Hendelser og reaksjoner
| Portal: | Helsekompetanse |
| Kurs: | Når krisen rammer |
| Bok: | Hendelser og reaksjoner |
| Skrevet ut av: | Gjestebruker |
| Dato: | søndag, 28. april 2024, 15:48 |
Sentrale begreper
Potensielt traumatiserende hendelser kjennetegnes ved at de truer vår egen eller våre nærståendes liv og helse. Hendelsene kan, men behøver ikke, resultere i akutte eller langsiktige konsekvenser for de som rammes. Man skiller mellom menneskeskapte og ikke-menneskeskapte potensielt traumatiserende hendelser.
- Tortur og overgrep er eksempler på menneskeskapte potensielt traumatiserende hendelser.
- Naturkatastrofer som ras, flom og orkan er eksempler på ikke-menneskeskapte hendelser.
Hendelser utført av mennesker, og som tillegges høy grad av menneskelig ansvar, kan øke risikoen for at de berørte utvikler problemer i ettertid.
Potensielt traumatiserende hendelser kjennetegnes ved at de truer vår egen eller våre nærståendes liv og helse. Hendelsene kan, men behøver ikke, resultere i akutte eller langsiktige konsekvenser for de som rammes. Man skiller mellom menneskeskapte og ikke-menneskeskapte potensielt traumatiserende hendelser.
- Tortur og overgrep er eksempler på menneskeskapte potensielt traumatiserende hendelser.
- Naturkatastrofer som ras, flom og orkan er eksempler på ikke-menneskeskapte hendelser.
Hendelser utført av mennesker, og som tillegges høy grad av menneskelig ansvar, kan øke risikoen for at de berørte utvikler problemer i ettertid.
Kriser forstås som dramatiske og potensielt traumatiserende hendelser som kan true eller svekke viktige funksjoner og verdier hos enkeltpersoner, familier eller lokalsamfunn.
En krisesituasjons karakter vil være avhengig av
- omfanget og potensielle konsekvenser
- forutgående belastende hendelser
- hvor brått krisesituasjonen inntreffer og hvor raskt den utvikler seg
- varigheten
- hvor godt enkeltpersoner eller familier er forberedt på krisesituasjonen
- hvor godt samfunnet er forberedt på krisesituasjonen
Ulykker defineres som uventede og potensielt traumatiserende hendelser som kan ramme menneskers liv og helse.
Katastrofer er uventede og potensielt traumatiserende hendelser av større omfang der mange personer rammes samtidig, og der antall rammede personer med hjelpebehov i en periode overskrider de tilgjengelige ressursene som finnes i nærområdet av katastrofen.
Kriser forstås som dramatiske og potensielt traumatiserende hendelser som kan true eller svekke viktige funksjoner og verdier hos enkeltpersoner, familier eller lokalsamfunn.
En krisesituasjons karakter vil være avhengig av
- omfanget og potensielle konsekvenser
- forutgående belastende hendelser
- hvor brått krisesituasjonen inntreffer og hvor raskt den utvikler seg
- varigheten
- hvor godt enkeltpersoner eller familier er forberedt på krisesituasjonen
- hvor godt samfunnet er forberedt på krisesituasjonen
Reaksjoner under og etter kriser
Grunnleggende reaksjoner og atferd i kriser
I situasjoner som oppleves truende og farlige vil mennesker erfare at de handler og reagerer mer eller mindre ubevisst. Disse reaksjonene er medfødt atferd som har til hensikt å beskytte mot potensielle farer.
Mange som har opplevd kriser, ulykker og katastrofer vil i ettertid kunne gruble over sine egne måter å reagere og handle på.
Under finner du nærmere beskrivelse av vanlige reaksjoner i krisesituasjoner.
Dersom reaksjonene overfor ikke fungerer eller situasjonen oppfattes som for truende, vil de fleste flykte eller kjempe. Noen har oppleved at beina plutselig begynte å løpe før de fikk tenkt seg om, andre at de fikk uante krefter eller at de slo fra seg og gjorde motstand. Barn reagerer ofte med å søke beskyttelse hos en omsorgsperson.
I hvilken grad man reagerer med kamp eller flukt, påvirkes av mange faktorer. Dette kan for eksempel være hva som var mulig i situasjonen, egen styrke og hurtighet i forhold til trusselen, og tidligere lært atferd i lignende situasjoner. Dersom en tidligere har opplevd at enten det å kjempe imot eller flykte har vært umulig eller farlig, kan det godt hende at kroppen automatisk reagerer med det andre alternativet.
