Omsorgsidelogiske strømninger

Hensikten med kapittelet

Dette kapitlet tar opp de ideologiske strømningene bak politikk og tiltak for utviklingshemmede. Det tar utgangspunkt i normaliseringstenkningen som var det ideologiske grunnlaget for ansvarsreformen for utviklingshemmede som ble vedtatt i 1991, men vil også berøre begrepene integrering og inkludering.

Det vil videre redegjøre for kritikken som etter hvert ble rettet mot normaliseringstenkningen og hvordan ideen om normalisering har blitt utfordret av en sterkere vektlegging av den enkelte funksjonshemmedes rett til selvbestemmelse og hvordan eget liv skal leves. «Empowerment» har blitt et samlebegrep for slike strømninger.

Avslutningsvis vil kapitlet minne om hvordan de ideologiske strømningene bak politikken rettet mot utviklingshemmede med vekt på normalisering, selvbestemmelse og medvirkning nå ser ut til å utfordres av en politikk der effektivitetshensyn i sterkere grad preger politikken og der det er tendenser til en reversering tilbake til segregering og institusjonalisering av utviklingshemmede. Slike utviklingstrekk behandles mer inngående i kapittelet «Inkludering i en ulvetid. Holdninger og handlinger».

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapittelet skal du:

• Ha tilegnet deg kunnskap og innsikt om de ulike omsorgsideologiske strømningene som har preget politikk og tiltak rettet mot utviklingshemmede fra avinstitusjonaliseringen startet og fram til i dag.
• Kunne reflektere kritisk rundt de ulike strømningene (bakgrunn/innhold/konsekvenser)
• Kunne reflektere over konsekvenser av strømningene for faglig arbeid med utviklingshemmede og utfordringer og dilemmaer de representerer.

Normalitetsforståelse

Den kulturelle eller moralske normalitetsforståelsen bygger på kulturdefinerte normalitetsdefinisjoner. Normalitet bestemmes og defineres i forhold til normer og verdier i samfunnet som er rådende og framherskende. Her ligger med andre ord normative vurderinger til grunn der det som anses som normalt samtidig ses som mer rett og riktig. Dette innebærer også at hva som anses som normalt vil kunne variere over tid, fra sted til sted og mellom ulike kulturer.

Et eksempel på hvordan normalitetsforestillingene har endret seg over tid er synet på homofili. I Norge var for eksempel homofili straffbart til 1972, mens i dag framstår så vel vår tidligere Politidirektør som Stortingsrepresentanter som homofile.

Normalitet knyttet til kulturelle forskjeller er aktualisert etter som samfunnet er blitt mer mangfoldig. I dag kan diskusjonen om bruk av hijab ses som eksempel på hvordan normalitetsbegrepet varierer fra kultur til kultur. Går vi videre fra normalt til normalisering, ser vi at det handler om marginaliserte gruppers mulighet og rett til å leve et normalt liv, i vår sammenheng konkretisert til utviklingshemmede. Av det foregående ser vi likevel at det ikke uten videre er innlysende hva dette skal innebære. Begrepet normalisering har da også blitt forstått og fortolket på forskjellige måter.

I faglitteraturen skilles det gjerne mellom en «Skandinavisk normaliseringstradisjon» og tilnærmingen «Verdsetting av sosiale roller (VSR)». Vi skal presentere disse teoriene og deretter gå inn på hva slags forståelse av normalisering som preget ansvarsreformen for utviklingshemmede.

Skandinavisk normaliseringstradisjon

Slik synger Åge Aleksandersen i «Gjennomsnittsmann». I den skandinaviske normaliseringstradisjonen er det da også normalitet i betydningen det vanlige eller det gjennomsnittlige som er mål for normaliseringen. I så måte er det hva vi kalte den statistiske normalitetsforståelsen som ligger til grunn.

