Hvem utøver?

Årsakene til at en person utvikler et problem med vold kan være mange og sammensatte. Det er også stor grad av enighet om at ikke alle årsaker er å finne i voldsutøverens personlige livshistorie. Da kvinnebevegelsen på 70- og 80-tallet løftet kvinnemishandling opp i den offentlige debatten som et samfunnsskapt problem, var hovedanalysen av årsakene til kvinnemishandling at vi som patriarkalsk samfunn sosialiserer gutter og jenter inn i kjønnsroller preget av mannlig dominans og kvinnelig underordning. Siden da har både praksismetoder og forskning vist at voldsutøvers personlige livshistorie er av relativt stor betydning. Vi må således lete i skjæringspunktet mellom samfunnsfaktorer (faktorer på samfunnsnivå som legger til rette for vold og øker toleransen for vold) og livserfaringer knyttet til utøverens personlige livshistorie for å nærme oss en mer helhetlig forståelse av hvorfor noen utvikler et voldsproblem.

Årsaksfaktorer kan deles inn i fire kategorier; individuelle, samfunnsrelaterte, situasjonelle og voldsrelaterte (Isdal, 2000). Med individuelle årsaksforhold menes betingelser i individets læringshistorie (oppdragelse, tilknytningsforhold, omsorgssituasjon, erfaring med vold osv.) som har bidratt til å skape et voldsproblem. Med samfunnsrelaterte forhold menes et samfunns toleranse for vold og alle andre påvirkningsfaktorer som ligger i et samfunn i kraft av alle de rammer og betingelser som til enhver tid settes for menneskelig adferd (politiske, kulturelle, økonomiske forhold og lignende). Situasjonelle årsaksfaktorer viser til forhold ved situasjonen volden utspiller seg i som kan være med på å forklare hvorfor volden finner sted. Voldsrelaterte årsaker refererer til kunnskapen om at voldsutøvelse i seg selv senker terskelen for at voldsutøvelse gjentar seg.

Forskning i dette fagfeltet har primært vært opptatt av tre områder; studier som undersøker hvor utbredt familievold er i samfunnet, studier som ser på hvor virksom behandlingstilbud og behandlingsmetoder er og studier av psykologiske karakteristika hos voldsutøvere. Fagfeltet har blant annet vært opptatt av sammenhengen mellom utsatthet for vold i oppveksten og voldsutøvelse senere i livet. Flere studier viser at mellom 60 og 80 % av menn som utøver vold mot samlivspartner har opplevd vold som barn, enten ved at de har vært direkte utsatt og/eller har opplevd vold mellom foreldrene. Forskning på personene som søker behandling ved Alternativ til Vold viser også at mange sliter med ulike psykiske plager som angst, depresjon, traumereaksjoner og rusmisbruk. (Askeland et. al. 2012, 2014). Å oppleve vold hjemme som barn utgjør en betydelig risikofaktor og påvirker barns utvikling på flere måter. Å bli traumatisert som barn gjennom å oppleve vold hjemme kan påvirke hjernens utvikling. Voldserfaringer påvirker også barnets relasjoner til andre barn og voksne. Opplevelsen av trygghet og tilliten til andre mennesker kan bli skadet. Også andre betydningsfulle oppveksterfaringer som rusmisbruk og alvorlige psykiske vansker i familien kan være noe av det som ligger bak utviklingen av et voldsproblem.

Det er sjelden slik at en utøvers voldsproblem bare har én årsak. Som oftest er alle de ulike årsaksfaktorene som er nevnt av betydning for utviklingen av en utøvers voldsproblem, men at vektingen av de enkelte faktorene varierer fra person til person.

I tillegg til å undersøke og utvikle kunnskap om hva som har forårsaket at volden startet på et tidspunkt i utøverens liv, er det viktig å forstå hva som bidrar til at voldsproblemet forblir et problem over tid. Slik sett blir kunnskap om opprettholdende faktorer like viktig som årsaksfaktorer. Isdal og Råkil (2002) beskriver noen sentrale voldsopprettholdende faktorer som knytter seg til voldsutøverens tenkesett og måten utøveren forholder seg til de følelsesmessige sidene ved å utøve vold.