Umiddelbare reaksjoner
Noen av de vanligste umiddelbare reaksjonene er
- sjokk, forvirring, uvirkelighetsfølelse, sterke følelsesmessige reaksjoner eller fravær av følelser
- tristhet, frykt, sinne, maktesløshet, selvbebreidelse, benektelse
- kroppslige reaksjoner som hjertebank, hyperventilering, svetting, frostanfall, skjelving, kvalme og svimmelhet
- tilbaketrekning, hyperaktivitet, hukommelsessvikt eller total utmelding fra situasjonen
Den umiddelbare sjokkreaksjonen kan beskytte mot å bli overveldet av den nye, brutale virkeligheten. Situasjonen oppleves ofte uvirkelig. I noen situasjoner kan det ta lang tid å avklare om det er overlevende eller døde etter en ulykke eller katastrofe. De rammede vil da kunne oppleve kaos og uvisshet fram til situasjonen er avklart. Slike hendelser kan føre til en aktivering av kroppens beredskap, både psykisk og fysisk. Dette kan resultere i stressreaksjoner som kan variere i intensitet og uttrykksform. De umiddelbare reaksjonene viser seg ofte i løpet av det første døgnet eller de første dagene. Reaksjonene vil normalt sett dempe seg raskt etter at krisen er avklart eller over.
Reaksjoner over tid
De fleste som rammes av kriser, ulykker og katastrofer vil oppleve at de umiddelbare reaksjonene avtar og at man kommer ut av krisen uten et varig svekket funksjonsnivå. Hos et mindretall vil imidlertid reaksjonene kunne vedvare eller bli sterkere over tid.
Eksempler på reaksjoner som kan vedvare eller utvikle seg over tid
- angst, bekymring
- skyldfølelse, selvbebreidelse og bebreidelse av andre
- irritasjon og sinne
- søvnvansker
- vansker med konsentrasjon og hukommelse, læringsvansker
- sosial tilbaketrekking, vansker i kontakt med venner og familie
- endret oppfattelse av seg selv og andre, endret selvfølelse
- tristhet, savn, lengsel, håpløshet og depresjon
- påtrengende minner og tanker om det som har skjedd
- grubling
- unngåelse av det som minner om det som har skjedd
- økt skvettenhet, vaktsomhet, uro, tretthet, vondt i kroppen
- eksistensiell krise knyttet til opplevelsen av hvem jeg er, hvem andre mennesker er, verdensbildet, Gud og meningen med livet
Faktorer som kan øke intensiteten og varigheten av reaksjoner
- tidligere psykiske vansker og sårbarhet
- eventuelle tidligere traumer eller tap
- presseomtale av hendelsen
- langvarige rettsaker og granskninger
- identifiseringsarbeid
- politiske prosesser
Faktorer som kan redusere intensiteten og varigheten av reaksjoner
- høy grad av opplevd kontroll
- personlighetstrekk som optimisme, høy grad av selvtillit
- tro på egen evne til å påvirke situasjoner
- evne til fleksibel tilpasning
- evne til å finne mening
- evne til å fremme egne interesser
- avstand til hendelsen og at den har begrenset varighet og intensitet
- ikke tap av nær familie, bolig
Alvorlige etterreaksjoner
Tynnslitt mestringskapasitetNoen ganger kan de psykiske reaksjonene etter en krise, ulykke eller katastrofe være av en slik karakter at de som rammes utvikler en psykisk lidelse eller omfattende psykiske vansker. Slike tilstander kan spenne over et vidt spekter.
Eksempler på problemer og lidelser som kan oppstå:
- Akutte stressreaksjoner er reaksjoner som er så sterke at de vil lamme normale funksjoner.
- Depresjon er en vanlig psykisk lidelse etter kriser, ulykker og katastrofer.
- Angst og fobier er noe enkelte kan utvikle. Det kan spenne fra generell angst til mer spesifikke typer angst og fobier, ofte knyttet til forhold rundt den traumatiske hendelsen.
- Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i etterkant av en potensielt traumatiserende hendelse kjennetegnes av påtrengende minner om hendelsen, unngåelse av tanker eller situasjoner som minner om hendelsen og en høy grad av kroppslig aktivering.
- Komplisert sorg.
- Vedvarende skyld og sinne.
- Rusavhengighet eller økt bruk av rusmidler.
- Selvskading som en metode for å dempe psykisk ubehag knyttet til hendelsen.
Faktorer som påvirker risikoen for å utvikle alvorlige etterreaksjoner
- Kroppslig skade; alvorlighetsgrad og betydning for arbeidsevne
- Grad av fare eller dødsfare; alvorlighetsgrad og varighet
- Vitne til at andre utsettes for alvorlige hendelser eller overgrep; emosjonell og geografisk nærhet, og grad av hjelpeløshet
- Trussel mot egen integritet; for eksempel det å bli tvunget til å ta umulige valg og sitte igjen med følelse av ansvar og skyld for det valget en har tatt. Et annet eksempel er at en blir utsatt for krenkende handlinger eller blir tvunget til selv å utføre slike.
- Tap; dødsfall, nærhet til den døde
Sannsynligheten for at en takler komplekse, traumatiske hendelser på en god måte, øker hvis livet ellers er trygt og stabilt.
Risikoen for utvikling av psykiske stresskader og traumatisering øker hvis man opplever mange traumatiske hendelser i livet, spesielt i ung alder. Den er særlig stor dersom nødvendige beskyttende faktorer mangler. Beskyttende faktorer er indre og ytre ressurser som hjelper personen til å mestre det som skjer.
