Utfordrende atferd

Selvskading hos personer med alvorlig og dyp grad av utviklingshemning er problematisk for personen selv, og en stor belastning for omgivelsene. I tillegg til fysiske skader på kroppen kan selvskading føre til bruk av tvang og mer medisinering enn det som er heldig. Fordi selvskading kan være vanskelig å gjøre noe med og forholde seg til, er det ofte stor utskifting av personer som yter tjenester til personer som skader seg selv. Utskiftingen bidrar til dårlig kontinuitet i tilbudet. Personer som selvskader kan gå glipp av utviklingsmuligheter på grunn av liten deltakelse på skole og i sosiale sammenhenger.

Typiske former for selvskading blant utviklingshemmede er biting, slag mot eget hode, slag mot egen kropp, hudplukking og kloring. Risping og skjæring i huden forekommer sjeldnere hos utviklingshemmede enn hos den øvrige befolkningen. Selvskading forekommer anslagsvis hos 5 % av alle personer med alvorlig og dyp utviklingshemning. Det innebærer over 1000 personer i Norge.

Dersom du er interessert i referansene til de faglige momentene kan du kikke i kapitlet om selvskading vi skrev i boken Utviklingshemning og habilitering.

Selvskading er svært utfordrende fordi det kreves flerfaglig kompetanse (alltid psykologi, pedagogikk, medisin og etikk) som må samordnes over lang tid. Ofte er det nødvendig å organisere samarbeidet som prosjekter med spesielt utvalgte medarbeidere som får mye veiledning. Tett samarbeid med foresatte er viktig. Det er sentralt at det samles inn gode data om årsaker og utviklingen av selvskading hos den enkelte. Gode data gjør at innsatsen kan styres i ønsket retning. Konkrete mål er viktig for å få til samordning av innsats. Hyppig veiledning er ofte viktig for å holde motet og hjelpeinnsatsen oppe. Enkelte ganger vil det være nødvendig å akseptere og håndtere mislykkete forsøk på hjelp og deretter prøve med ny innsats. Kunnskapen om hva som ikke har vært god hjelp må da være basis i videre arbeid.

Selvskading hos personer med alvorlig utviklingshemning er svært komplisert å behandle. Det er grunn til å regne med mer eller mindre mislykkede forsøk, og omsorgspersonene som tar belastningene med dette krevende omsorgsarbeidet må da ivaretas og oppmuntres til nye forsøk på hjelp.

---

Moren, som forteller åpenhjertig i videokuttet, nevner flere av forholdene vi har vært inne på. Det er særlig tre forhold hun fremhever: Det er viktig at tjenesteyterne er ærlige om hvordan barna utvikler seg. Tjenesteyterne må vite ganske konkret om problemene er store eller små for tiden – det må samles inn data om hvor ofte selvskading forekommer. For det andre nevner hun at opplæring, gjerne i form av videoveiledning, er viktig. Videoveiledning er litt krevende og forutsetter at veiledningen er planlagt. Det må også settes av tid til veiledning på arbeidsplassene. Veiledning krever at noen i organisasjonen kan et minimum av veiledningsteknikker. Veiledningsmiljøet må være preget av folk som liker hverandre og at konfliktnivået er lavt. Til sist nevnes det at samarbeid er vesentlig. Samarbeid krever ganske faste treffpunkter og at deltakerne er innstilt på å forhindre konflikter.