Hvordan følge opp?
| Portal: | Helsekompetanse |
| Kurs: | Vold og seksuelle overgrep mot barn - skolekurset |
| Bok: | Hvordan følge opp? |
| Skrevet ut av: | Gjestebruker |
| Dato: | torsdag, 9. mai 2024, 01:45 |
Beskrivelse
Innledning
Vi skal her se litt nærmere på de ulike sider ved oppfølging etter vold og seksuelle overgrep.
Dette kapittelet vil gi deg kunnskap om:
- Oppfølging av utsatte barn
- Oppfølging av de andre barna
- Oppfølging av barn som krenker andre barn
- Oppfølging av berørte foresatte
- Oppfølging av andre foresatte
- Oppfølging av ansatte
Oppfølging av utsatte barn
Selv om et utsatt barn gjerne får tilbud om oppfølgingssamtaler (ofte flere) på Statens Barnehus etter tilrettelagt avhør, eller raskt blir henvist til BUP for behandling, er det svært viktig at barnet får normalisert sin hverdag så raskt som mulig. Her er skolen en av barnets viktigste arenaer. Generelt er det viktig å snakke fortløpende med barnets foresatte (og evt. barnevernet) om hvordan barnet fungerer hjemme og på skolen, og at det lages løpende planer for hvordan barnet best kan ivaretas på sine behov. Med samtykke fra de foresatte kan skolen delta i eventuelle ansvars- eller samarbeidsgrupper rundt det utsatte barnet. Det vil være en fordel å vite hva for eksempel behandler på BUP gjør av løpende vurderinger av barnet, både i forhold til forståelse av eventuelle traumesymptomer eller andre utviklingsstøttende behov barnet til en hver tid har.
Det viktigste er imidlertid det du selv kan se og gjøre. Vi skal se nærmere på dette.
Skolen skal ikke drive traumebehandling, men det er svært viktig at volds- eller overgrepsutsatte barn får en traumebevisst omsorg fra alle sine omsorgspersoner. Traumebevisst omsorg betyr å være bevisst på at det barnet gjør, sier, eller på annen måte uttrykker, kan være knyttet til traumet det har vært utsatt for. Som du lærte i kapitlet om skader av vold og seksuelle overgrep kan symptomene på traumatisering ofte til forveksling ligne på andre tilstander, for eksempel atferdsvansker og hyperaktivitet. Det er derfor svært viktig at barnet sees, forstås og møtes riktig på sine særskilte uttrykk for å bidra en positiv utviklingsprosess.
Å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan forstyrre eller ødelegge barnets grunnleggende tillit til andre mennesker og til verden som et trygt sted å være. Siden de minste barna er spesielt avhengige av andre for å få dekket sine behov vil mistilliten til andre kunne ha særlig store konsekvenser. Hvis det i tillegg er slik at det er omsorgsgiverne som har begått volden eller overgrepene, og det ikke finnes andre omsorgsgivere som kan regulere barnet, vil disse barna blir rammet dobbelt så hardt. Omsorgsgiverne blir de som overvelder dem, og ingen er der til å regulere dem i etterkant.
Traumebevisst omsorg består av tre hovedpilarer:
- Trygghet
- Relasjon
- Mestring og følelsesregulering
Trygghet
Trygghet er et sammensatt begrep som inneholder mange elementer omsorgspersoner må klare å gi barnet. I tillegg til de mer opplagte behov for fysisk og emosjonell trygghet, er for eksempel forutsigbarhet, tilgjengelighet, ærlighet og åpenhet sentralt
for å skape trygge miljøer for traumeutsatte barn. Det er også viktig å la barna være med på å bestemme en del over livene sine, og å forklare dem om situasjonen de er i, når det angår dem.
Relasjon
Trygghet er den andre pilaren i traumebevisst omsorg. Dette dreier seg om å skape gode og trygge relasjoner mellom traumatiserte barn og deres omsorgspersoner. Relasjoner som er preget av empatisk speiling,
aksept, bekreftelse og annerkjennelse er positive for barnet. Positive relasjoner er nødvendige for sunn menneskelig utvikling, men traumer underminerer slike livgivende relasjoner.