Dersom et menneske gjentatte ganger opplever traumatiserende hendelser, kan kapasiteten til å håndtere nye lignende hendelser bli mindre. Det samme kan være tilfelle hvis den generelle livssituasjonen er ustabil og utrygg over tid, noe som blant annet er tilfelle for asylsøkere.
Sorg
De fleste mennesker vil i løpet av livet oppleve sorg. Sorgreaksjoner er vanlige dersom man mister en person som står en nær eller opplever andre former for betydelige tap.
Mennesker reagerer ulikt på omfattende tap.
Noen reaksjoner ser man imidlertid ofte.
En sorgprosess vil kunne bidra til å bearbeide tapet.
Umiddelbare reaksjoner
Den første tiden i et sorgforløp reagerer mange med sjokk, opplevelse av uvirkelighet, nummenhet, sterke følelser og tankekaos. Noen er preget av intens gråt, sterk lengsel og smerte. Kroppslige
reaksjoner i form av hjertebank, frostanfall, skjelving, kvalme og svimmelhet er også vanlige.
Reaksjoner over tid
Tiden fra tre til tolv måneder etter dødsfallet er ofte en særlig tung tid. De reaksjoner man kan se over tid er ofte konsentrasjons- og hukommelsesvansker, påtrengende gjenopplevelser
av eventuelle dramatiske hendelser knyttet til tapet, søvnforstyrrelser og økt angst. Noen kan også utvikle depresjon. Ved selvmord, drap og dersom foreldre mister barn i brå død, er det ikke uvanlig at etterlatte preges av selvbebreidelse,
skyldfølelse og sinne. Etter slike brå og uventede dødsfall er ofte sorgreaksjonene kraftige.
Barn og unge
Barn i sorg er gjerne preget av veksling mellom i det ene øyeblikket å være i sorgen, for så i neste øyeblikk å være opptatt av hverdagslige aktiviteter. De kan ofte uttrykke sin sorg gjennom lek[2] Ungdom har et mønster i sorgen som har likhetstrekk med typiske reaksjoner hos barn, men også av typiske reaksjoner hos voksne.
Ofte får ungdom konsentrasjonsproblemer, noe som igjen kan gå ut over prestasjoner på skolen.
Sosiale konsekvenser
Sorgen kan påvirke relasjoner til familie og venner. Noen føler de har mindre kapasitet enn før til å være sosiale. Vanligvis vil de sterkeste sorgreaksjonene dempes over tid, og man retter blikket fremover. Noen
erfarer imidlertid at sorgen kan være langvarig og at omgivelsene ikke har forståelse for det. Ved dødsfall er det ofte slik at omgivelsene etter hvert gir mindre oppmerksomhet til den som er i sorg. Mange sørgende kan da føle seg ensomme med
sine tanker. Merkedager som bursdager og høytider kan kjennes spesielt vanskelige.
Teoretisk tilnærming til sorg
Tidligere var teorier hvor man så sorgen som en prosess som fulgte bestemte faser rådende. Forskning og klinisk erfaring har i begrenset grad bekreftet slike teorier. For tiden står «tosporsmodellen» for
sorg sterkt. Den ser sorgen som en prosess der den som sørger veksler mellom å ha fokus på det som er tapt, men samtidig retter blikket fremover for å gå videre i livet.
Kompliserte sorgreaksjoner
Man antar at omtrent ti prosent av alle som opplever tap kan utvikle kompliserte sorgreaksjoner. Tallet vil være høyere for de som mister barn og når dødsfallet skjer ved plutselig og voldsom død, som terror, katastrofer og selvmord.
Forskere og klinikere som arbeider med sorg beskriver den vanligste formen for komplisert sorg som forlenget eller kronisk sorg. Sorgen har da en høy intensitet og varighet og preges av en vedvarende lengsel etter den døde. I tillegg vil noen få traumatiske etterreaksjoner som hindrer en normal sorgprosess. En tredje variant er det som kalles bortskjøvet eller utsatt sorg, noe man spesielt ser hos barn og unge mennesker.[3]
Symptomer på komplisert sorg
- sterk følelse av ensomhet og lengsel etter den avdøde
- sterkt sinne eller bitterhet relatert til dødsfallet
- følelse av at livet er tomt eller meningsløst uten den avdøde, og vansker med å gå videre i livet
- føler seg sjokkert, lamslått, omtåket eller følelsesmessig nummen
- sterk følelsesmessig eller fysisk aktivering når man blir konfrontert med tapet
- unngåelse av mennesker, steder eller ting som kan minne om tapet
Noen med kompliserte sorgreaksjoner vil ha behov for behandling. Oppfølging og behandling av sorg og kompliserte sorgreaksjoner blir omtalt under oppfølging.
Skyld, skam og sinne
Skyld- og skamfølelse er vanlig etter en potensielt traumatiserende hendelse. Skyldfølelse kan handle om noe man har gjort eller ikke gjort, mens skamfølelsen ofte er knyttet til noe man er.