Mange som utøver vold opplever skam og skyld. Skam og skyld er i sin natur ubehagelig, noe vi som mennesker vil unngå. Gjennom ikke å tenke på volden og ikke snakke om den, blir ubehaget ved det å ha utøvd vold mindre. Hos de som utøver vold kan dette utvikles som mestringsstrategi. Volden vekker både skam og redsel for tap av kjærlighet. For å bevare kjærligheten og orke å leve med seg selv prøver den som utøver vold å omskrive volden slik at den blir mindre problematisk å forholde seg til. I dette ligger det at den som utøver vold skjønner at vold er galt og skadelig, men uten å klare å forholde seg til den følelsesmessig.

Benekting og bagatellisering handler om å tenke på og beskrive volden som mindre omfattende og alvorlig enn den faktisk er. Det å eksternalisere volden betyr å forklare volden med forhold som ligger utenfor seg selv. Enten i form av situasjonsforklaringer (egen vanskelige barndom / vanskelig livssituasjon her og nå), eller i form av å gi andre ansvaret for at volden skjedde («Hadde ikke hun oppført seg slik hun gjorde, hadde jeg aldri slått henne»). Dette er allmennmenneskelige måter å mestre vanskelige livserfaringer på. Det kan være store forskjeller i hvordan de som utøver vold forholder seg til seg selv og sitt voldsproblem.

I tillegg til de nevnte to faktorene er det også viktig å forstå hvordan et patriarkalsk kvinnesyn og de umiddelbare positive gevinstene volden kan ha for utøveren, kan bidra til at et voldsproblem fortsetter. Volden kan gi utøveren en umiddelbar opplevelse av makt, kontroll, styrke og avreagering. Volden kan også gi en følelse av å få sin vilje igjennom. Volden kan fungere som konfliktstopper, og den kan være virkningsfull i forhold til å stoppe vanskelige følelser eller snu avmaktsfølelse og følelse av litenhet til opplevelse av kontroll og styrke.

Teksten du nå har lest viser at vold ikke er noe som bare skjer av seg selv. Dersom utøvelsen av vold undersøkes nærmere, finner vi som vist både årsaker og opprettholdende faktorer. Det finnes alltid andre handlingsvalg enn vold. Det finnes alltid alternativer til vold.

Når foreldre eller foresatte begår seksuelle overgrep mot egne barn (inkludert adoptivbarn), kalles det incest. Det regnes også som incest om man begår overgrep mot noen man er i slekt med i rett nedadstigende linje. Utøveren kan altså også være besteforeldre (eller oldeforeldre). Incestbegrepet omfatter også overgrep i horisontal linje, det vil si mellom søsken (søskenincest).

Selv om overgrepene skjer mot små barn, er ikke alle incestutøvere pedofile (se neste fane). Årsaken til at noen begår overgrep mot egne barn (eller barnebarn) kan være manglende forståelse av barns utviklingsbehov, egne seksuelle frustrasjoner eller store samlivskonflikter. Overgrepene kan også for noen være en del av det å utøve kontroll og makt (se avsnittene om voldsutøvere). Seksuelle overgrep kan også utøves mot stebarn, fosterbarn og andre barn man har primæromsorg for.

Noen personer begår seksuelle overgrep mot barn fordi de er seksuelt tiltrukket av barnekroppen før barnet har kommet i puberteten eller er i tidlig pubertet (cirka før 11-12 år). Dette kalles pedofili. Andre har en seksuell tenning rettet mot barn som er i senpubertet og som har utviklet kroppen noe, men enda ikke er fullt utviklet (cirka 14-15 år). Dette kalles hebefili. Det er en tendens til å kalle alle som begår overgrep mot barn under 16 år pedofile, men dette er altså ikke riktig. Noen begår imidlertid overgrep både mot førpubertale barn og yngre tenåringer, og kan ha en avvikende seksuell interesse for begge.