Barn som har vært utsatt for vold og overgrep fra voksne har lært å forbinde voksne med vonde følelser. Det er derfor ikke unaturlig at enkelte barn vil vise mistenksomhet, unnvikelse, sinne eller fiendtlighet mot andre voksne. En sentral oppgave for omsorgspersoner og andre støttepersoner blir da å gi barna positive erfaringer, slik at de kan få nye og positive assosiasjoner knyttet til samhandling med voksne (for eksempel glede, lykke og trygghetsfølelser). Omsorgspersonene kan også hjelpe barna til å skille mellom mennesker som truer med å skade dem, og mennesker som er trygge.
Mestring og følelsesregulering
De mest vedvarende og vidtrekkende konsekvensene av store eller sammensatte (komplekse) traumer er at den utsatte ikke blir i stand til å regulere sine følelser og impulser. Det er
mange tilnærmingsmåter rettet mot det å lære mennesker å regulere følelser. Mange traumatiserte barn har ikke hatt ressursen det er å ha en foreldrefigur som for eksempel har lært dem å berolige seg selv. Slike barn kan trenge voksne
som er villige til å samregulere dem når følelsene blir overveldende, og at det ikke brukes makt og kontrollmetoder. Noe av det aller viktigste er at voksne fokuserer på å lære seg aktiv lytting, og
ikke minst lærer seg å reflektere over opplevelser og sette ord på følelser. Nyere forskning har bekreftet at det å sette ord på vanskelige følelser har en direkte beroligende effekt på disse følelsene. Aktiv lytting kan skape et fundament
for selvrefleksjon og kan således hjelpe barna til å utvikle "historier" og forståelse omkring opplevelsene de har og har hatt. Ofte kan samregulering gjøres ved å ta i barnet og bevege (rugge) det rolig og taktfast frem og tilbake.
Det er dette barn ofte gjør for å berolige seg selv.
Denne videoen gir deg mer kunnskap om traumebevisst omsorg:
Denne videoen viser hvordan man kan forklare barnet hva som skjer:
Toleransevinduet er et begrep fra moderne traumeteori. Det betyr ganske enkelt at alle mennesker har en optimal, eller ideell grad av kroppslig aktivering der de lærer lettest og er mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner. Da er pulsen, pusten og spenningstilstanden i musklene i kroppen på akkurat passe nivå, og man er rolig og samlet. Er aktiveringen for høy, er man hyperaktivert. Da er hele organismen i beredskap for å flykte eller slåss (medfødte forsvarsmekanismer). Noen barn kan reagere på stress og trussel med å bli underaktivert (hypoaktivering). Pulsen, pusten og spenningstilstanden i musklene i kroppen blir redusert, og de faller inn i en slapp og passiv tilstand. Dette er også en del av våre medfødte forsvarsmekanismer, og barnet faller altså da under toleransevinduet. En siste forsvarsrespons er freeze eller "å bli stiv av skrekk". Da jobber hjertet på høygir, pulsen er høy, barnet kan skjelve og hyperventilere, men klarer ikke å bevege seg.
Denne videoen beskriver på en god måte at traumebevisst omsorg handler om å hjelpe det traumatiserte barnet til å holde seg innenfor toleransevinduet:
Samregulering
Når barn som har blitt traumatiserte blir minnet på de traumatiske hendelsene, kan de veksle mellom å gå over eller under toleransevinduet, altså veksle mellom å være overaktivert (hyperaktivert) og
underaktivert (hypoaktivert). De trenger derfor hjelp til å regulere seg inn igjen i toleransevinduet. Vi sier at barnet blir trigget av minner om de traumatiske hendelsene. Triggere kan være i form av flashbacks
om traumet (svært livaktige minner) og av berøring, lyder, lukter og andre ting som knyttes til (minner om) traumet.