Mange kan føle seg skyldig for en krise som har rammet dem eller deres nærmeste. Dette til tross for at de verken hadde mulighet til å forutsi hva som kom til å skje eller forhindre det. Tanker om ting man har gjort eller unnlatt å gjøre er vanlige i forhold til opplevelsen av skyldfølelse. Overlevelsesskyld kan være en vanlig reaksjon dersom en selv har overlevd og andre har blitt drept.
Mange tenker at de burde ha gjort mer for å redde andre og at andre enn dem hadde fortjent å overleve. Skam er en følelse som er knyttet til opplevelsen av å ha en dårlig side eller å være en dårlig person. Noen som for eksempel er blitt voldtatt eller misbrukt kan føle seg verdiløse som mennesker. I en slik sammenheng er det ofte fokus på den individuelle skammen. For noen mennesker vil imidlertid den sosiale, kollektive skammen være vel så dominerende. Dersom et familiemedlem har utført eller vært utsatt for en hendelse som er skambelagt, vil andre i samme familie også kunne føle skam.
Sinne og hevntanker
Sinne og hevntanker er vanlige reaksjoner etter traumer, særlig hvis disse er forårsaket av mennesker. Sinne kan betraktes som en natulig forsvarsreaksjon når man føler seg angrepet. Det må ikke forveksles med handlinger som handler om å skade andre med hensikt. Noen kan lettere legge hendelsene bak seg og gå videre hvis de ”fullfører” sine, forsvars- og hevnhandlinger i fantasien. Samtidig kan de trygges på at det å utføre dette i fantasien er noe helt annet enn å gjøre det i virkeligheten.
Kari Dyregrov forteller om skyld og skam hos etterlatte ved brå død.
Hun gir også råd til fagfolk om hvordan kan jobbe med etterlatte om disse temaene.
Refleksjon:
Hvordan kan du jobbe sammen med etterlatte for å redusere opplevelsen av skam og skyld?
Hendelser
De fleste mennesker vil oppleve hendelser som utfordrer deres mestringsstrategier. Vi vil her omtale noen hendelser som kan være spesielt utfordrende å erfare.
Å miste et barn er kanskje den største katastrofen som kan ramme et menneske. At et barn dør er meningsløst, gjør forferdelig vondt og er helt uvirkelig. Barn skal ikke dø. Timer og dager i kaos og sjokk vil komme - drømmer og forventninger er brått blitt knust. Dødsfallet markerer begynnelsen på en smertefull tid der tomhet, sinne og savn er vanlige følelser [4]
Drap kan gi mer kompliserte reaksjoner og ettervirkninger enn andre former for brå død. Det er flere forhold som gjør drap spesielt og skiller denne formen for død fra andre brå og uventede dødsfall. I artikkelen "Når et familiemedlem myrdes" trekker Atle Dyregrov fram noen sentrale faktorer.[5]
- Dødsfallet er forvoldt av et annet menneske.
- Rammen rundt er ofte dramatisk, med stort oppbud av politi, amublanse og presse.
- Ved mange drap kjente gjerningsperson og offer hverandre fra før. Dette kan gi økt grad av selvbebreidelse, skyldfølelse og hat.
- Ofte har etterlatte vært vitne til drapet eller funnet den døde.
- Etterlatte som ikke var tilstede ved hendelsen kan få fantasier om hvordan det hendte og hvordan det må ha vært for den døde.
- Dersom en partner har drept en annen og de har barn som må ivaretas, kan det oppstå konflikter mellom familier.
- Ved drap er det flere involverte familier og nettverk som kan ha sterke reaksjoner og trenge oppfølging.
- Drap vekker stor interesse fra media. Etterlatte kan oppleve detaljerte mediebeskrivelser og spekulasjoner som belastende og krenkende. De kan også oppleve press fra media om å la seg intervjue om saken.
- Rettsprosessen kan være lang og smertefull. Noen får ”utsatt” deler av sin sorg til etter at hele rettsprosessen er ferdig, mens andre opplever hver rettsomgang som om de må gå tilbake til start.
- Etterlatte kan oppleve straffen gjerningspersonen får som dypt urettferdig, dersom den er kortvarig eller at personen ikke blir dømt til fengelsstraff. Dersom gjerningspersonen kan treffes på gata etter kort tid, vil dette kunne være en belastning for de etterlatte.
Holdninger til selvmord
Selvmord har gjennom århundrer blitt sett på som en dødssynd og vært sterkt tabubelagt. Pårørende har ofte blitt stigmatisert. Den enkelte etterlattes opplevelse av selvmordet vil derfor være påvirket av holdninger til selvmord i vedkommedes sosiale omgivelser. Selv om det er mer åpenhet rundt selvmord i dag, er stigma-, skyld- og skamfølelsen fortsatt et fremtredende problem for etterlatte ved selvmord og en kompliserende faktor i bearbeidelse av sorgen.