Normaliseringstenkningen har en skandinavisk opprinnelse og kom for alvor på dagsordenen på 1960- og 70-tallet, først i Danmark og Sverige, og litt seinere i Norge. Bakteppet var den sterke kritikken mot de store sentralinstitusjonene for utviklingshemmede, eller åndssvake som var betegnelsen som ble brukt da normaliseringstenkningen ble introdusert. Her i landet leverte et offentlig utvalg på midten av 1980-tallet en sterkt kritisk utredning til forholdene i de store sentralinstitusjonene (NOU 1985:34). I sin begrunnelse for å foreslå å avvikle institusjonene uttrykte de seg slik:

Den skandinaviske velferdsstatsmodellen

Den skandinaviske velferdsstatsmodellen med sin vektlegging av universelle løsninger og universelle rettigheter for borgerne slår fast at disse prinsippene skal gjelde alle. Den skandinaviske normaliseringstenkningen kan dermed ses som utslag av en erkjennelse av at velferdsstaten ikke hadde nådd utviklingshemmede.

Som borgere i samfunnet skulle utviklingshemmede ha rett til å samme levekår og samme livssituasjon som folk flest. Rettighetene skulle gjelde uavhengig av intelligens eller kognitive evner. Utviklingshemmede skulle dermed også som andre samfunnsborgere ha rett til normale, vanlige forhold på områder som bolig, utdanning, arbeid og fritid. Når utviklingshemmede av ulike grunner hadde behov for spesiell hjelp, skulle de som andre ha rett til å få denne hjelpen fra det offentlige hjelpeapparatet.

Det er likevel grunn til å påpeke at den skandinaviske normaliseringstenkningen hadde et pragmatisk forhold til hvorvidt integrerte eller segregerte løsninger var de beste. Den poengterer at segregering som regel ikke vil føre til normalisering, men at det likevel ikke alltid er opplagt hvilke løsninger som til enhver tid bør velges. Det avgjørende er hva som på best måte kan føre til normale levekår og en normal livssituasjon for den det gjelder.

Tilnærmingen legger her vekt på at løsningen som velges uansett skal underordnes de valgene som personene det gjelder gjør. Som andre har utviklingshemmede rett til å velge hvem de vil være sammen med. Med andre ord: Utviklingshemmede har som andre borgere rett til et normalt, vanlig liv på ulike levekårsområder, men om noen velger å leve annerledes enn majoritetsbefolkningen, har de på samme måte som andre også rett til det.

Verdsetting av sosial rolle (VSR)

Mens den skandinaviske normaliseringstenkningen er preget av en statistisk normaliseringstenkning, er VSR først og fremst inspirert av en kulturell eller moralsk normalitetsforståelse. Teorien er først og fremst knyttet til den amerikanske psykologen Wolf Wolfensberger som døde i 2011. I Norge har den fremste talspersonen for VSR vært professor Kristjana Kristiansen ved NTNU i Trondheim.

Hovedpoenget i VSR er at personer som bedømmes som avvikende, tildeles sosiale roller som er lavt verdsatt i samfunnet. Dette er et generelt fenomen med gyldighet for ulike grupper som er utsatt for eller trues av samfunnsmessig devaluering. Wolfensberger hadde utviklingshemmede som utgangspunkt for sin teori, men mente den hadde gyldighet for ulike utsatte grupper, som for eksempel personer med en viss etnisk opprinnelse, fattige, narkomane og eldre.

Som følge av rollene de lavt verdsatte blir tildelt, behandles de i følge VSR på måter som gjenspeiler den lave verdsettingen. Den lave verdsettingen eller devalueringen dreier seg til dels om devaluering av enkeltindivider, men viktigere er det at det også dreier seg om lav verdsetting av kategorier mennesker, mennesker som har bestemte kjennetegn. Det er denne devalueringen som har de mest drastiske konsekvensene, fordi den skaper og viderefører en samfunnsmessig devaluering av grupper som systematisk blir sett ned på og behandlet dårlig av sine medborgere.