I det som ofte kalles emosjonell førstehjelp, er det tre hovedregler:
- Se på
- Ta i
- Snakk til
Dette er enkle og effektive måter å hjelpe barnet ut av en over- eller underaktivert tilstand. Sett deg rett foran barnet med ansiktet ditt i samme høyde som hans eller hennes, legg hendene dine lett, men tydelig på barnets skuldre og forklar med rolig stemme og enkle ord og setninger hvem barnet er, hvor det er, hvem du er, hva det er som skjer med barnet og hvorfor det skjer. Det kan også hjelpe barnet å få bevege kroppen, for eksempel gjennom å rugge det (slik som beskrevet tidligere).
Barn som har opplevd å bli holdt fysisk fast eller ikke kunnet komme unna overgrepet gjennom å gjøre motstand kan trenge å få springe ut av rommet (flukt), rase i puterommet (kamp) når de opplever traumereaktivering. Dette bidrar til å fullføre aktiveringskurven og få barnet tilbake til en regulert tilstand.
Ved underaktivering kan man gjerne hjelpe barnet å bevege seg, enten ved instruks eller fysisk bistand. Få barnet til å reise seg, stampe i gulvet, klappe i hendene og lignende. Dette kan også gjøres sittende om barnet ikke klarer stå oppreist. Det som er viktig er at barnet oppfordres til å kjenne sin egen vekt mot stolen, fotsålene sine mot gulvet, og få kontakt med sin egen pust.
Dersom skolen din benytter Salaby.no finner du mer om psykologisk førstehjelp der.
Oppfølging av de andre barna
Barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller vold kan altså forandre seg svært mye, på mange områder, også i sitt forhold til de andre barna på skolen. Disse endringene kan være forbigående, mens andre kan være varige. Det er viktig at du på en god måte hjelper de andre barna til å forstå og forholde seg til den utsatte vennen eller venninnen. Først og fremst handler det om å bevare så mye som mulig slik det var før, med så små tilpasninger som mulig, der det er nødvendig. Om Per, 7 år, var en utadvendt og omgjengelig gutt før han ble utsatt for vold fra stefaren sin, kan han nå være innesluttet og avvisende. Da er det viktig at de andre barna forstår at Per har det vanskelig og gir han litt fred, samtidig som de ikke utelater han helt i lek og aktivitet. Måten barn håndterer hverandre på i kriser, har stor betydning for hvor godt det utsatte barnet klarer å håndtere seg selv, på kort og lang sikt. Dette kan du være med på å legge godt til rette for.
Dersom et barn har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra foreldrene, vil dette i mange tilfelle medføre at barnevernet overtar omsorgen for barnet og vedtar plassering. Dette kan være i et beredskapshjem, en institusjon eller i et fosterhjem. Plasseringen kan være midlertidig eller varig. I noen tilfeller der for eksempel barnet har vært vitne til at mor har blitt utsatt for vold fra far, kan mor måtte flytte med barnet til sperret adresse.
Begge deler kan medføre at barnet bytter skole. Dette kan innebære mange spørsmål hos de andre barna på skolen, og sorgprosesser hos både disse og de ansatte. Det er derfor viktig at man skaper anledninger for, og setter av god tid til å besvare de spørsmål barna måtte ha. Det er viktig å svare konkret og sannferdig på deres spørsmål, samtidig som man ivaretar taushetsplikten overfor det utsatte barnet.
Særs viktig er det å trygge barn på at ingen vil flytte dem vekk fra foreldrene deres eller flytte dem til en annen skole, uten at det er veldig god grunn til det. Dette enten barnet spør om det eller ikke. Barn lurer ofte på langt mer enn de spør om.
