Forrige
Neste

Den spontane bekymringssamtalen

I den daglige aktiviteten i skolen kan det oppstå situasjoner som gjør at du som ansatt blir bekymret for hvordan barnet har det. Barn viser ofte at de har det vanskelig gjennom adferd, og du som ansatt på skolen må bli dyktig på å kommentere og være spørrende overfor barnet når du ser atferd som bekymrer deg. Dette kan vi kalle spontane undersøkende samtaler.

Folk, Skateboarding, Spill, Du Er Vakker



Det grunnleggende prinsippet er at du bør bruke bydende form, som for eksempel: Hva har du tegnet her? Fortell? Vi bør unngå valgspørsmål, som for eksempel: Vil du fortelle meg hva du har tegnet? Barn vil vanligvis velge bort det "vanskelige". Derfor bruker man den bydende formen i en vennlig tone.

Dersom vi i samtale med barn får en mistanke om vold eller seksuelle overgrep: Noter ned hva mistanken besto i, og når du fikk den. Fortsett å føre notater etter hvert som du observerer eller snakker med barnet. Notatene kan bli viktige under etterforskning, rettssak eller barnevernssak.

Her er noen eksempler:

  • Barnet ser sint/trist/lei seg ut:
    - Du ser så sint/trist/lei deg ut. Hva har skjedd? Fortell meg slik at jeg forstår!
  • Barnet har tegnet noe som oppleves uvanlig:
    - Hva har du tegnet? Fortell om tegningen! Hva er dette? Hvem har du tegnet? Hva gjør personen på tegningen?
  • Barnet gjør noe som bekymrer oss:
    - Har du sett andre gjøre sånn? Fortell meg om det!
  • Barnet bruker vold mot andre barn eller voksne:
    - Hvor har du lært det? Har du sett andre gjøre sånn? Er det noen som gjør sånn mot deg? Hvem?

Når barnet naturlig har fortalt fritt, og du tenker det er naturlig å stoppe, kan du prøve på best mulig måte å avslutte samtalen på en naturlig måte. F.eks; Har du tenkt mye på dette? Det var fint du fortalte meg om det, så kan vi voksne hjelpe deg til å få det bedre.

Den spontane undersøkende samtalen kan føre til at det blir behov for en mer planlagt undersøkende samtale. Se under: Den planlagte bekymringssamtalen.


Forrige
Neste