Noen tenner ikke seksuelt på barnekroppen, men begår seksuelle overgrep mot barn av andre årsaker. Det kan handle om at barn er lettere tilgjengelig som seksuelt objekt for dem, eller det føles tryggere å utføre seksuelle handlinger med barn enn med voksne partnere. Dette kan handle om alt fra kynisme, og at man oppfatter det som mindre risikabelt (les ikke så lett blir avslørt), til det å ha store emosjonelle og relasjonelle vansker i samspill med voksne. Noen bifile eller homofile menn kan begå overgrep mot yngre gutter fordi de ikke klarer å forholde seg til sin egen seksuelle orientering i en voksenrelasjon.

Noen kan begå seksuelle overgrep i en psykose. I psykose mister man mye av evnen til å tenke rasjonelt og regulere sin egen atferd. Man kan for eksempel ha stemmer i hodet (stemmepåvirkning) som befaler en å gjøre visse handlinger (imperative stemmer). Det er ikke psykosen i seg selv fører til seksuelle overgrep. Noen personer som begår slike handlinger under psykose vil også ofte ha andre risikofaktorer for å begå seksuelle overgrep.

Det er også noe forskning som tyder på at enkelte personer som begår overgrep har andre psykiske lidelser, som angst, depresjon og tvangslidelser, men også her er det slik at det som oftest er flere andre risikofaktorer tilstede. Psykiske lidelsers innvirkning på kognitive funksjoner, synes å være fellesnevneren.

Noen begår overgrep fordi de har forstyrrelser i personligheten sin og svekkede eller manglende evner som for eksempel innlevelsesevne i andres behov og følelser (empati) og impulskontroll (klarer ikke regulere sine egne følelser og behov). Noen kan også ha trang til å plage og skade andre (psykopati og sadisme).

Voksne personer og ungdom med fysiske funksjonshemninger, utviklingshemming eller gjennomgripende utviklings- eller atferdsforstyrrelser kan være i risiko for å begå seksuelle overgrep mot barn.

Dette kan for noen handle om manglende tilgang på aldersadekvat seksualpartner. Seksuell kontakt med barn kan være den eneste måten vedkommende kan få utløp for sine seksuelle behov på eller den eneste formen for seksuell kontakt med andre vedkommende "mestrer".

Personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser eller utviklingshemming kan ha vansker med å kontrollere sine seksuelle impulser og regulere sin egen atferd. De kan mangle evnene som er nødvendig for både å lære seg og å forstå seksuelle normer og regler for seksuell samhandling. De forstår ikke hva som er lov, med hvem og når. Dette kan medføre at de krenker andre uten å mene det, fordi de ikke forstår kodene som regulerer intim samhandling mellom mennesker.

Slike tilstander fjerner ikke ansvar, men kan påvirke det strafferettslige aspektet. Personer med psykose, utviklingshemming eller annen tilstand med sterk svekkelse av kognitiv fungering og atferdsregulering (for eksempel demens) kan medføre at man blir funnet utilregnelig. Noen blir overført til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg dersom man vurderer gjentagelsesrisiko som høy.

Mennesker med rusbrukslidelser, som rusavhengighet og/eller rusmisbruk kan ha svekkelser i kognitive, emosjonelle og relasjonelle evner. Det kan være forbigående under aktiv rus eller vedvarende ved langvarig rusmisbruk. Evnen til å ta rasjonelle beslutninger og regulere egne følelser og handlinger kan være nedsatt. For noen kan dette innebære at de begår seksuelle overgrep i ruset tilstand, eller fordi rusmisbruket har gitt varige svekkelser i evnen til å regulere intimitet og nærhet med andre mennesker.

Det kan også skje i forbindelse med manglende kontroll på aggressive impulser, der utagering kan være i form av seksuell eller seksualisert vold. 

Rus alene er imidlertid sjelden alene forklaringen på at en person begår seksuelle overgrep mot barn. Også her er det som oftest flere andre risikofaktorer tilstede. Samtidig vet vi fra forskning at noen kan bruke rus bevisst eller ubevisst for å redusere motforestillinger og øke overgrepsstøttende tanker og fantasier. 