Utestenging, segregasjon, diskriminering og dårlig behandling av personer eller grupper ses dermed først og fremst som et uttrykk for eller et symptom på at personer eller grupper tillegges lav verdi eller utsettes for samfunnsmessig devaluering. Når for eksempel funksjonshemmede har dårligere levekår enn ikke-funksjonshemmede, ses dette ikke som et problem i seg selv eller som primærproblemet, men som et utslag av at de er lavt verdsatt.

Dette angir samtidig hva som blir målet for arbeid etter en VSR-modell: å forhindre eller snu devalueringsprosesser og hjelpe personer som er eller står i fare for å bli devaluert til å oppnå roller som er kulturelt verdsatt i samfunnet.

Et slikt arbeid har to hovedstrategier: Å høyne de sosialt konstruerte bildene av personer eller grupper slik at de oppfattes mer positivt av andre og dermed tilføres mer verdsatte roller og å øke kompetansen til personer eller grupper slik at de blir bedre i stand til å fylle verdsatte roller som krever en viss kompetanse og slik at de dermed lettere innrømmes verdsatte roller som fordrer en viss kompetanse. Siden det overordnete målet for VSR er å endre de lavt verdsatte bildene av bestemte personer eller grupper, vil VSR ta utgangspunkt i forhold som skaper folks forestillinger om og konstruksjoner av lavt verdsatte. Søkelyset rettes mot de fysiske omgivelsene de befinner seg i, hva slags arenaer de oppholder seg og deltar på, hvem de holder seg sammen med og hvilke aktiviteter de deltar i.

Det samme gjelder terminologien og språket som brukes når det henvises til de aktuelle personene, og hvilke navn og betegnelser som brukes på tjenestetilbud som personene er knyttet til. Endelig må oppmerksomheten rettes mot hvordan personene oppfører seg, ser ut og går kledd. VSR-arbeidet utspiller seg med andre ord på ulike nivåer og forskjellige arenaer.

Skandinavisk normaliseringstradisjon og VSR – likheter og forskjeller

Det skulle være lett å finne felleselementer mellom den skandinaviske normaliseringstradisjonen og VSR, samtidig som vi kan se at tilnærmingene skiller seg fra hverandre på avgjørende måter. Ser vi først på likhetspunktene, har teoriene et felles opphav. Begge oppsto som reaksjoner på institusjonaliseringen og måten utviklingshemmede ble behandlet på i samfunnet. De bygger begge på et humanistisk og optimistisk menneskesyn og på demokratiske verdier.

Begge tilnærmingene er opptatt av det enkelte menneskets egenart og menneskeverd. Den enkelte ses på som en unik person med unike behov og interesser. I dette ligger også oppfatningen om at alle mennesker har lik verdi. Alle medlemmene i samfunnet ses på som likeverdige medborgere med samme rettigheter. Menneskesynet er optimistisk ved at tilnærmingene har som utgangspunkt at enkeltindividet innehar kapasiteter og har potensialer for utvikling. Dette gir demokratiske implikasjoner.

Underpriviligerte grupper har rett til en god levestandard, en økonomisk standard som andre på samme alder og likeverdig deltakelse i nærmiljø og samfunnsliv. Med utgangspunkt i slike grunnleggende verdier peker begge tilnærmingene på strategier som har som formål å sikre mennesker som er utsatt for stigmatisering, utstøting og/eller nedprioritering et godt og verdig liv i fellesskap med andre.

Begge peker på som viktig å fjerne segregerende og stigmatiserende ordninger, bedre de materielle levekårene og legge til rette for bedre inkludering og integrasjon. De peker videre på betydningen av å fokusere på prosesser som skaper sosial utstøting og ulikheter og å tilføre personer med avvik eller funksjonsnedsettelser ressurser og kvaliteter som kan endre samfunnsmessige stereotypier av dem.

Teoriene har som felles utgangspunkt at for å ivareta den enkeltes behov må tiltak og tjenester kompensere for personenes psykiske eller fysiske vansker. De må tilpasses brukeren og ikke omvendt.