Vi vet at barn tidlig knytter sterke vennskapsbånd, og at tap av nære venner kan utløse sorgreaksjoner. Vi vet også at barn kan sørge like intenst og like lenge som voksne gjør det. Dette er det viktig å være bevisst på og komme i forkant av. Barn uttrykker sorg på ulik måte, og ofte ikke med ord. Det er derfor viktig å se etter tegn og signaler på sorgreaksjoner hos det enkelte barn. Også her er det hensiktsmessig å forebygge, gjennom å skape anledning og tid for samtaler med barna enkeltvis og i gruppe. Det å miste noen man er glad i, kan være et utgangspunkt for slike samtaler. Fortell hvordan man kan reagere på det å miste noen, og hvorfor det er viktig å gi uttrykk for sorg. Fokuser også på at det barnet som er borte har det bra der det er, med andre voksne som tar vare på det og andre barn som vil være vennen deres. Det kan være fint å la barna tegne tegninger eller skrive hilsner til det barnet som er borte. Disse kan sendes til den lokale barnevernstjenesten, som kan videreformidle dem.
Oppfølging av barn som utsetter andre barn
Noen ganger kan skadelig seksuell eller aggressiv atferd hos et barn rettes mot et annet eller andre barn i samme skole. Mobbing kan også forekomme. Dette vil medføre særlige utfordringer, og vi skal se særlig på seksuell atferd.
I kapitlet "Hvem utøver" lærte du om barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Denne forståelsen må ligge til grunn for forståelsen av Tobias sin atferd, under oppfølgingen av ham. Oppfølgingen må handle om beskyttelse av han selv og de andre barna.
Det er påkrevet at man sikrer de andre barna mot at dette skjer igjen, og å beskytte Tobias mot å gjøre ting som ytterligere kan stigmatisere ham, både i barne- og voksengruppa. Samtidig skal man ikke iverksette tiltak som hindrer barna å fortsette sin normale utforskning og utfoldelse av sin seksualitet. Dette er et vanskelig dilemma etter slike hendelser. Dersom man tenker "risiko", vil det være slik at risikoen alltid er størst for gjentakelse av det barnet allerede har gjort, ikke at barnet skal finne nye steder og måter å utøve skadelige seksuelle handlinger. Det er heller ikke en klar risiko for at barnet skal begå mer alvorlige handlinger, eller rette disse mot enda yngre barn. For Tobias handler det derfor om å ikke få anledning til å ta med seg yngre gutter og jenter inn på toalettet alene. Det er dette som er "risikoscenariet" i hans tilfelle. Det er samtidig viktig å ta høyde for at barn utvikler seg raskt og legge en plan for videre oppfølging på sikt, for eksempel systematisk observasjon.
Imidlertid vil presset fra de andre barna sine foresatte, eller innad i personalgruppa, kunne medføre at man iverksetter større begrensninger, særlig for Tobias, men også for hele barnegruppa. Dette er ikke barnefaglig riktig. Det kan likevel være forståelig, og noen ganger nødvendig, i håndteringen av den akutte fasen etter avdekking av forholdet, da krisen er størst. Dette kan for eksempel innebære at Tobias i en periode alltid har en voksen med seg, eller at man på andre måter hindrer ham i å være alene med mindre barn.
De siste årene har man hatt oppmerksomhen på på å øke kompetansen på skadelig seksuell atferd hos barn og unge. Blant annet ved å gi opplæring til voksne som jobber med barn i ulike settinger. Du kan finne mer informasjon om dette i NKVTS sin voldsveileder.
Du kan også ta kontakt med et regionalt konsultasjonsteam for veiledning. Du finner disse via ditt regionale RVTS, lokale barnehus eller barneverntjeneste.
Oppfølging av foreldre og foresatte
Oppfølging av foresatte er et lederansvar og skal primært planlegges av rektor.
Oppfølging av foresattegruppa må vurderes med tanke på hvilken måte, og i hvilken grad, de ulike foresatte er berørt av det som har skjedd. Dersom et barn har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra en person utenfor sin familie, vil det være tilstrekkelig og riktig å kun følge opp det utsatte barnet sine foresatte. Dersom barnet har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra én eller begge av sine foresatte, kan dette i noen tilfeller utløse et oppfølgingbehov hos foresatte til de andre barna i skolen. Dette for eksempel om det utsatte barnet er tatt ut av skolen. Da kan det være riktig å gi tilpasset informasjon til de andre foresatte, slik at disse best mulig kan ivareta sine egne barn når det gjelder de spørsmål og reaksjoner de måtte ha på tapet av sin lekekamerat.