Samfunnets syn på selvmord preger ikke bare de etterlatte, men også hjelpernes holdninger. De kan påvirke hvilke følelser en har i forhold til selvmord, hva en tenker om handlingen og dermed hvordan en møter etterlatte.
Kari Dyregrov forteller om vanlige reaksjoner etter selvmord. Veilederen "Etter selvmordet" gir anbefalinger til hvordan etterlatte ved selvmord bør ivaretas av hjelpeapparatet.
REFLEKSJON
- Hvilke holdninger har du til selvmord og hva kan ha vært med på å påvirke disse?
- Ser du noen utfordringer i ditt lokalmiljø med hensyn til holdninger til selvmord som kan få konsekvenser for etterlatte?
Alvorlig vold og seksuelle overgrep vil alltid innebære en krise for de som rammes. På lik linje med andre kriser kan vold og overgrep oppleves truende mot egen eller andres integritet og gi betydelige etterreaksjoner. Behov for oppfølging over tid må alltid vurderes nøye, særlig gjelder dette barn og unge.
Omtrent åtte prosent av kvinner og to prosent av menn har opplevd alvorlig fysisk vold fra sin partner en eller annen gang i livet. Foreldre undervurderer gjerne hvor mye barna har fått med seg av det som har skjedd i situasjoner der det har vært vold mellom foreldre.[6]
Ofte vet barna i familien om voldsepisodene, selv når de ikke har vært direkte til stede under hendelsen. Omtrent ni prosent av alle barn har opplevd alvorlig fysisk vold fra en forelder. Forekomsten er høyere i familier med dårlig økonomi eller alkoholproblemer.
Vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner kan forekomme som enkeltstående hendelser. Det er imidlertid ikke uvanlig at alvorlige hendelser inngår som en del av et gjentakende mønster, der ulike former for enten psykisk vold, fysisk vold, seksuelle overgrep, eller omsorgssvikt for barn kan forekomme samtidig. Personer som har opplevd vold eller seksuelle overgrep kan derfor ha sterkere og mer komplekse reaksjoner etter en ny potensielt traumatiserende hendelse. Dette betyr også at mange vil ha behov for langvarig oppfølging i etterkant.
En katastrofesituasjon er ofte preget av kaos og manglende oversikt i startfasen. I den akutte katastrofehåndteringen vil de rammede som er på katastrofestedet og tilfeldig forbipasserende kunne være en viktig ressurs, i tillegg til profesjonelle aktører. Uskadde rammede vil ofte hjelpe skadde i sikkerhet og gi førstehjelp. En nabo plukker opp spaden og begynner å grave ut de som har blitt tatt i et skred. Sivile personer kjører ut i båten sin og hjelper ungdom opp av vannet og bringer dem til trygghet. Lokalsamfunnets evne til selvorganisering kan spille en avgjørende rolle i en akutt katastrofesituasjon>[7]
Katastrofen vil ofte innebære mange nye og ukjente elementer som må håndteres. Beslutninger må noen ganger tas basert på mangelfull informasjon. Ofte vil antall rammede med behov for hjelp overskride tilgjengelige ressurser lokalt. På bakgrunn av at katastrofer ofte har et betydelig omfang må det gjøres prioriteringer i forhold til hvem som skal hjelpes først.
Reaksjoner etter katastrofer
De rammede og berørtes umiddelbare reaksjoner etter en katastrofe er stort sett lik umiddelbare reaksjoner etter andre kriser og ulykker. Det man imidlertid ser, er at katastrofer utført av mennesker og som tillegges høy grad av menneskelig ansvar, ser ut til å øke risikoen for at rammede og berørte sliter over lang tid etterpå. Vanlige problemer er vanskeligheter i relasjon til andre mennesker, tillitstap, aggresjon, utvikling av psykiske skader og traumatisering.
Familie- og nettverksrelasjoner
Kriser, ulykker og katastrofer kan medføre utfordringer i kommunikasjon, relasjon og samhold i familien.
På grunn av at mennesker reagerer forskjellig, kan de enkelte familiemedlemmer over tid oppleve at de går i utakt i forhold til hverandres reaksjoner.
Det er ikke alle familier som klarer eller ønsker å være åpne overfor sine omgivelser om hva som har skjedd.
Dersom fakta omkring et betydelig tap holdes skjult for noen i familien kan det påvirke samhold, indre dynamikk og muligheter til å bearbeide sorgen. Et dødsfall vil ofte påvirke rollene og relasjonene innad i familien. I en familie som er rammet av brå død kan man se at noen holder sorgen og fortvilelsen for seg selv. Familiemedlemmer kan også bli ekstra redde for at noe skal skje med de andre i familien. Uløste konflikter kan komme til overflaten og resultere i bebreidelser og gi økt skyldfølelse. Det kan være spesielt vanskelig å takle konflikter som springer ut av det forholdet man hadde til den som er død.