Ulike normalitetsforståelser

Det er likevel også betydelige forskjeller mellom de to tilnærmingene. Hovedforskjellene springer på mange måter ut av de ulike normalitetsforståelsene.

Mens den skandinaviske har sitt utgangspunkt i en statistisk normalitetstenkning, bygger VSR på den kulturelle eller moralske normalitetsforståelsen. Disse ulikhetene preger i neste omgang tilnærmingenes videre utforming. VSR har et rolleteoretisk utgangspunkt. Folks velferd avgjøres av hvilke sosiale roller de tildeles og innehar. Normaliseringsarbeid må dermed rettes mot hvordan lavt verdsatte personer og gruppers roller kan høynes.

For den skandinaviske normaliseringstradisjonen innebærer normalisering først og fremst en utvidelse av velferdsstaten til å gjelde alle. Normalisering handler om å oppfylle alle samfunnsborgeres rett til vanlige, normale levekår og til tjenester som setter oss i stand til å delta i det vanlige, normale samfunnet. Forskjellene har flere implikasjoner. Disse springer i hovedsak ut fra en diskusjon om hvilken plass rådende samfunnsmessige normer og verdier skal ha i normaliseringsarbeidet.

En viktig motsetning er for eksempel hvorvidt normaliseringsarbeidet skal omfatte normalisering av enkeltindividet. Innenfor VSR vil normalisering av personen være et viktig punkt ut fra ønsket om å høyne den enkeltes sosiale bilde. Dette vil anses som grunnleggende for å bedre vedkommendes sosiale rolle og dermed gi han eller henne en mer verdsatt posisjon i samfunnet.

I den skandinaviske tradisjonen vil en derimot ta avstand fra personlig normalisering etter standarder og verdier valgt av andre. Der er et grunnleggende poeng at alle skal ha rett til et liv som folk flest, men samtidig at de ikke skal presses inn i eller tilpasses livsformer de ikke selv ønsker eller står inne for, selv om flertallet lever slik.

På tilsvarende måte illustreres forskjellene ved at VSR legger vekt på at lavt verdsatte personer og grupper mest mulig skal integreres med verdsatte personer i livsformer som er verdsatt i samfunnet. Et høyt antall lavt verdsatte bør ikke samles på avgrensede områder fordi det vil bekrefte deres status som lite verdsatte og det vil hindre dem i å ha verdsatte personer som positive rollemodeller.

Den skandinaviske modellen har et mer pragmatisk forhold til dette. Funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper har rett til en integrert tilværelse når det gjelder for eksempel bolig, skole, arbeid og fritid. Men samtidig skal den enkelte kunne velge. På samme måte som andre skal funksjonshemmede ha rett til å velge hvordan de vil leve. Slik den skandinaviske tradisjonen ser det kan konsekvensen av VSR bli tilpasning, konformitet og assimilasjon og at det ikke tas hensyn til det enkelte individs integritet, ønsker og preferanser.

Integrering og inkludering

Integrering og inkludering er begreper som ofte dukker opp sammen med normaliseringsbegrepet. Begrepene brukes oftest i tilknytning til utdanningsområdet. Integreringsbegrepet henspeiler på at funksjonshemmede skulle integreres i det vanlige, normale skoleverket.

Alt på 1970-tallet var integrering en viktig målsetting i grunnskolen, og omtrent samtidig med ansvarsreformen for utviklingshemmede ble de statlige spesialskolene vedtatt nedlagt. Integreringsbegrepet ble imidlertid utsatt for kritikk. Det ble kritisert for å ha fokus på individet og hvordan det skulle plasseres, mens oppmerksomheten i mindre grad ble rettet mot skolen og hvordan den kunne tilpasses alle. Etter hvert ble også integreringsbegrepet oppfattet som selvmotsigende ettersom det var vanlig at funksjonshemmede barn vokste opp hjemme og gikk i vanlig barnehage. Barn som aldri hadde vært ekskludert skulle så integreres i skolen. Skolen som skulle integrere ble dermed kritisert for å definere noen utenfor fra starten av. Integrering ble derfor erstattet med begrepet inkludering.