Husk at det er svært viktig å vurdere dette opp imot taushetsplikten for det utsatte barnet. Informasjonen som gis skal ikke gå i detalj på hva barnet har vært utsatt for eller fra hvem, men kun være en orientering om at det ikke lenger er på skolen, og at de andre barna kan få sorgreaksjoner. På små skoler, og i små lokalsamfunn, er dette ofte svært utfordrende. "Alle vet alt om alle", og det kan virke både kunstig og vanskelig å ikke snakke om de senstive opplysningene. Dersom andre foresatte stiller spørsmål, må du derfor svare at du som skole- eller SFO-ansatt er underlagt taushetsplikt, og henvise videre spørsmål til skolens ledelse.
Påpek gjerne at det på generelt grunnlag er viktig at det ikke snakkes for mye om slike tema i foreldregruppa. Dette for å unngå ryktespredning, med fare for å stigmatisere det utsatte barnet eller dennes foresatte, og for ikke å skape unødig uro i og rundt skolen.
Der det har skjedd negative og potensielt skadelige hendelser mot eller mellom barn på skolen, kan det ofte være nødvendig og riktig med oppfølging av flere i foresattegruppa.
Denne oppfølgingen bør skje i atskilte foreldresamtaler, og bør tilbys raskt. Foreldremøter der alle foresatte er samlet, er ikke å anbefale. Samspill i større grupper setter ofte i sving sterke følelser, og gruppen har en tendens til å dele seg i to leire "for og imot". Spesielt om foreldrene til både det utsatte og det utøvende barnet er til stede. Da ender diskusjonene ofte opp i at noen mener det som har skjedd er en bagatell og noe alle barn gjør, mens andre vil mene at skolen må hindre all seksuell lek eller at det utøvende barnet må tas ut av skolen. Egne foreldresamtaler gir bedre grunnlag for en mer fornuftig, saklig og rolig refleksjon hos de enkelte foresatte, med fokus på deres egne barn.
På store skoler, med flere klasser og mange barn, må man vurdere hvilke foreldre man skal involvere. utover de foresatte til det utøvende barnet og det utsatte barnet. Dersom det har foregått mellom barn i ei klasse, kan det være tilstrekkelig å følge opp de foresatte i akkurat den klassen. Om det er flere utsatte barn, kan det være nødvendig å inkludere alle de foresatte i klassen, da dette fort vil skape uro i hele foreldregruppa.
Skjer de potensielt skadelige hendelsene mot eller mellom barn i ulike klasser eller på ulike trinn, vil det ofte være nødvendig å tenke bredere. Det kan være hensiktsmessig å være i forkant med å tilby foreldresamtaler til flere enn de berørte foreldrene, når slike forhold oppdages. Da kan man unngå at det oppstår overdrevne rykter om hva som har skjedd. Dersom dette innebærer svært mange foreldre, kan det være at man må søke bistand fra det kommunale støtteapparatet for skolene og eventuelt fra helsesykepleier
Foreldre til barn som har utsatt andre barn for potensielt skadelige handlinger vil også være i en spesielt sårbar situasjon. At barnet ditt slår andre barn, eller utsette andre barn for seksuelle handlinger kan være svært vanskelig for foreldre å håndtere på en god måte. Det er ikke uvanlig at disse foreldrene vil benekte eller bagatellisere det barnet deres har gjort, særlig i den første fasen etter avdekking. Dette kan ofte være uttrykk for et beskyttende foreldreinstinkt, men i noen tilfeller kan det være uttrykk for manglende forståelse av sitt eget barn eller av hva skadelige handlinger er og kan medføre.
