Skriv ut bokSkriv ut bok

Hvordan avdekke?

Portal: Helsekompetanse
Kurs: Vold og seksuelle overgrep mot barn - barnehagekurset
Bok: Hvordan avdekke?
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: torsdag, 21. november 2024, 15:00

Beskrivelse

Innholdsfortegnelse

Innledning

En morgen sier en jente spontant til en ansatt i barnehagen: "Mamma og pappa kranglet i morges og pappa kastet en kopp", så springer hun videre ut i lek.

Dette kunne vært en realistisk situasjon fra din barnehage, og det kunne vært du som var den ansatte. Dette er kun ett av mange eksempler på situasjoner som krever at du og din barnehage er oppmerksomme og har oppdatert kunnskap, rutiner og systemer for avdekking og melding av vold og seksuelle overgrep.

være oppmerksom på forhold som kan utløse tiltak fra barnevernet er lovbestemt, så vi skal først se nærmere på disse bestemmelsene.

Deretter skal du få mer kunnskap om hvordan du kan samtale med barn når du av en eller annen grunn er bekymret for hvordan barnet har det. Forskning og erfaringsbasert kunnskap om samtalen med barn der det er en bekymring om at barnet kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep, krever en særskilt kunnskapsmessig og metodisk bevissthet, og blir derfor vektlagt her. 

Se, Lytt, Snakke, Gruppe, Ikke Høre

Vi skal her se nærmere på både avdekking av vold og seksuelle overgrep og melding til barneverntjenesten. Din plikt til å


Oppmerksomhetsplikt

I barnehagelovens §22 finnes det en lovbestemmelse som sier noe om at de ansatte har plikt til å være oppmerksomme på hvordan barn har det. De ansatte skal i sitt arbeide være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Hva vil det si å være å være oppmerksom

Oppmerksomhetsplikten er ikke nærmere spesifisert i lovteksten, annet enn at barnehagepersonalet i sitt arbeide skal være oppmerksomme på forhold som kan utløse tiltak fra barneverntjenesten. Når begrepet "barnehagepersonalet" benyttes må man gå ut fra at plikten til å være oppmerksom gjelder alle som arbeider med barna i barnehagen. Det inkluderer alle, fra styrer, pedagogiske ledere, assistenter og vikarer.

Kikkert, Ser, Mann, Oppdagelse, Folk

Hva vil det så si å være oppmerksomme? Oppmerksomhet krever at vår oppmerksomhet er særlig rettet mot noe, og Barnehageloven viser spesielt til mishandling, alvorlig omsorgssvikt og vedvarende alvorlige adferdsvansker. En slik oppmerksomhet krever kompetanse både på tegn på slike forhold (se Hva må du vite/Hva er tegnene og Hva er skadene) og kompetanse til å snakke med barn for å kunne avdekke slike forhold.


Samtaler med barn

Som ansatt i barnehagen har vi mange ulike former for samtaler med barn. Det kan være ulike former for spontane samtaler om her-og-nå aktivitet, støttende samtaler dersom vi ser eller vet at et barn har det vanskelig, eller planlagte undersøkende samtaler dersom vi er bekymret for et barn og ønsker å finne ut av hvordan et barn har det. De ulike samtaleformene kan skjematisk settes opp slik:

  • Spontane bekymringssamtaler
  • Oppfølgende støttesamtaler
  • Planlagte bekymringssamtaler (undersøkende samtale)

Vi skal nå se nærmere på den spontane samtalen og den planlagte samtalen. For den som har lyst å lese mer om støttesamtaler med barn kan du lese mer her: Barnesamtalen; utarbeidet av NKVTS.

Barn, Far, Vannoverflaten, Marina


Påliteligheten i barns utsagn og rettsikkerhet

Synet på barn har endret seg i takt med økt kunnskap om barns utvikling og med raske endringer i samfunnsmessige og kulturelle forhold. I tillegg til å se barnet som sårbart blir barnet i dag i større grad sett på som en kompetent og handlende aktør. Denne utviklingen har betydning for hvordan vi som voksne tenker om og forholder oss til barn i samtaler. Oppsummert internasjonal forskning om påliteligheten i barns utsagn viser at det ikke er vitenskapelig belegg for å mene at barn er mindre pålitelig enn voksne, og barnet kan gi betydningsfull og pålitelig informasjon om sensitive tema som omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Barn dikter normalt ikke opp historier om vold og seksuelle overgrep, og pålitelighetsproblemet blir i større grad forstått i lys av at barn holder tilbake sine erfaringer. 

