenkelser. Dette er ikke på grunn av egenskaper ved den risikoutsatte, men fordi andre mennesker kan utnytte deres avhengighet og begrensede eller manglende mulighet til å verne seg selv mot krenkelse. Barn er avhengige av voksne og har liten eller ingen mulighet til å verne seg mot voksne som vil utsette dem for krenkelse. I den forstand kan vi si at barn som gruppe betraktet er risikoutsatte. Imidlertid vil enkelte barn leve i mer risikoutsatte situasjoner enn de fleste andre.
I kapittelet om hvem som utsettes for vold og seksuelle overgrep så vi at barn med fysiske eller psykiske funksjonsvansker har høyere risiko for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep enn bam uten slike funksjonsnedsettelser. Det samme så vi med hensyn til barn med dårlige sosioøkonomiske oppvekstvilkår og barn av foreldre med psykisk lidelse eller rusmisbruk. Dette er altså grupper av barn vi skal være litt ekstra på vakt for. Ikke for å mistro alle familier med sårbarhetsfaktorer, men for å ikke overse de sårbare barna som faktisk kan bli utsatt.
Enkelte barn med innvandrings- og minoritetsbakgrunn kan være risikoutsatt. Dette er på ingen måte generelt, men knyttet til kulturer der man har andre oppfatninger om for eksempel fysisk avstraffelse som del av barneoppdragelse. I Norge kaller vi dette oppdragervold.
Kjønnslemlestelse (omskjæring av kjønnsorganene) innebærer smerte og frykt hos den utsatte, og får store konsekvenser for den utsatte sin seksualitet og personlige integritet. I Norge er omskjæring av jenter forbudt ved lov, også i de tilfeller der barnet sendes til foreldrenes opprinnelsesland for å få inngrepet utført. Det er viktig at man har kjennskap til hvilke land og hvilke religiøse- og etniske befolkningsgrupper som praktiserer kjønnslemlestelse. Det er viktig at man også vet i hvilken alder de ulike kulturene utfører dette, da dette varierer. Dersom foreldrene til et barn i risiko for kjønnslemlestelse melder at barnet blir borte i en lengre periode i den aktuelle alder, kan dette være et varsel. Det samme dersom de forteller at barnet skal til deres opprinnelsesland i ferien.
Et viktig forebyggingstiltak vil være å inkludere kjønnslemlestelse som tema i utviklingssamtaler med foreldrene til barn i risiko. Forebygging vil i denne sammenheng også kunne være melding til barnevernet (se kapittelet om avdekking og melding av vold og seksuelle overgrep).
Manglende integrering med hensyn til bosted, arbeid og sosiale nettverk kan medføre stress og frustrasjon hos familier som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere. Spesielt sårbare er familier med uavklart oppholdsstatus. Dette kan for noen komme til uttrykk i aggresjon rettet mot partneren og/eller mot barna. I noen tilfeller kan det medføre voldelig atferd. Det er viktig at skolen også er en instans som bidrar til å redusere stresset hos disse familiene. Dette kan være i form av at man har hyppigere utviklingssamtaler med oppmerksomhet på psykososiale forhold med barn med minoritetsbakgrunn og deres foresatte. Det kan også være i form av økt innsats på å inkludere de foresatte i foreldremøter og andre arrangement i skolen der foresatte er med.
Skolen og du en helt uvurderlig ressurs. Det er du som er tettest på både barna og deres foreldre, og den som kan se, spørre og vurdere barnets totale tilstand og situasjon. Husk at vi nå ikke snakker om avdekking av utførte overgrep, men forebygging av slike. Med råd, veiledning og andre støttetiltak kan skolen bidra mye i å avlaste og avhjelpe foresatte til sårbare barn. Det finnes foreldreveiledningsprogram (for eksempel ICDP), man kan benytte i slikt arbeid. Se Bufetat.no Program for foreldrerettleiingIndikativ forebygging
Indikativ forebygging er tiltak rettet mot personer som har vært utsatt, eller som har utøvet, vold eller seksuelle overgrep. Avdekking av vold og seksuelle overgrep vil i seg selv virke forebyggende med hensyn til å redusere risikoen for at en utsatt blir utsatt på ny og for at en som har utøvet begår nye overgrep. For et barn som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, vil altså mye av forebyggingen ligge i den videre oppfølgingen av barnet. Dette lærte du om i kapittelet om oppfølging.
Vi skal derfor her konsentrere oss om hvordan man skal forebygge at barn utsetter andre barn for skadelig seksuell atferd. I en forskningsstudie fra 2020 fant man at mange lærere er oppmerksom på at barn kan utsette andre barn, men opplever at de mangler kunnskap og kompetanse til å forebygge dette (Draugedalen, 2020).