Ut fra inkluderingsbegrepet flyttes oppmerksomheten over mot skolens organisering, innhold og undervisningsformer slik at skolen tilpasses ulike elever. Eleven skal ta del i et fellesskap samtidig som opplæringen må møte elevene ut fra de evnene og forutsetningene de har.

Et viktig internasjonalt dokument her er den såkalte Salamanca-erklæringen, vedtatt av Unesco i 1994. Denne slår fast at en inkluderende skole skal være det overordnete målet for undervisningen. Hovedprinsippet skal være at de vanlige skolene tilpasses alle barn uavhengig av fysiske, intellektuelle, sosiale, emosjonelle, språklige funksjonsnedsettelser eller andre forhold.

Inkludering har etter hvert også framstått som et viktig begrep innenfor arbeidsmarkedspolitikken. I 2001 ble den første intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv underskrevet av partene i arbeidslivet og regjeringen. Avtalen har seinere blitt reforhandlet og forlenget, seinest i 2010. Hovedmålet med avtalen om et inkluderende arbeidsliv er å gi plass i arbeidslivet til alle som vil og kan arbeide. Et hovedmål er å styrke og sikre rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne.

Normalisering i politikken

Normaliseringsbegrepet ble introdusert i norsk politikk i St. meld. nr. 88 (1966-67) Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede. Den trekker opp som mål at funksjonshemmede skal ha rett til samme levestandard som andre, at en skal unngå unødige skillelinjer mellom funksjonshemmede og andre og at alle skal få opplæring med sikte på deltakelse i vanlig arbeidsliv.

I ansvarsreformen for utviklingshemmede var normalisering et grunnleggende ideologisk perspektiv. Reformens hovedmål skulle være å bedre og normalisere levekårene for utviklingshemmede og fremme en selvstendig og aktiv tilværelse (Ot.prp. nr. 49 (1987-88).

Normaliseringsbegrepet har imidlertid hatt samme skjebne som positive honnørpregede begreper ofte får når de går inn i det politiske vokabularet. De skal høste tilslutning fra ulike hold, og innholdet og betydningen blir mer uklar. Forskere har også pekt på at mens normaliseringsbegrepet var en god og tydelig rettesnor i prosessen der institusjonene ble avviklet, gir det ikke på samme måte svar på utfordringene etter som institusjonene har blitt bygd ned. Hva skal da normalisering innebære? Slike spørsmål henger også sammen med at normalisering i den offentlige velferdspolitikken ble viktigere som et symbolsk slagord enn som en praktisk veileder for handling.

Normaliseringsidealene framsto som så vide i sin utforming at de skapte spenninger og usikkerhet for de som skulle realisere dem i praksis. Ansatte i tjenestene kunne lett føle seg usikre på hva idealene innebærer og hvor langt de skulle strekke seg og når de for eksempel burde gripe inn og korrigere individers valg, samtidig som slike inngrep kunne begrense personenes autonomi.

Normaliseringstenkningen møter motbør

Normaliseringstenkningen har også møtt motbør fra funksjonshemmede. Ikke minst gjelder dette fra unge funksjonshemmede som har vokst opp i «integrasjonssamfunnet». De kritiserer normaliseringsideologien for å være autoritær og ha assimilering som konsekvens.

Slik verdiene knyttet til normalisering ble forvaltet, har sentralstyring og standardisering blitt konsekvensen, og tilbudene i mindre grad tilpasset den enkeltes interesser. Normative, ideologisk betingede målsettinger har framstått som udiskutable sannheter. Virkeliggjøringen av dem har først og fremst blitt vurdert ut fra om de samsvarer med grunnleggende ideologiske vurderinger bak normalisering.