Child, Baby, Family, Male, Sleep, Cute, Dad, Little

Barn i alle aldre kan gi feil informasjon hvis de blir utsatt for emosjonelt press eller forventninger fra voksne, ledende spørsmål eller får misvisende og feil informasjon fra den som leder samtalen eller andre. Tilrettelegging av samtalesituasjonen og de rette spørsmålene er avgjørende for pålitelighet og troverdighet i barnets fortelling. Barnets forhold til nære omsorgspersoner, og støtten og omsorgen de får etter at de har fortalt er også viktig.  Å oppleve å bli trodd og beskyttet vil innvirke på om de forteller og hva og hvordan de forteller om de vanskelige temaene (Lundersgaard, A., & Salamonsen, J.S. (2019). Hvordan ivareta barnets perspektiv. Barns hukommelse, pålitelighet og samtalekompetanse i samtaler om vold og overgrep. I  Lillevik, O.L., Salamonsen, J.S. & Nordhaug, I. (red.) Vold i nære relasjoner, Diskurser og fenomenforståelse. Gyldendal Akademisk: Oslo))

I samtaler der hensikten er å undersøke om barnet kan ha vært utsatt for vold og overgrep er det viktig å være bevist på følgende; fysisk vold, visse former for psykisk vold og seksuelle overgrep er i vårt lovverk kriminelle handlinger, jf. straffeloven. Det betyr at avdekking av vold og seksuelle overgrep kan lede til tilrettelagt avhør og en strafferettslig prosess der ivaretakelse av rettsikkerheten både for barnet og den som anklages er et viktig hensyn. Dette skiller denne samtalen fra andre typer bekymringsamtaler som ikke omhandler kriminelle handlinger. Andre former for bekymringsamtaler med barnet kan handle om et vanskelig samlivsbrudd, følelsen av en uforutsigbar framtid, dødsfallet til kjær bestemor, konflikter med venner eller kjæreste, alkoholmisbruk, en alvorlig psykisk lidelse eller svært dramatiske hendelser som alvorlig selvskading eller selvmord i barnets familie.

Påliteligheten i barnets utsagn er i bekymringsamtalen om vold og overgrep viktigere enn i andre typer bekymringsamtaler. Validiteten eller gyldigheten i informasjonen som barn gir den voksne er avgjørende for tolkningen av det barnet forteller. Samtalen må derfor bygge på anerkjente prinsipper og metoder, der åpne spørsmål, fri fortelling og fravær av ledende spørsmål er de viktigste prinsippene. Ved å benytte disse prinsippene i samtalen kan en unngå det som av politiet omtales som bevisforspillelse og mangelfull ivaretakelse av rettsikkerheten for partene ("Samtaler med barn", Folkehelseinstituttet, 2015).


Den spontane bekymringssamtalen

I den daglige aktiviteten i barnehagen kan det oppstå situasjoner som gjør at du som ansatt blir bekymret for hvordan barnet har det. Barn viser ofte at de har det vanskelig gjennom adferd, og du som ansatt i barnehagen må bli dyktig på å kommentere og være spørrende overfor barnet når du ser atferd som bekymrer oss. Dette kan vi kalle spontane undersøkende samtaler.

Det grunnleggende prinsippet er at du bør bruke bydende form, som for eksempel: Hva har du tegnet her? Fortell? Vi bør unngå valgspørsmål, som for eksempel: Vil du fortelle meg hva du har tegnet? Barn vil vanligvis velge bort det "vanskelige". Derfor bruker man den bydende formen i en vennlig tone.

Dersom vi i samtale med barn får mistanke om vold eller seksuelle overgrep; noter ned hva mistanken besto i, og når du fikk den. Fortsett å føre notater etter hvert som du observerer eller snakker med barnet. Notatene kan bli viktige under etterforskning, rettssak eller barnevernssak.