Barn og unge kan oppleve at foreldrenes omsorgsevne reduseres på grunn av foreldrenes reaksjoner og sorg. De kan oppleve å bli overlatt mer til seg selv og ha behov for støtte fra andre nære voksne. Dersom foreldre eller søsken dør eller blir alvorlig skadet, kan barn og unge endre atferd. I noen tilfeller kan man se at barn tar på seg arbeidsoppgaver i familien som egentlig tilfaller voksne. Menn og kvinner kan reagere forskjellig.
Typiske reaksjoner hos kvinner
- sterkere følelsmessige reaksjoner enn menn. Ofte ses mer tristhet, angst, depresjon og skyldfølelse
- oftere kroppslige plager og problemer med søvn
- bruker i større grad enn menn medikamenter for å dempe angst og for å få sove
- kvinner bruker i større grad enn menn sitt sosiale nettverk
Typiske reaksjoner hos menn
- engasjerer seg i arbeid og fysiske aktiviteter som en hjelp til å takle sorgen
- blir opptatt av å ivareta familens økonomi i den tidligste delen av sorgprosessen
- mer opptatt av å få konkret informasjon om det som har skjedd og er ofte fokusert på å finne løsninger
- menn kan i større grad enn kvinner ha fokus på aktiviteter som bidrar til å stenge av egne følelser knyttet til sorgen
- deler i mindre grad følelser enn kvinner
- ser ofte økt bruk av alkohol
Hvis du vil vite mer om dette se Landsforeningen uventet barnedød
Sosiale nettverk
Utsatte grupper
Barn er grunnleggende avhengige av sine omsorgsgivere og er derfor spesielt sårbare. Trygge voksne som ivaretar barnet er viktig. Barn og unges reaksjoner og behov påvirkes av alders- og utviklingsnivå, familie- og omsorgssituasjon, tidligere tap i familien, samt egne ressurser som evner og sosiale ferdigheter. I likhet med voksne har barn en betydelig evne til en spontan tilhelingsprosess. Barn som har blitt svært oppskaket og skremt kan streve med sterke reaksjoner i etterkant.
Reaksjoner hos barn og ungdom
- læringsproblem
- nedsatt oppmerksomhet og konsentrasjon
- frykt for å være borte fra foreldre og familiemedlemmer
- klamre seg til foreldre, søsken eller andre nære omsorgspersoner
- sosial tilbaketrekking
- vedvarende fokus på hendelsen, gjennom fortellinger eller gjentagelser i lekesituasjoner
- følsom for påminnelser om hendelsen
- redsel for nye kriser
- frykt for egen sikkerhet og sikkerhet for andre
- sinneutbrudd
- aggresjon
- fysiske plager som hodepine og vondt i magen
- forandret søvnmønster
- endret appetitt
- økt aktivitetsnivå og rastløshet
- mindre interesse for daglige aktiviteter, inkludert lek
- tilbakesteg i utviklingsnivå for eksempel barnslig lek eller språk, suge tommel, tisse i sengen
Forhold som kan påvirke hvordan barn og unge reagerer
Ofte beskriver man hva barn behersker og ikke behersker ut fra barnets alder.
- Førskolebarn er opptatt av de konkrete sidene ved hverdagen. Reaksjoner kan komme i situasjoner som innebærer endring i faste rutiner. De veksler fort mellom følelser av savn og sorg og lek og ”normalitet”.
- Barn 7 – 12 år Den økte evnen til å forstå omfanget av hendelsen, vil gjøre dem mer utsatt for angst, bekymringer og skyldfølelse. De kan lett forstrekke seg og forsøke å usynliggjøre seg selv. De fleste er svært sensitive overfor reaksjoner hos voksne og opptatt av å ikke gjøre deres situasjon vanskeligere.
- Ungdom 13 – 18 år
- Det er et stort utviklingsspenn i denne aldersgruppen. Kombinasjonen av en voksen måte å tenke på og ukontrollerbare følelser kan gjøre potensielt traumatiserende hendelser vanskelig å takle.
- Aldersgruppen 15 - 18 år er de som i minst mulig grad oppsøker eller ønsker å ta imot hjelp etter kriser og katastrofer. De kan bli gående alene med reaksjonene sine og kan få tanker om at de er unormale.
Gutter og jenter kan reagere forskjellig.
Les mer på www.kriser.no/barnunge/
Situasjon
Barn og ungdom som har vært i samme situasjon kan oppleve det som har skjedd ulikt. Reaksjonene vil variere og være avhengig av:
- nærhet til hendelsen, for eksempel være den som finner en skadet eller død, ha sett foreldre, søsken eller andre dø, opplevelsen av at en selv eller andre har vært i livsfare eller andre alvorlige forhold.
- familieforhold, for eksempel kommunikasjonsklima innad i familien, foreldrenes reaksjoner, om foreldrene bor sammen eller ikke.
- omgivelsene, for eksempel hvordan har nettverket rundt barnet eller ungdommen reagert, reaksjoner i lokalsamfunnet, medieoppslag.
