Holdninger, etikk og verdier. Bruk av refleksjoner i praksis.
Moralsk handlingsevne
Foto: Hanne Engelstoft Lund
For å øve på moralsk handlingsevne vil det i arbeidet være hensiktsmessig å skille mellom moral og etikk.
Etikk dreier seg om de reglene som styrer vår samhandling med andre mennesker. Etikken er altså grunnlaget for de moralske vurderingene vi foretar, og kommer først og fremst til uttrykk gjennom tankene våre. Som igjen er grunnlag for handlingene våre. Etikken er læresetningene eller reglene vi lager oss, mens moralen er måten vi praktiserer læresetningene på.
I mange personalgrupper blir det utarbeidet en felles etikk for hvordan man skal yte tjenester.
Denne etikken blir ofte formulert i prosedyrer og miljøregler. Ettersom dette er laget på bakgrunn av tanker om hva som er rett praksis kan man kalle det etisk fundert. Faren med dette er at dersom man følger etikken blindt, uten at vi er kritisk til den og vi ikke ser behovet i situasjonen, skaper det en urettferdig behandling av den utviklingshemmede.
Folk flest ønsker ikke til enhver tid å bli fortalt hva de skal gjøre, når de skal gjøre det og hvordan de skal gjøre det. Dessverre blir det ofte utarbeidet prosedyrer og regler for personalet som fører til at det er akkurat det utviklingshemmede blir møtt med.
Det er gjerne i møte med prosedyrer som praktiseres på en rigid måte, ved at de fratar den utviklingshemmede valgfrihet, at vår moralske handlingsevne blir satt på prøve. I disse situasjonene har den enkelte tjenesteyter et ansvar for sine egne handlinger. En del av denne vurderingen vil være å vurdere lovligheten av egne handlinger iht. Helse- og omsorgsloven Kap. 9.
Se kapittelet: Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Helse og omsorgsloven kapittel 9 i dette kurset.
Under følger et eksempel som viser hvor viktig det er å kunne frigjøre seg fra regler og prosedyrer, og å ha evne til å handle rett.
Viktigheten av å kunne frigjøre seg fra regler og prosedyrer og ha evne til å tenke hva som er moralsk riktig
I Mette sin dagsplan står det at på søndag ettermiddag skal hun på fjelltur. Du forteller henne at dere nå skal på fjelltur og at hun må gjøre seg klar. Mette har ikke verbalt språk, men viser tydelig at dette har hun ikke lyst til.
Du ønsker å gjennomføre det som står på dagsplanen, du tenker at du ikke har lyst å fortelle kollegaene dine at dere ikke var på fjelltur fordi du ikke fikk henne med på det. Dette er jo noe hun tydeligvis gjør hver søndag, og du har aldri hørt om noen andre som ikke har fått henne med, du selv har jo fått henne med flere ganger. Du ber henne om å ta på seg sko og jakke. Hun nekter. Du prøver å lokke henne ved å si at dere skal ta med kaffe og kjeks, som du vet hun liker godt. Men hun vil ikke. Du begynner å bli frustrert, du tenker "jeg er jo nødt til å få dette til på en eller annen måte". Du velger å ta frem jakken og skoene og kler på henne. Hun stritter litt imot, men det går til slutt. "Så fint at du kom!"
Hun blir med, tydelig motvillig, men dere drar av gårde. Dere går en halvtimes tid. Mette går svært sakte, noe som er uvanlig. Du prøver å holde oppe tempoet: "Kom igjen, bare et lite stykke til så skal vi gå hjem igjen".
Plutselig faller Mette om, hun besvimer. Hun våkner igjen og du kjenner at hun er glovarm.
Dere klarer å komme dere tilbake og reiser på legevakten. Der finner de ut at Mette har lungebetennelse. Hun får medisin og behandling og blir etter en del dager helt frisk igjen.
Du kunne kanskje ikke vite at hun var syk, men i etterkant tenker du at "det var jo veldig uvanlig at hun ikke ville være med på tur. Jeg skulle jo selvsagt ha skjønt at hun ikke var i form til å være med".
Du innser at du var opptatt av å gjøre det du har blitt fortalt å gjøre, uten å ta hensyn til hva Mette prøvde å fortelle deg.
Dette beskriver farene ved lystring og lydighet til enhver tid, og stiller spørsmål ved hvor man har sin lojalitet. Lojaliteten skal først og fremst ligge hos den utviklingshemmede.