Barn, Petit, Søt, Morsomme Aktiviteter


Her er noen eksempler:

  • Barnet ser sint/trist/lei seg ut:
    - Du ser så sint/tristlei deg ut. Hva har skjedd? Fortell meg slik at jeg forstår!
  • Barnet har tegnet noe som oppleves uvanlig:
    - Hva har du tegnet? Fortell om tegningen! Hva er dette? Hvem har du tegnet? Hva gjør personen på tegningen?
  • Barnet gjør noe som bekymrer oss:
    - Har du sett andre gjøre sånn? Fortell meg om det!
  • Barnet bruker vold mot andre barn eller voksne:
    - Hvor har du lært det? Har du sett andre gjøre sånn? Er det noen som gjør sånn mot deg? Hvem?

Når barnet naturlig har fortalt fritt, og du tenker det er naturlig å stoppe, kan du prøve på best mulig måte å avslutte samtalen på en naturlig måte. F.eks; Har du tenkt mye på dette? Det var fint du fortalte meg om det, så kan vi voksne hjelpe deg til å få det bedre.

Den spontane undersøkende samtalen kan føre til at det blir behov for en mer planlagt undersøkende samtale. Se neste: Den planlagte bekymringssamtalen. 

Den planlagte bekymringssamtalen

Noen ganger kan kanskje barnet fortelle eller gjøre noe for første gang som gjør deg bekymret, eller du og dine kollegaer har sett noe ved barnet over tid som som bekymrer dere. Barnehagen må da ha rutiner for å gjennomføre en planlagt bekymringssamtale med barnet. En slik samtale er aktuelt når det foreligger bekymring for barnet av alvorlig eller mindre alvorlig karakter. Det ligger en antagelse bak om at barnet opplever noe eller vet noe som er nødvendig å kjenne til for å kunne beskytte og hjelpe barnet. Som tidligere nevnt skal ansatte melde til barneverntjenesten når det er "grunn til å tro" at et barn er utsatt for mishandlig eller alvorlig omsorgssvikt. Begrepene mishandling og alvorlig omsorgssvikt innbefatter også vold og seksuelle overgrep.

Den planlagte bekymringssamtalen i barnehagen bør ikke ha større ambisjoner enn å fremskaffe informasjon som enten avkrefter eller styrker en gryende mistanke om forhold som eventuelt skal meldes videre til barnevern eller politi.

For øvrig vises det til kapittelet Påliteligheten i barns utsagn og rettsikkerhet.

Barn, Portrett, Jente, Modell, Unge, Vakker, Kvinne

Mange barnehageansatte opplever at begrepet "grunn til å tro" kan være vanskelig å definere. Noen ganger har vi bare en vag bekymring der vi tenker at det kan være "noe", men vi har kanskje ikke større grunn til å tro det ene eller det andre. I slike tilfeller, der vi har en vag bekymring, må det gjennomføres en mer planlagt og strukturert samtale for å få mer informasjon om barnets situasjon.

Din bekymring kan oppstå som følge av noe barnet forteller eller for eksempel med bakgrunn i

  • Noe barnet har sagt
  • Noe barnet har vist
    • utagering
    • tilbaketrekning
    • seksualisert adferd
    • bruk av vold/makt mot andre
    • uforklarlig redsel

Slike situasjoner kan ofte oppstå med flere barn til stede, og det kan være vanskelig der og da å følge opp samtalen.

  • Vær rolig. Vi må ta imot det barnet sier uten å vise at vi blir skremt
  • Si at det var bra barnet sa fra om dette, og at dette må snakkes nærmere om seinere ("Så fint at du fortalte dette til meg. Det skal vi snakke mer om.")
  • Snakk med nærmeste leder for å avklare hvem som skal ha den videre samtalen med barnet

Man skal være veldig bevisst på at barnet valgte akkurat denne personen å åpne seg til i forhold til å fortelle om hva hun/han har blitt utsatt for. Dette må man ta hensyn til i den videre oppfølgingen. Ved å vente til senere og ved å la en annen overta samtalen risikerer man å avbryte en gylden mulighet til å lytte til det barnet har å fortelle.

