Virkemidler for inkludering og deltakelse
Individuelle forutsetninger og samfunnsmessige barrierer
Individuelle forutsetninger og samfunnsmessige barrierer
I arbeidet med å bistå personer med utviklingshemming til et best mulig liv er det viktig å ha en forståelse for funksjonshemming som begrep. Funksjonshemming er noe mer enn den konkrete fysiske eller kognitive funksjonsnedsettelsen. Funksjonshemmingen oppstår i individets møte med samfunnet. En som sitter i rullestol vil ikke være funksjonshemmet om bygningene han ferdes i er tilrettelagt med ramper, brede dører og store nok toalett. Hvis de fysiske forholdene er tilrettelagt for rullestoler, såkalt universell utforming, vil personen kunne fungere på lik linje med andre.
Det at personlige betjeninger hos NSB og banker legges ned, kan medføre større barrierer for folk som ikke har forutsetninger til å betjene billettautomater eller komplekse dataprogram. Hvis ikke billettautomatene blir tilrettelagt vil en slik utvikling kunne bidra til funksjonshemming.
I Stortingsmelding 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer visualiseres dette gjennom den såkalte gapmodellen. Funksjonshemmingen er et resultat av misforholdet mellom de individuelle forutsetningene og samfunnets krav. Dette er en modell og en forståelse som i dag legges til grunn for hvordan vi ser på funksjonshemming og habilitering/ rehabilitering i Norge. Dette betegnes også som en relasjonell forståelse av funksjonshemming.
GAP-modellen
Ved å studere modellen blir det tydelig at når man skal jobbe for personer med utviklingshemming er det viktig å jobbe på begge sider av «gapet». Vi må både jobbe for å styrke personen selv, for eksempel gjennom trening på kommunikasjon og dagliglivets ferdigheter, og jobbe for å bygge ned samfunnets barrierer. I denne delen av kurset har vi først og fremst fokus på den siste delen, nedbygging av samfunnsskapte barrierer. Samtidig er det viktig å være klar over at rammebetingelsene som legger grunnlag for arbeid med individets forutsetninger også er påvirkbare. Som vi senere skal se vil politiske beslutninger påvirke disse rammebetingelsene, og du som borger og/ eller som tjenesteyter kan bidra til å påvirke disse.
Innen forskningen på funksjonshemming er det utviklet flere teoretiske modeller av funksjonshemming. Disse fordeler seg gjerne på ulike sider av den såkalt medisinsk- sosiale aksen.
En medisinsk tilnærming har fokus på de fysiske eller kognitive avvikene. Funksjonshemming er utelukkende et avvik hos individet, og tjenesteyters oppgave vil i stor grad ha fokus på å reparere og/ eller trene opp individet. Funksjonshemming er en egenskap ved individet.
På den andre siden har vi en sosial tilnærming som ser på funksjonshemmingen som et resultat av samfunnets ordninger og strukturer. Her vil tjenesteyters oppgaver være å endre samfunnsmessige forhold. Funksjonshemming er en egenskap ved samfunnet.
Den relasjonelle modellen, som vi i stor grad legger til grunn her i Norge, er på mange måter en kombinasjon av den medisinske modellen og den sosiale modellen. Den relasjonelle modellen anerkjenner at funksjonshemming både er et resultat av individuelle forhold og av forhold knyttet til samfunnet. Funksjonshemming oppstår i en sosial kontekst. Den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming er illustrert ved gapmodellen.