Vi vet at voksne kvinner og unge jenter også kan utsette barn for seksuelle overgrep, men vi vet lite om hvor mange de er eller i hvilke relasjoner og sammenhenger de utøver overgrepene sine i. Det er mye som tyder på at gutter som utsettes for seksuelle overgrep som barn/unge relativt ofte har en kvinnelig overgriper, men jenter kan også utsettes for overgrep fra voksne kvinner. Med den store økningen i bruk av internett og særlig sosiale medier, er det tegn på at flere unge jenter kan utsette andre (både gutter og jenter) for seksualiserte handlinger tilsvarende seksuallovbrudd. Ulovlig bildedeling (se kapittelet om ulike former for seksuelle overgrep) er et eksempel på dette. Selv om motivet kanskje ikke er seksuelt vil det likevel kunne være straffbart.

Kvinner kan begå overgrep mye av de samme årsakene som mannlige overgripere. Det er imidlertid sannsynlig at kvinner i enda mindre grad enn menn velger et tilfeldig offer, eller at de utøver overgrep mot barn som er ukjente for dem fra før. Det er mer sannynlig at de begår overgrep mot egne barn, eller mot barn de har en omsorgsrelasjon eller annet tillitsforhold til. Det er også sannsynlig at de seksuelle overgrepene begått av kvinner skjer i omsorgs- og stellesituasjoner, under "dekke" av nærhet og kos. Overgrepene skjer oftere uten uttalt tvang, bruk av vold eller trusler om vold og den seksuelle motivasjonen er sannsynligvis også mindre uttalt enn hos mannlige utøvere. Det vil si at kvinner i mindre grad er motivert av egne seksuelle følelser og behov når de begår overgrep mot barn.

Dette betyr imidlertid ikke at overgrepene er mindre straffbare eller mer akseptable eller at de har mindre traumatiserende potensiale for barnet. Det utelukker heller ikke at enkelte kvinner begår klart seksuelt motiverte overgrep for egen nytelse og seksuell behovstilfredsstillelse, eller at noen kvinner kan begå overgrep med klart preg av tvang, trusler eller vold. Det er også viktig å være klar over at kvinner også kan utøve penetrerende handlinger mot barn, både mot gutter og jenter. Dette kan være i form av seksuell omgang som samleie eller innføring av fingre, tunge eller gjenstander i deres kroppsåpninger. Dersom en voksen kvinne har seksuell omgang i form av samleie eller handlinger tilsvarende samleie med et barn under 14 år, kan det straffes som voldtekt.

Dette er en svært sammensatt gruppe mennesker, slik at det er umulig å si noe generelt om dem. Enkelt sagt kan vi si at personer som kommer fra land eller samfunn med stor kulturell forskjellighet fra den norske, vil kunne oppleve betydelige utfordringer når det kommer til seksuell samhandling i en norsk kulturell kontekst. Andre verdier, holdninger, normer og regler med hensyn til kjønn, likestilling, seksualitet og seksuell atferd kan medføre misforståelser, frustrasjon og konflikter. Dette kan for noen føre til at seksuelle grenseoverskridelser skjer eller til direkte seksuelle overgrep. 

Det er svært viktig å ikke generalisere og stigmatisere mennesker fra andre kulturer med tanke på deres forhold til seksualitet. Ofte er likhetstrekkene mellom mennesker med norsk bakgrunn og de med innvandringsbakgrunn flere enn forskjellene, både med hensyn til seksuelle holdninger og normer og med hensyn til seksuell atferd.

Det er ikke noe som tyder på at menn med innvandringsbakgrunn oftere begår seksuelle overgrep mot fremmede barn enn den mannlige befolkningen forøvrig. Det er heller ikke noe holdepunkt for at det forekommer incest oftere i familier med innvandringsbakgrunn enn i andre norske familier. Vi vet imidlertid at seksualisert vold kan forekomme som del av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i noen befolkningsgrupper med innvandringsbakgrunn, og at dette kan utøves både av familiemedlemmer og andre. Hvor utbredt dette er vet vi ikke.

Dessverre ser vi eksempler på at ansatte begår seksuelle overgrep mot barn i barnehagen. Dette er heldigvis relativt sjeldent sammenlignet med overgrep på andre arenaer og relasjoner, men de omfatter noen ganger mange barn, over lang tid. Slike hendelser slås forståelig stort opp i media, da barnehagen nest etter hjemmet skal være barnas aller tryggeste sted.