Vi vet at godt arbeid i nettverket rundt barn som utsetter andre barn er helt avgjørende for å hjelpe barnet til å ikke gjenta slike handlinger. Det er derfor svært viktig å få til et godt samarbeid med foreldrene. Dette for å hjelpe dem å veilede og rettlede barnet i kontakt med andre barn i hjemmet og nærmiljøet, og bedre bistå barnet i dets selvregulering og utviklingsbehov. Det er selvfølgelig viktig å se skolens rammer opp mot barnets hjemmesituasjon og nærmiljø med hensyn til hva man har kapasitet til. Der det synes å være behov for bistand utover det skolen kan bistå med kan man foreslå at foreldrene tar kontakt med helsesykepleier eller andre lokale fagpersoner.
Som ansatt i skolen vil du på ett eller annet punt ha møtepunkter med menn eller kvinner som har utøvd vold mot et barn du har ansvar for. Volden kan være av en så alvorlig karakter at barneverntjenesten er eller vil bli involvert i saken. Din kontakt med foreldrene skal da skje i nært samarbeid med barneverntjenesten.
Utøvere av vold i nære relasjoner vil ofte behøve profesjonell hjelp for å kunne endre på sin aggresjons- og voldsatferd. I dine møter med foreldre vil det være nyttig å ha kunnskap om lokalt hjelpetilbud i familiebehandling og spesialiserte tilbud til voldsutøvere, for eksempel i familievernkontor, sinnemestringstilbud og Alternativ til Vold (ATV). Når barnevernet er involvert i arbeidet er det naturlig å forvente at barnevernet tar ansvaret for henvisning til lokalt hjelpetilbud.
I noen tilfeller vil du som kontaktlærer i en foreldresamtale kunne havne i en situasjon der en foresatt ønsker å fortelle om sine sinne- eller voldsproblemer. Da er det viktig å gi tid og rom for en samtale der volden og voldens konsekvenser blir snakket om på en nøktern, beskrivende og ikke-fordømmende måte. Med utgangspunkt i en respektfull og lyttende holdning er det nyttig å legge hovedvekten på beskrivende spørsmål (hvem, hva, hvor, når, hvordan). Du må samtidig være tydelig på hva som gjør deg bekymret og informere om aktuelle instanser lokalt som kan tilby hjelp.
Enkelte ganger vil informasjonen være så alvorlig at det nødvendig å drøfte saken med barneverntjenesten.
Oppfølging av ansatte på skolen
Oppfølging av de ansatte er også et lederansvar og del av HMS-arbeidet (helse, miljø og sikkerhet).
Det å bekymre seg for om et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, er en stor belastning for den enkelte ansatte og for personalet som gruppe. Noen kan ha egne volds- eller overgrepserfaringer og oppleve reaktivering av disse i slike situasjoner.
Det å melde slik bekymring til barnevern eller politi er også noe mange opplever som vanskelig. Oppfølging av volds- og overgrepsutsatte barn på skolen, kan også oppleves som følelsesmessig svært krevende. Det samme gjelder oppfølging av barn som har utsatt andre barn for skadelig atferd.
Mange kvier seg for å være den første til å si i fra, av frykt for å kaste mistanke på noen, om bekymringen i ettertid skulle vise seg ubegrunnet. Særlig gjelder dette om mistanken rettes mot noen av barnets foreldre. Det kan også være vanskelig å sette ord på en bekymring, dersom denne er mer en "magefølelse" enn basert på observasjon av klare tegn. Husk da at "to hoder tenker mer enn ett", og at nettopp det å drøfte din bekymring med en annen som kjenner barnet kan hjelpe deg i å sette ord på hva det er du har fornemmet, hørt eller sett.
Det aller viktigste, i alle faser av forløpet, er at ingen skal stå alene i dette, hverken når det gjelder bekymring, melding eller oppfølging. Din viktigste ressurs i slike saker er dine kollegaer og din ledelse. Ikke tenk at "dette må jeg tåle", men snakk med din leder og be om oppfølgingssamtaler. Det kan være godt å ha noen samtaler alene og noen sammen med resten av personalgruppa.