De siste årene har man hatt oppmerksomhet på å øke kompetansen på skadelig seksuell atferd hos barn og unge. Blant annet ved å gi opplæring til voksne som jobber med barn i ulike settinger. Du kan finne mer informasjon om dette i NKVTS sin voldsveileder. Det er også opprettet flere regionale konsultasjonsteam for anonymisert drøfting av slike bekymringer. Du finner disse via ditt regionale RVTS, lokale barnehus eller barneverntjeneste.
Lars er 11 år og går i 5.klasse. Han har en utviklingshemming av lett til moderat grad. Han går ofte bort til jentene, spesielt de jentene som har langt hår. Han går tett inntil jentene, holder rundt dem, snuser på håret deres. Han spør jentene: Har du lyst på litt massasje? Når elevene i klassen har gymleker, lukter han jentene i klassen i skrittet. En gang sitter elevene i ring. Da setter han seg foran den ene av jentene og bøyer hodet mellom beina hennes og lager slikkelyder. Jentene synes Lars er ekkel.
Dette er et eksempel på hvordan du og dine kollegaer må bidra til at seksuell utforskning og utfoldelse ikke blir skadelig for andre barn eller for Lars selv. Det er sannsynlig at atferden er knyttet til kognitive vansker og ikke til et ønske om å skade andre. Imidlertid er det plagsomt for de andre barna og Lars risikerer sosial utestengelse.
På kort sikt vil de umiddelbare tiltakene handle om beskyttelse. Det er påkrevet at man beskytter de andre barna mot at dette skjer igjen, og å beskytte Lars mot å gjøre ting som ytterligere kan stigmatisere ham, både i barne- og voksengruppa. I Lars sitt tilfelle er risikoen knyttet til å være fysisk nærgående mot jevnaldrene jenter, på en seksuell måte. Det er dette som er risikoscenariet for ham. Det er ikke en automatisk risiko for at han skal finne nye steder og måter å utøve skadelige seksuelle handlinger. Det er heller ikke i seg selv en risiko for at han skal begå mer alvorlige krenkelser, eller rette disse mot enda yngre barn. For Lars handler det om ikke å få anledning til å gjøre det samme som han har gjort før.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at Lars gjør lignende ting i andre settinger, på eller utenfor skolen. Det vil derfor alltid være nødvendig med samarbeid med foreldre og/eller andre instanser i indikative forebyggingstiltak.
Press fra de andre barna sine foresatte, eller innad i personalgruppa, vil kunne medføre at man iverksetter større begrensninger for Lars. Et eksempel på dette kan være at Lars tas ut av kroppsøvingstimene og ikke får være alene sammen med andre barn. Dette er ikke barnefaglig riktig, hverken generelt eller i forhold til Lars sin utviklingshemming spesielt, men det kan være forståelig, og noen ganger nødvendig på kort sikt. Det kan være nødvendig for å få oversikt over hans utfordringer i samspill med andre barn og for å roe ned situasjonen. Et riktigere tiltak er imidlertid at Lars i en periode alltid har en voksen med seg, både for å beskytte/sikre og å observere ham nærmere.
På lengre sikt vil det være behov for andre tiltak, som kombinerer behovet for både beskyttelse og gode rammer for normal seksuell utforskning og utfoldelse. Det er ikke slik at en forhøyet risiko er konstant. Den vil kunne reduseres med gode utviklingsstøttende tiltak.
For Lars kan videre forebyggingstiltak være utredning og behandling av andre vansker og utfordringer han eventuelt måtte ha, som kanskje kan være med på å forklare hvorfor han ikke har evnet å utforske og utfolde sin seksualitet på en god måte for seg
selv og de andre barna. Skolen kan være en god pådriver og støttespiller for at Lars sine foresatte sørger for at han i så fall blir henvist til rett instans, for eksempel barnehabiliteringstjenesten. Godt samarbeid med de foresatte er den viktigste
måten å forebygge på.
Refleksjonsoppgave
Pedagogiske opplegg i skole kan bidra til å forebygge vold og seksuelle overgrep, og de kan bidra til at barn lettere forteller om vold og seksuelle overgrep.
- Har dere pedagogiske opplegg i din skole som bidrar til at barn blir styrket på å sette grenser?
- Har dere pedagogiske opplegg som stimulerer barn til å fortelle om hvordan de har det?
- Har du tanker om andre pedagogiske tiltak dere kunne gjøre i skolen som kan bidra til å forebygge vold og seksuelle overgrep, og til at barn lettere forteller om vold og seksuelle overgrep.
Skriv et kort notat og diskuter gjerne videre med kollegaer.
