Hvordan forebygge?

I en opplæringssammenheng kan vi si at alle barn trenger å vite at:

• seksualitet er noe man kan (og bør) snakke om
• de fleste barn trenger tilpassede kunnskaper om seksualitet (relativt til utvikling og modenhetsnivå)
• mange barn trenger konkrete råd og veiledning
• noen barn trenger mye og omfattende hjelp til å forstå og utfolde sin seksualitet.

Barn trenger også at seksualitet formidles klart og tydelig som noe fint og godt. Dette må gjøres i både ord og handling. Det må formidles i hvordan vi som voksne formulerer oss når vi snakker om seksualitet, i måten vi fremstår når vi snakker om det (non-verbal kommunikasjon), og i hvordan vi legger til rette for utforskning og utfoldelse. Dette kalles ofte for en sex-positiv holdning.

Mange voksne fokuserer mye på grenser, på hva som er uakseptabelt eller ikke tillatt når de snakker med barn om seksualitet. Dette er selvfølgelig viktig, men barn lærer også mye om hva som ikke er greit eller lov når man fokuserer på det som er ok og tillatt. Ofte er det mer den voksne sitt behov å fokusere på de negative sidene ved seksualiteten enn det er barnets. Ikke fordi man vil barnet vondt, men fordi man nettopp vil hindre at barnet opplever noe vondt.

Kunsten er å kunne gi aksept og sette passende grenser samtidig. I dette tilfellet er det å formidle til Lise at det er både godt og greit å kose med kjønnsorganet sitt, altså gi aksept for selve handlingen, samtidig som du korrigerer eller veileder henne på tid og sted. Ideelt sett sier vi ikke at noe er greit, men… I stedet sier vi at det er greit, og…

Barnet lærer om hva som er privat og om sine intimsoner gjennom hvordan voksne agerer og reagerer i forhold til kropp, nakenhet og seksualitet. De lærer det direkte, gjennom hva som blir sagt, og indirekte, gjennom observasjon av hva som blir gjort eller på annen måte signalisert. Dersom barn lærer at det er godt og tillatt å kose med seg selv, og at kroppen deres tilhører dem og de selv bestemmer hvem andre som får se og røre den, lærer de implisitt også å sette grenser for andre.

Det er selvfølgelig viktig å tydeliggjøre at det for eksempel ikke er lov for voksne å berøre barn på visse steder på kroppen, eller at det ikke er lov for noen å gjøre noe med kroppen til andre som de ikke liker eller vil selv. Samtidig skal vi være varsomme med å tillegge barn kontroll og ansvar for sine kroppslige intimgrenser. Det å lære barn å si nei kan synes vel og bra, men barn kan bli utsatt for vold og seksuelle overgrep likevel. For noen kan det gi økt skyldfølelse og skam at de ikke ”klarte” å sette grenser.

I et universelt forebyggingsperspektiv vil det være fint om man bygger en "dele-og-samtale-kultur" mellom barnet og den ansatte i barnehagen. Det kan man gjøre ved bevisst bruk av åpne, bydende og beskrivende spørsmål i samtale med barna om dagligdagse situasjoner. Det kan være både hyggelige og vanskelige ting som skjer i barnets liv. Gjennom å ha en kommenterende, spørrende og undersøkende holdning kan vi bygge en kultur der det er fint og trygt for barnet å dele erfaringer med de ansatte. Dette kan du lese mer om i kapittelet "Hvordan avdekke", under fanen "Den spontane bekymringssamtalen".

Når det handler om å forebygge seksuelle overgrep fra eldre ungdom eller voksne, er universell forebygging en generell beskyttelse av barn i deres ulike livssettinger, som i barnehagen. Kravet om å legge fram politiattest etter barnehageloven § 19 første ledd gjelder før personen begynner å arbeide i barnehage. Politiattesten må ikke være eldre enn tre måneder. Det kan også kreves politiattest for ansatte i barnehage som ikke skal jobbe i direkte kontakt med barna (§19, andre ledd). 

Politiattest er imidlertid ikke en garanti for at en person ikke har begått seksuelle overgrep som enten ikke er avdekket eller ikke pådømt i Norge. Et universelt forebyggingstiltak kan derfor være å legge inn spørmål knyttet til barns kroppslige utvikling og seksualitet i ansettelsesintervjuer, med dilemmaer som: "Kine, 4 år vil ride ranke på kneet ditt og du tror hun blir seksuelt aktivert. Hva ville du si eller gjøre?". Målsettingen er ikke å avsløre potensielle seksuallovbruddsutøvere i intervjuet, men tydeliggjøre at her i vår barnehage er vi bevisst på å beskytte barn mot krenkelser. Det vil sannsynligvis gjøre at risikoen for å bli avslørt veier tyngre enn ønsket om å jobbe i din barnehage.

Andre eksempler på universell forebygging av seksuelle overgrep i barnehagen er vinduer i alle dører, som toalett og stellerom, slik at ansatte alene med barn kan observeres. Det er også brukt tiltak som forbud mot å bruke privat smarttelefon med kamera, for å unngå at ansatte tar bilder eller film som seksualiserer barn. Forbud mot fotografering og filming kan hjemles i personvernlovgiving. Problemet med slike tiltak er en kollektiv mistenkeliggjøring av ansatte. Mange, og kanskje de fleste, vil mene at dette er en liten pris å betale for beskyttelse av barn, men det er likefullt et dilemma. Et eksemplet vi kjenner til er en barnehage der de mannlige ansatte ikke fikk være med barna alene. Dette er åpenbart svært inngripende for ansatte, både som arbeidstaker, profesjonsutøver og menneske.

Mobbing tilhører altså helt klart voldsbegrepet, slik man skal lese i både barneloven § 30 og barnekonvensjonens artikkel 19. Dette gir deg som ansatt plikt til å gjøre noe med denne formen for krenkelse av barn. Dersom du observerer tegn på at et barn blir mobbet, er du pliktig å varsle dette til din leder, samt bidra til å følge opp både den som blir mobbet og de(n) som mobber. 

Forebygging av mobbing, er svært viktig. Det finnes ulike anti-mobbeprogram utviklet for barnehager og skoler. Mange kommuner har egne anti-mobbeprogram. Du og din enhet bør sette dere inn i hva som egner seg best for dere, og ta dette i bruk. Under fanen Ressursbank og underfanen Nyttige lenker, vil du finne lenker til nettsteder som tilbyr slike program. I Ressursbank under underfanen Fordypningsstoff finner du en rapport som viser at antimobbearbeid fungerer.