Slike planlagte samtaler med barnet krever at man har satt av tid og rom. Samtalene må gjennomføres på en slik måte at barnet ikke blir ledet til å innfri våre forventninger eller forforståelser. Samtalen skal åpne opp for at barnet får fortelle fritt uten at innholdet i det barnet forteller blir påvirket av den ansatte. Avdekkende samtaler krever derfor særskilt kompetanse, og det er nødvendigvis ikke alle i barnehagen som trenger ferdigheter for å gjennomføre slike samtaler. Det vil vanligvis være tilstrekkelig at noen i barnehagen din har kompetanse til å gjennomføre avdekkende samtaler.

Eller sagt på en annen måte:

  • Alle i din barnehage skal ha kompetanse til å være oppmerksom, og til å stanse opp når et barn gir signaler om at noe er galt
  • Alle i din barnehage må melde videre til kollega/nærmeste leder dersom man er/blir bekymret for at barnet ikke har det bra
  • Noen i din barnehage skal ha kompetanse til å gjennomføre planlagte bekymringssamtaler med barn

Vi skal nå se nærmere på noen prinsipper for gjennomføring av planlagte bekymringsamtaler. I Norge er det utviklet en samtalemetode som kalles dialogisk samtalemetode (DCM) ("Barn som vitner", Gamst og Langballe 2004). Denne metoden basert på anerkjent internasjonal forskning på undersøkende samtaler med barn, og anvendes i dag av politiet når det gjennomføres tilrettelagte avhør av barn. Noen av prinsippene i denne samtalemetoden vil være nyttige å ta med seg inn i bekymringsamtaler med barn i din barnehage.

Målet med bekymringsamtalen er å:

  • Oppnå tilstrekkelig detaljert informasjon gjennom barnets frie fortelling (gå fra vag bekymring til eventuelt "grunn til å tro")
  • Oppnå pålitelig informasjon

Dersom man har "grunn til å tro", skal det ikke gjennomføres slike samtaler. Da melder barnehagen sin bekymring til barnevernet.

Dersom man er usikker på om man skal samtale med barnet: Søk råd (anonym drøfting) hos barnevernet.

Mental forberedelse

  • Hva tenker jeg om barnets situasjon?
  • Hva gjør situasjonen med meg?
  • Hvordan kan jeg formulere meg?
  • Hvordan kan jeg komme til å reagere om jeg hører noe ubehagelig?
  • Hvem kan være til hjelp i etterkant av samtalen?
  • Hva kan samtalen føre til for barnet?
  • Hva kan samtalen komme til å føre til av profesjonelle tiltak?
    • barnevern, politi, helse
  • Hva kan samtalen føre til av informasjon og samarbeid med foreldre?
  • Snakk med/forbered deg ved hjelp av en kollega

Praktiske forberedelser

  • Planlegg sted/rom (rolige og trygge omgivelser, sitt uforstyrret)
  • Sett av god tid til samtalen (må følge barnets tempo)
  • Tenk på hvordan du vil være og sitte (aldersadekvat)
  • Ha eventuelle tegnesaker tilgjengelig
  • Ta med skrivesaker til deg selv for å kunne:
    • notere ned dine spørsmål/innspill
    • notere ned hva barnet sier og eventuelt måten barnet responderer på. Forklar hvorfor
  • Lag deg en bevissthet om å avslutte samtalen når du eventuelt har fått tilstrekkelig informasjon til å overlate oppfølgingen til barnevernet

Hensikten med samtalen er å undersøke tilstrekkelig slik at vår bekymring blir avkreftet eller bekreftet. Det betyr at når vi har tilstrekkelig informasjon kan/skal samtalen avsluttes. Når man eventuelt mener at grunnlaget for meldeplikt/avvergeplikt er til stede bør man avstå fra å stille flere utdypende spørsmål om forholdet. Det er ikke barnehagens ansvar å avdekke eller etterforske mest mulig av det som har hendt, men kun å få tilstrekkelig informasjon fra barnet slik at vi kan avkrefte eller bekrefte vår bekymring (les mer om melde- og avvergelsesplikt i neste kapittel).