Det er svært viktig at ikke alle ansatte i barnehagen føler seg mistenkeliggjort når slike hendelser inntreffer. Spesielt gjelder dette mannlige ansatte, ettersom slike saker nesten alltid handler om menn som utøver. Det er ikke slik at overgrep begås av noen som ikke i utgangspunktet har en risiko for det. Sannsynligvis er det slik at mennesker med seksuell tiltrekning mot barn søker seg til jobber eller andre roller der de får være i kontakt med barn.

Det er vanskelig å beskytte seg fullt ut mot at slike hendelser skal skje. Du vil få noen tips i kapittelet "Hvordan forebygge".

Seksualiteten vår er medfødt, men måten vi utfolder den på er lært. Barn lærer om sin seksualitet direkte, gjennom utforskning av kropp og utfoldelse av seksuelle handlinger. De lærer også indirekte, gjennom  sosialisering hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt å føle, si eller gjøre seksuelt. Alle samfunn har sine særegne normer og regler for hvordan seksualiteten skal være. Dette formidles til barnet, både direkte og indirekte. Det starter allerede fra spebarnstadiet, og skjer gjennom samspillet med foreldre, eldre søsken, jevnaldrende og med andre voksne. Som deg, som jobber i barnehagen der barnet går.

Vi snakker ofte om hva som er normalt og naturlig, når vi snakker om seksualitet. Det naturlige er egentlig bare det faktum at seksualiteten er medfødt og at den biologiske hovedfunksjonen er å få barn. Normalitet betyr som regel bare vanlig (det de fleste er eller gjør) og ikke som ensbetydende med naturlig eller unaturlig. Om vi voksne husker på disse skillene når vi vurderer barns seksuelle utfoldelse og utforskning skapes økt forståelse og aksept for mangfoldet og variasjonen i barns seksualitet. Slik får barn best mulig utviklingsvillkår for akkurat sin seksualitet.

For eksempel er det naturlig og normalt at Pia, 4 år onanerer. Om Pia onanerer flere ganger om dagen og ved spisebordet er det unormalt i betydningen uvanlig, men ikke nødvendigvis tegn på at noe er alvorlig galt eller "unaturlig". Det kan være hun er i en fase med sterke seksuelle følelser og ikke klarer å la være og agere på dem. Hun gjør det bare uvanlig ofte, og mer ukritisk med hensyn til valg av sted, sammenlignet med de andre 4 år gamle jentene i barnehagen. Det  kan gi grunn til bekymring, men først og fremst med tanke på at Pia trenger rettledning på når og hvor onani er greit. Vi skal se mer på slik atferd som mulig tegn på seksuelle overgrep senere i kurset. Da kaller vi det seksualisert atferd.

Skyld og skam er viktige følelser, også når det gjelder seksualitet. Evnen til å kunne føle skyld når man gjør noe galt og skjemmes om man blottlegger seg for mye, hjelper oss å regulere forholdet vårt til andre mennesker. Dette er den sunne skam og skyldfølelse. Om barn kommer til å føle at normale handlinger ikke er lov eller naturlige følelser og behov ikke er tillatt, vil det kunne utvikle usunn skam og skyldfølelse. Det er viktig at du som jobber med barn anerkjenner det faktum at du også bidrar til barnet seksuelle utvikling på lik linje med alle andre funksjonsområder.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet som del av sin utvikling. Dette handler ikke bare om seksualitet og seksuelle behov, men også om intellektuell, relasjonell, emosjonell og sosial utvikling. Seksualiteten er ikke en avgrenset del av barnet, men påvirker, og påvirkes av utvikling på alle andre funksjonsområder. Utviklingen av seksualiteten er sterkt knyttet til utvikling av kjønnsidentitet og identitet.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet på ulike måter, for eksempel gjennom lek (puleleker, doktorleker, mor-/far- og ungeleker og lignende) og gjennom mer direkte utforskning av egen og andres kropper (på puterommet, på do, i trehytta og så videre). Hva som er normal utforskning og utfoldelse av seksualiteten vil i stor grad følge av barnets alder og fysiske og psykiske utviklings- og modenhetsnivå.