Profesjonene har framstått som en slags eksperter på normalisering, og normaliseringen har skjedd ut fra deres forestillinger om hva som er vanlig og alminnelig. Ut fra deres forestillinger om hva et normalt liv innebærer, trekkes konklusjoner om hva et normalt liv burde være for en spesiell del av befolkningen. Derfor har tjenestene også i begrenset grad funnet det nødvendig å spørre den enkelte om hva han eller hun ønsker.

Funksjonshemmede kritiserer derfor normaliseringstenkningen og krever selv å bestemme hva som skal være normalt for dem og hvilke verdier de skal legge til grunn for livene sine. De vil selv avgjøre hva en sosialt verdsatt rolle skal innebære for dem.

Kritikken mot hva som oppleves som et autoritært tjenesteapparat er ikke noe som bare har funnet sted blant funksjonshemmede. Ulike grupper tjenestebrukere har i økende grad krevd rett til å ha innflytelse over hvordan deres tjenester skal organiseres og krever å bli hørt når det gjelder hva som er et godt liv for dem. De umiddelbare årsakene er at forskjellige grupper tjenestebrukere opplever velferdsstaten som autoritær og paternalistisk og tjenesteapparatet som lite lyttende og opptatt av brukernes synspunkter.

Slike kritikker henger også sammen med mer grunnleggende samfunnsmessige endringer. Moderniseringen av samfunnet tilbyr enkeltindividet større handlingsrom løsrevet fra tradisjonelle sosiale posisjoner som klasse, kjønn og familie. Økende mangfold og pluralisme har ført til at en mer individualistisk tenkning har skaffet seg et ideologisk hegemoni i samfunnet.

Den enkelte må selv i større grad ta ansvar for å skape sin identitet og krever større frihet til å leve sitt liv i overensstemmelse med egne behov. En slik tankemodell tar et oppgjør med hva som karakteriseres som en konstruert og undertrykkende normalitet og en hierarkisk tenkning som alltid ser noe bedre enn noe annet. I stedet for å kategorisere i normalitet og avvik framheves mangfoldet og forskjelligheten.

Krav om brukerinvolvering, - medvirkning og – styring har kommet på dagsordenen og har framstått som overordnete målsettinger i velferdspolitikken.

Empowerment

Som en samlebetegnelse for strømninger som vektlegger brukernes rett til innflytelse, har begrepet empowerment fått en viktig posisjon i velferdspolitikken. Empowermentideologien markerer opposisjon mot den etablerte tenkningen om rehabilitering, behandling og tjenestebasert omsorg som den hevder fører til avmakt, umyndiggjøring og undertrykking av marginaliserte grupper. Tjenestebrukere krever selv rett til å influere over innholdet i sine tjenestetilbud og hvordan de vil leve.

Opprinnelsen til empowermenttenkningen knyttes ofte til den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen.

Men også kvinnebevegelsen, frigjøringsbevegelser i den tredje verden og ulike former for selvhjelpsorganisering har vært viktige inspirasjonskilder.

Begrepsmessig kan «power», som utgjør kjernen i begrepet, oversettes med både styrke, kraft og makt. Empowerment knyttes dermed til individer og grupper som befinner seg i eller har vært i en avmaktssituasjon og hvordan de kan komme ut av avmakten. Utgangspunktet er å styrke de avmektige slik at de kan få økt selvtillit, bedre selvbilde, økte kunnskaper og ferdigheter. Gjennom en slik styrking kan de mobilisere kraft til å komme ut av avmakten og få mer makt, styring og kontroll over eget liv. Empowerment framstår slik som et treleddet begrep som samtidig indikerer en prosess:

Styrke → Kraft → Makt

Ut fra en slik forståelse brukes empowerment-begrepet i dag om mange ulike grupper som anses å stå i en avmaktssituasjon, for eksempel innvandrere, rusmisbrukere, homofile, personer med psykiske lidelser og funksjonshemmede.