Et barn som forteller fritt skal vi ikke stoppe, men vær lyttende tilstede. Når vi har fått tilstrekkelig informasjon behøver vi ikke stimulere barnet til å fortelle mer.

1. Innledende fase

  • Etabler kontakt. Dette kan være særlig viktig dersom du ikke kjenner barnet så godt fra tidligere. Ta deg tid til å opprette kontakt før du introduserer det fokuserte temaet.
  • Eksempel: Så fint at du kunne komme. Jeg fortalte deg litt om hva jeg ville snakke med deg om, men jeg ser jo at du kommer rett fra akebakken nå. Så først har jeg lyst til å høre om hva dere gjorde sammen ute i akebakken. Fortell meg om det!
  • Barnet kan få fortelle om ganske alminnelige temaer det er opptatt av
  • Legg grunnlag for kontakt, slik at barnet stimuleres til å ville fortelle
  • Vis at du har til hensikt å lytte
  • Det forteller barnet at dette er en samtale hvor begge bidrar

2. Introduser temaet

  • Si hvorfor samtalen finner sted
  • Stimuler til fri fortelling gjennom bruk av åpne spørsmål (se senere om bruk av kommunikasjon som fremmer den frie fortellingen)

3. Avslutning

  • Gi barnet informasjon, oversikt og forutsigbarhet

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter. Åpne spørsmål kjennetegnes ved imperativ (bydende) form eller deskriptiv (beskrivende) form.

  • Eksempel:
    • Fortell meg hva som har skjedd?
    • Du sier det var vondt. Hvordan vondt var det?

Bruk gjerne bydende eller beskrivende form:

  • Bydende form, eksempel:
    • Barnet: Jeg var alene om kvelden, da var jeg veldig redd
    • Voksen: Fortell meg om det, så godt du kan…
      • Alternativer:
        • Fortell meg om det…
        • Fortell meg om det, med dine egne ord
        • Fortell slik at jeg forstår
        • Beskriv…, så godt du kan
        • Prøv å forklare…, prøv å fortell
        • Si meg alt som hendte, så godt som du kan
        • Tenk tilbake som om du er der… og fortell slik at jeg forstår
        • Fortell meg mer om det
           
  • Beskrivende form: eksempel
    • Barnet: Pappa er så sinna på mamma.
    • Voksen: Fortell meg hva som skjer når pappa er sinna
      • Alternativer:
        • Hva gjorde du/hva gjør du da?
        • Hva mener du/tenker du/kjenner du da?
        • Hvordan skjedde det/skjer det?
        • Hvordan redd blir du?
        • Hvordan vondt var det/er det når dette skjer?
        • Hvem var det?
        • Du sier ekkelt, hvordan ekkelt?

 

Bruk av nøkkelspørsmål åpner også for den frie fortellingen, eksempel:

  • Du sa i sted at du følte deg trist. Hvordan trist var du?
  • Du forteller meg at du kjørte til bestemor, fortell om bilturen!
  • Du sier han skremte deg. Fortell mer om det!
  • Du nevner en venn som var sammen med deg, fortell om han så godt du kan!
  • Du fortalte til meg helt i begynnelsen at han gikk til søsteren din, og hun skrek. Fortell mer om det?
  • Du sa at han var sint. Fortell mer om det!

Gjentagelse

  • Å gjenta det barnet forteller viser at en er interessert i hva det forteller, og det ansporer barnet til å fortelle mer

Bekreftelse

  • I tillegg til å gjenta det barnet forteller, er det fint å bekrefte det barnet sier ved små nikk og bekreftende ord som "akkurat ja, slik var det". "mm", osv.

Bruke barnets egne ord

  • For å unngå misforståelser er det viktig å benytte de ord og begreper som barnet velger å bruke. Unngå å omformulere til ditt "voksenspråk" 

Oppsummering underveis

  • Oppsummering underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte. 

Lytt mer enn du snakker og unngå for mange spørsmål

  • Å lytte mer enn en snakker hjelper en til å være synkron med barnet i samtalen, og det hjelper en til å være til stede "her og nå". Ved å stille mange spørsmål uten å lytte blir en fort i utakt med barnet, som da lett vil komme til å gi ja/nei-svar. Dialogen svekkes og samtalen får mer preg av avhør.