Den relasjonen barnet eller ungdommen har hatt til avdøde kan påvirke reaksjonene. Har relasjonen til avdøde vært konfliktfylt, bør en være spesielt oppmerksom. Nærhet til avdøde er også viktig. Det er forskjell på de nærmeste og mer perifere venner og bekjente.
Psykososiale kriseteam bør være oppmerksom på at venner og vennenettverk er viktige relasjoner for ungdom. Ungdom påvirkes ofte av sine venners reaksjoner.
Flyktninger og asylsøkere rammes av kriser, ulykker og katastrofer som skjer i Norge og av krig, overgrep og katastrofer i hjemlandet. Tidligere erfaringer kan påvirke deres reaksjoner på nye potensielt traumatiserende hendelser. I tillegg vil livssituasjon og uvisse framtidsutsikter kunne påvirke reaksjonene. For å kunne kartlegge og forstå reaksjonene, er det viktig å kjenne til tidligere erfaringer, aktuell livssituasjon og framtidsutsikter.
Hva er en flyktning?
Ifølge FNs flyktningkonvensjon fra 1951 defineres en flyktning som en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.
Ofte brukes betegnelsen ”flyktning” om en person som har blitt innvilget oppholdstillatelse i Norge. En blir da bosatt i en kommune og har tilnærmet de samme rettighetene som andre innbyggere i Norge.
Hva er en asylsøker?
I følge FNs Flyktningkonvensjon er svært mange asylsøkere også flyktninger, men de er i en vanskeligere og mer ustabil livssituasjon enn flyktninger som har blitt innvilget oppholdstillatelse. En asylsøker er en person som har kommet til Norge og søkt om beskyttelse. Asylsøkeren har ennå ikke fått svar på sin søknad og vet dermed ikke om hun/han får oppholdstillatelse i Norge eller må returnere.
En asylsøker har som regel midlertidig oppholdstillatelse i Norge så lenge asylsøknaden behandles. Asylsøkere har samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen.
Asylsøkere lever i en usikker livssituasjon. De fleste er redde for å få avslag på asylsøknaden, og da returnere til hjemlandet eller flykte videre til andre land. Kapasiteten til å håndtere nye traumatiske hendelser eller brå død er derfor som regel redusert. Reaksjonene kan derfor bli sterkere og mer overveldende enn for personer som ellers lever trygge liv med forutsigbare framtidsperspektiver.
Flyktninger lever i tvungen eksil. Dette innebærer at de ikke først og fremst har kommet til Norge fordi de ønsket å leve akkurat her. De har kommet fordi de ikke lenger våger å bli i hjemlandet. Det innebærer også at mange ikke kan reise tilbake til hjemlandet selv om de hadde ønsket det. Selv om de fleste flyktninger er svært glade for å få beskyttelse, innebærer flukten betydelige tap. Også dette kan gjøre dem mer sårbare hvis de opplever nye traumer eller brå dødsfall.
Kartlegging av ressurser både i Norge og hjemlandet er vel så viktig som kartlegging av problemer. Noen sentrale tema kan være:
Hvor er familien din? I Norge? I hjemlandet? På flukt? Vet ikke? Død?
Hvordan er situasjonen i hjemlandet? Krig? Fred? Fattigdom? Forfølgelse?
Hvordan er livet ditt i Norge? Venner? Nettverk? Jobb? Skole? Fritidsaktiviteter? Språk? Tro/religion?
I Norge? I hjemlandet? På flukt?
Mange flyktninger har forlatt familie og venner for å komme i sikkerhet. Gjennom ulike kanaler kan de få vite om fortsatte krigshandlinger i hjemlandet, forfølgelse av, drap på og dødsfall blant familie og venner. Sannsynligheten for at de rammes av kriser og brå død som skjer andre steder enn i Norge er stor. Når avstandene er store kan opplevelsen av uvirkelighet, maktesløshet og fortvilelse bli sterkere.
Muligheten for å ha kontakt med og få vite hvordan det går med familie og venner, som er blitt igjen i hjemlandet eller befinner seg på flukt, varierer sterkt. Ikke alle har mulighet til regelmessig kontakt. Noen vet ikke hvor deres kjære er eller om de fortsatt er i live. Andre har sporadisk kontakt. Dette betyr at noen flyktninger kan få vite om død og alvorlige hendelser lenge etter at de har skjedd.
Andre ganger kan flyktningen ha fått vite om alvorlige hendelser eller dødsfall når det skjedde, men ikke hatt kapasitet til å reagere på det før de har kommet i sikkerhet. Dette kan ofte skyldes at de har vært utsatt for så mange kriser eller dødsfall på en gang, at de ikke har klart å forholde seg til det. De har fokusert på å flykte. Selv om reaksjonene blir forsinket, kan de bli vel så sterke.
Det er ikke uvanlig at flyktningers familie og venner blir forfulgt på grunn av flyktningens politiske aktivitet. Forfølgerne vil kunne ramme flyktningen gjennom å skade noen hun eller han er glad i. Familiemedlemmer og venner kan få vanskelige livsbetingelser, fengsles, bli torturert og drept. I slike sammenhenger rammes flyktningen spesielt sterkt. Skyldfølelsen kan bli stor og mange kan overveldes av maktesløshet og sinne.