Evnen til ereksjon (stivhet i penis) hos gutter og lubrikasjon (våthet i skjeden) hos jenter er medfødt. Det samme er evnen til å få orgasme. De fleste barn oppdager tidlig at ulike former for stimulering kan føre til gode følelser i underlivet. Stimuleringen av underlivet kan være alt fra å klatre i tau, sile på trappegelenderet og klemme beina rundt dynen, til direkte berøring av eget kjønnsorgan. Mange barn kan oppnå orgasme ved indirekte stimulering, men de fleste oppdager ikke sammenhengen mellom direkte onanering og orgasme før de nærmer seg pubertet.

Mange barn utforsker og utfolder sin seksualitet med andre barn av begge kjønn, mens noen gjør det kun med andre barn av  motsatt kjønn eller barn av samme kjønn som seg selv. De fleste barn gjør det med andre barn på samme alder, mens noen gjør det med barn som er eldre  enn seg eller med barn som er yngre enn seg. Det er heller ikke veldig uvanlig at søsken  har slik seksuell samhandling, på tvers av kjønn og alder, før de kommer i puberteten.

Barns valg av hvem de utforsker og utfolder sin seksualitet med er normalt sett styrt av tilgjengelighet. Dette vil ganske enkelt si at barnet gjør det med andre barn han eller hun har i sin umiddelbare nærhet. Kjønn og alder på den barnet leker seksuelle leker med gjenspeiler altså ikke hva barnet seksuelt foretrekker. Spesielt gjelder dette de minste barna.

Med økende alder kommer også økende bevissthet om egen seksualitet, i form av fysiske behov, kjennskap til egen kropp og måter å tilfredsstille sine seksuelle behov på. Større barn har også større evne til bevisst beslutningstagning, noe som gjør at de velger mer selektivt hvem de utforsker og utfolder seg seksuelt med.

Eldre barn (6-7 år) har også en gryende bevissthet om egen seksuell orientering (hererofil, bifil, homofil eller lesbisk) og sin kjønnsidentitet (gutt, jente, trans- eller interkjønn). Noen homofile eller lesbiske barn (og bifile) oppdager svært tidlig sin følelsesmessige og seksuelle dragning mot barn av samme kjønn. Imidlertid innebærer ikke dette at barn som utforsker og utfolder seksualiteten sin med andre barn av samme kjønn er homofile, bifile eller lesbiske.

Noen ganger utviser barn i barnehage en seksuell atferd som vi blir bekymret for. Det skal vi se nærmere på i nå.

Seksuell samhandling mellom barn kan innebære at noen gjør noe de ikke vil, noe som er vondt eller som på annen måte oppleves ubehagelig. Også barn kan utøve handlinger som i seg selv kan oppfattes som seksuelle overgrep. Det er imidlertid viktig å skille mellom voksne og barn når det kommer til hvordan disse handlingene skal forstås og hvordan barnet skal følges opp. Vi snakker derfor ikke om barn som "overgripere" eller sier at de "begår seksuelle overgrep". Det vanligste er å snakke om "barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd" når vi snakker om de over 12 år (cirka ved pubertet) og "barn med seksuelle atferdsvansker" om de yngre barna.

Når man skal vurdere seksuell kontakt mellom barn er det viktig å vurdere grad av modenhet hos partene, samt grad av frivillighet og jevnbyrdighet mellom partene med hensyn til å inngå i den seksuelle kontakten "etter eget ønske og behov". Aldersforskjell er ikke bekymringsfullt i seg selv dersom det ikke er slik at barnet foretrekker seksuell utforskning og utfoldelse med andre barn som er mye yngre enn seg selv. Hva som er "mye" yngre, må sees relativt til det eldste barnets alder, utviklings- og modenhetsnivå. En 3-åring er eksempelvis ikke mye yngre enn en 4-åring, relativt sett. Dette kan imidlertid variere mye fra barn til barn.