Tåle pause

  • Når det blir stille, har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten stresser en. Det er viktig å tåle pauser, men ikke så lenge at det oppleves beklemmende. Husk at pauser kan brukes til for eksempel å si: Nå ble det stille her, det ser ut som om du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker nå?

Noen tips å ha med inn i samtalen:

  • Fortell barnet at det var riktig at han/hun kom til deg. Barn trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd.
  • Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si i fra til andre voksne for at ting skal bli bedre.
  • Fortell at vi vil hjelpe, og si at loven sier at vi MÅ hjelpe.
  • Barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle oss mer enn det har gjort, og det er helt greit. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite og når vi skal få vite det. Selv om det er viktig at de snakker, må de ikke bli presset.
  • Fortell at det de voksne gjør, er de voksnes ansvar. Det er ingen voksne som har lov å gjøre det du har fortalt nå (gjenta de ordene som barnet har brukt). Si at barnet ikke har gjort noe galt, uansett hvor umulige barn er, er ikke dette lov.
  • Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre som har opplevd det samme, og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ensomme, og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting.
  • Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å forklare barnet at det gjorde det beste det kunne i situasjonen, og at det er ikke hans/hennes skyld.

Bruk av tolk i samtale med barn

Det finnes mange barn i norske barnehager og skoler som ikke behersker norsk godt nok til at de kan uttrykke seg, eller forstå hva som blir sagt. Dette gjelder barn som er flyktninger og asylsøkere, men også barn av arbeidsinnvandrere og familiegjenforente. Barn som går i barnehage og på skole har også rett til at det blir brukt tolk hvis de har begrensede norskkunnskaper. Noen ganger bestilles det tolk når man skal samtale med foreldrene på deres språk, men dette trenger ikke alltid å være barnas morsmål. Selv barn helt ned i 3-års alder forstår konseptet med å snakke via tolk. I noen barnehager har man god erfaring med bruk av tolk som er til stede i barnehagen de to første ukene når barn som ikke behersker norsk skal begynne i barnehage.

Likeverdige offentlige tjenester til hele befolkningen er et uttalt mål i Norge. Når personer har begrenset norskkunnskap, forutsetter dette tilrettelagt informasjon og kommunikasjon ved hjelp av tolk. Manglende tolkebruk og bruk av ikke-kvalifiserte tolker er utbredt i offentlig sektor. Regjeringen har slått fast at hver sektor og hver kommune har et selvstendig ansvar for å utvikle god praksis og rutine for bruk av tolk. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking til fremmedspråklige i offentlig sektor.

Det anbefales at man alltid benytter tolker med høyest mulig kvalifikasjon. Dette er særlig viktig med hensyn til barn og særlig når tema for samtalen er bekymring for om det aktuelle barnet har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Tolkens kvalifikasjoner kan sjekkes i Nasjonalt tolkeregister (se Ressursbank/Nyttige lenker)

Ok, Hender, Fingrene, Tolk, Fine

Det er noen viktige ting du bør huske på når det gjelder bruk av tolk. Gjør deg kjent med rutinene på din arbeidsplass for bruk av tolk. Når du bestiller, så pass på at du oppgir både riktig språk og dialekt. Sett av god tid til tolkesamtalen. Det er viktig at du bruker et klart språk, og at du unngår å bruke ordtak og vanskelige ord. Sjekk ut med tolken at det aktuelle språket og den eventuelle dialekten har ord for kroppsdeler (også kjønnsorganer), seksuelle handlinger og ord for ulike former for vold og overgrep. Ikke alle språk har dette. Still gjerne oppsummerede spørsmål underveis for å vurdere hvor mye som blir forstått av barnet.

Vær spesielt oppmerksom på at bruk av tolk stiller noen utfordringer med hensyn til å ikke stille ledende spørsmål, slik du lærte tidligere i kapittelet. Det vil være hensiktsmessig om tolken har erfaring med slike samtaler før. Om ikke, må du instruere vedkommende i den dialogiske samtalemetodikken du nå har lært.