Felles kamp for sentrale rettigheter kan virke styrkende for en folkegruppe. I en slik sammenheng kan det å lide eller ofre livet sees som en nødvendig og heltemodig innsats for at andre skal få det bedre. Det settes inn i en meningskontekst som kan være enklere å leve med. Den enkeltes lidelse og død blir sett i en større sammenheng, for eksempel for grunnleggende menneskerettigheter. Reaksjonene kan bli sterkere dersom dødsfallet eller krisen oppleves å skje i en meningsløs sammenheng eller som resultat av en indre konflikt i en folkegruppe som skulle kjempet sammen.
Etter dødsfall og dramatiske hendelser ønsker mange å være sammen med sine kjære. Etter tsunamien i 2004 ønsket mange tamiler å reise på kortere opphold til Sri Lanka for å møte og hjelpe sine gjenlevende. Siden situasjonen i hjemlandet mange ganger er farlig, kan mange flyktninger ikke reise hjem i slike situasjoner. Mange flyktninger har heller ikke mulighet til å ha kontakt med familie og venner på andre måter. Naturlige bearbeidings- og sorgprosesser kan da lettere stoppe opp.
Dette understrekes i den tidligere veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer (IS-1810):
Skyldfølelse både i tilknytning til fraværet fra selve katastrofeområdet/konflikten, vanskeligheter med å nå familiemedlemmer, samt en opplevelse av at man skulle ha gjort mer for sine vil være å forvente. Mange kan streve med at de selv befinner seg i trygge og relativt forutsigbare omgivelser, mens familien sliter med overlevelse.
Når noen nære dør i hjemlandet, opplever mange flyktninger avstandene som uendelig store. Følelsesmessing kan det være vanskelig å forstå hva som har skjedd og en kan kjenne seg veldig alene med sorgen og reaksjonene. Sorgprosessen kan stoppe opp eller bli mer kompleks.
Mange flyktninger har ikke en grav å gå til fordi de ikke har mulighet til å besøke graven, eller fordi det ikke finnes noen grav. For flyktninger kan det være farlig eller umulig å reise til hjemlandet for å delta i felles sorg, begravelsesseremoni eller besøke graven.
En del flyktninger har måttet forlate døde familiemedlemmer og venner, uten at de fikk mulighet til å begrave dem. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom de plutselig har måttet flykte fra angrep. Noen ble drept og de andre måtte flykte for livet. De fikk ikke tid til verken å sørge, ta farvel med sine kjære eller gi dem en verdig grav. Noen blir først i stand til å gjennomleve sorgen etter at de kjenner seg trygge og har fått oppholdstillatelse i Norge – kanskje flere år etter dødsfallet.
Flere flyktninger vet ikke om deres kjære lever eller er døde. Mange har for eksempel opplevd at noen kom om natten og hentet far eller fengslet bror, og siden aldri klart å oppspore dem. Noen familier har blitt splittet i flukten og ikke siden klart å finne ut hva som skjedde med de andre. Reaksjonene i slike situasjoner kan veksle mellom redsel, håp eller sorg.
Kilder til fordyping
|
Tittel |
Forfatter |
Kategori |
År |
|
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet |
Nettside |
|
|
|
Dyregrov, Atle |
Selvhjelp |
2011 |
|
|
Dyregrov, Atle |
Selvhjelp |
2008 |
|
|
Dyregrov, Atle |
Selvhjelp |
2010 |
|
|
Dyregrov, Atle |
Selvhjelp |
2010 |
|
|
Dyregrov, Atle |
Fagartikkel |
|
|
|
Dyregrov, Atle |
Fagartikkel |
|
|
|
Dyregrov, Atle |
Fagartikkel |
|
|
|
Dyregrov, Atle |
Fagartikkel |
|
|
|
Dyregrov, Atle |
Fagartikkel |
|
|
|
Dyregrov, Kari og Kristiansen, Pål |
Fagartikkel |
2015 |
|
|
Gjerstad, Rolf |
Selvhjelp |
2008 |
|
|
Ettervirkninger: Varighet og omfang. Hvor lenge og hvor omfattende? |
Gjerstad, Rolf |
Fagartikkel |
|
|
Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente (IS- 1022) |
Helsedirektoratet |
Veileder |
|
|
LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) |
Selvhjelp |
|
|
|
LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) og RVTS |
Selvhjelp |
2008 |
|
|
Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging |
Nettside |
|
|
|
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress |
Nettside |
|
|
|
Raundalen, Magne |
Fagartikkel |
2008 |
|
|
Regionale ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging |
Nettside |
|
|
|
Senter for krisepsykologi |
Nettside |
|
|
|
Publikasjoner fra prosjektet «Etterlatte etter Utøya terroren 2011» |
Senter for krisepsykologi |
Liste over publikasjoner |
|
|
Vinje, Kari |
Barnebok |
1999 |