I faglitteratur framstår empowerment fra 1990-tallet som et grunnleggende begrep i så vel omsorgs- og sosialpolitikk som i helse- og sosialfaglig arbeid. I forhold til funksjonshemmede har empowermenttenkningen hatt betydelig gjennomslag. Tilnærmingen har til dels hatt som utgangspunkt at funksjonshemmede framstår som en diskriminert minoritetsgruppe på linje med fargede, homofile og andre som ikke har fått oppfylt sine samfunnsmessige rettigheter.

Funksjonshemmingsbegrepet ses på som konstruert ut fra samfunnsmessige forventninger til personer med ulike mangler eller defekter, og holdes ved like av et autoritært, avhengighetsskapende, profesjonelt tjenesteapparat. En slik tilnærming med røtter i det amerikanske samfunnet har for eksempel hatt stor betydning for den såkalte Independent Living-bevegelsen, som har øvet betydelig innflytelse i mange land bl.a. ved at den danner det teoretiske utgangspunktet for ordningen brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Den såkalte sosiale modellen om funksjonshemming (The social model of disability), utviklet i det britiske samfunnet har et tydeligere materialistisk ståsted og tar som utgangspunkt at undertrykking og marginalisering av funksjonshemmede først og fremst må ses som utslag av rasjonaliteten i det kapitalistiske samfunnet. Funksjonshemming betraktet som samfunnsskapt med utgangspunkt i slike samfunn og kulturen som dominerer der med profitt og effektivitet i fokus.

Utviklingshemming

Ut fra et empowermentperspektiv vil utviklingshemmede ses på som en undertrykt, avmektig gruppe på linje med andre grupper som befinner seg i en marginalisert situasjon. Marginaliseringen skyldes de samme undertrykkingsmekanismene.

Forskere peker da også på at forståelsen av utviklingshemming ikke kan løsrives fra den samfunnsmessige konteksten begrepet opererer innenfor. Samspillet mellom biologiske, miljømessige og samfunnsmessige faktorer vil være avgjørende. Hva som defineres som utviklingshemming eller lærevansker vil dermed bestemmes av samfunnsmessige forhold.

Her i landet ser vi et viktig utslag av empowermentperspektivet for utviklingshemmede når retten til brukerstyrt personlig assistanse f.o.m. 2006 ble utvidet til personer som ikke kan ivareta et arbeidslederansvar alene.

Et viktig utslag av empowermenttenkningen blant utviklingshemmede er den såkalte «self-advocacy»-bevegelsen, der utviklingshemmede som tittelen tilsier organiserer seg og krever å bli hørt og kunne influere på egen livssituasjon.

I faglitteraturen beskrives self-advocacy ofte som en hovedvei til empowerment blant utviklingshemmede. En slik egenorganisering er i begrenset grad representert i de nordiske landene, men i Danmark er organisasjonen Utvklingshemmedes Landsforbund (ULF) og i Sverige Grunden eksempler på slike organisasjoner. De har begge brutt ut av de etablerte interesseorganisasjonene blant utviklingshemmede, som i stor grad ble drevet av utviklingshemmedes pårørende.

Omsorgsideologisk reversering?

I kapittel «Inkludering i en ulvetid. Holdninger og handlinger» i dette kurset, slår Jan Tøssebro fast at normaliseringsbestrebelsene på mange måter har stanset opp og at utviklingshemmedes selvbestemmelse synes å være redusert. Han avslutter med å hevde at et viktig utviklingstrekk er at ansatte i tjenestene bruker begrunnelser for å begrense utviklingshemmedes selvbestemmelse som ligner på de som ble brukt i institusjonene.

Turnus, tid og rutiner brukes som forklaringer på hvorfor en person har lite selvbestemmelse. Effektivitetshensyn synes å ha prioritet framfor utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse, deltakelse og normaliserte livsvilkår. Slike utviklingstrekk må tas på alvor, og det blir viktig å diskutere hvordan tendensene kan snus og hva en kan gjøre som fagperson.