---

---

En seksuell lek kan imidlertid oppleves som subjektivt krenkende (vondt, flaut, skremmende eller ekkelt) for den ene eller den andre part, underveis i leken eller i ettertid. Dette innbærer imidlertid ikke at handlingen da automatisk vil være å regne som en seksuell atferdsforstyrrelse hos det andre barnet. I slike tilfeller kan det likevel være behov for oppfølging av det barnet som opplever seg krenket, både i forhold til bearbeiding av egne reaksjoner og eventuelle tiltak for å beskytte barnet mot at det skjer igjen. Det andre barnet kan også ha behov for ekstra ivaretakelse i slike tilfeller. Dette vil du lære mer om i kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Det er vanlig å skille på alder og relativ aldersforskjell når man vurderer seksuell kontakt mellom barn. Dersom den eldste av barna er eldre enn 12 år, og/eller det er mer enn 4 års aldersforskjell, kan  kontakten anses å være bekymringsfullt. 

Ved fylte 12 år anser man at barn normalt har kommet i pubertet, og emosjonelt og kognitivt sett har bedre evne til å regulere sine følelser og sin egen atferd, enn yngre barn. Sosialt og relasjonelt vil en 12-åring vanligvis forstå mer av hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt, og rette sin seksuelle utforskning mot jevnaldrende. 

Når alle de involverte barna er under 12 år, ser vi på aldersforskjellen. Dersom det er fire år eller mer mellom den eldste og den yngste, er dette i utgangspunktet å regne som bekymringsfullt. Man skal imidlertid ikke se seg blind på relativ alder og aldersforskjell, da det er mange andre faktorer som må vurderes. Dette er bare én av flere indikatorer.

---

---

Dette er et eksempel på en bekymringsfull seksuell atferd. Når barn under 12 år har en bekymringsfull eller grenseoverskridende seksuell atferd sier vi at barnet kan ha en seksuell atferdsforstyrrelse. Det er svært viktig å ikke stigmatisere barn, så vi må vite mye mer om Trine før vi kan vite om det som skjedde er uttrykk for at hun har en slik forstyrrelse. Det kan for eksempel være at hun selv har vært utsatt for seksuelle overgrep eller andre seksuelle grenseoverskridelser, og at hun har det vi kaller en seksualisert atferd. Det er viktig å følge opp både Jens og Trine etter en slik episode. Dette vil du lære mer om i kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Som du så i kapittelet Hvem utsettes? viser både norske og internasjonale studier at bortimot 30 % av alle seksuelle overgrep (inkludert voldtekt) begås av personer under 18 år. Den vanligste alderen for skadelig seksuell atferd synes å være i aldersgruppen 13-15 år. Både behandlingserfaring og forskning tyder også på at mange voksne personer som utøver seksuallovbrudd har startet sin overgrepsatferd allerede som barn eller som yngre tenåring. Som du har sett, kaller vi ikke barn for overgripere, men sier at de krenker andre seksuelt eller har seksuelle atferdsvansker. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er normal seksuell utforskning og utfoldelse, og hva som er uttrykk for en begynnende skjevutvikling.

En måte å differensiere på er ved å gruppere seksuell atferd hos, eller mellom barn som følger (etter Gil & Johnson, 1993, oversatt og bearbeidet av kursutvikler):

1) Normal seksuell utprøving/atferd

• Seksuell lek og utforskning som er vanlig for alderstrinnet, sammen med jevnaldrene barn
• Barna regulerer seg selv og hverandre i leken (når noen vil stoppe, synes noe er vondt og så videre)
• Barna lar seg lett korrigere av voksne, uten frustrasjon, om leken må begrenses eller stanses

2) Reaktiv seksuell atferd

• Barnet er mer opptatt av seksualitet og sex enn vanlig for alderstrinnet
• Seksuell atferd utløses lett, ved mulighet (derav reaktiv)
• Barnet kan ha vært utsatt for uvanlig seksuell stimulans (for eksempel sett porno eller voksne ha sex)
• Slutter når de blir bedt om det, men noen ganger med frustrasjon

3) Omfattende seksuell atferd

• Barnet utfører voksenlignende seksuelle aktiviteter man ikke kan forvente fra barn på det alderstrinnet
• Den seksuelle atferden til barnet virker mer planlagt og målrettet
• Bruker ikke trussel eller tvang, men overtalelse for å få andre barn med seg
• Det er mer sannsynlig at barnet er utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

4) Aggressiv/truende seksuell atferd

• Barnets seksuelle atferd er impulsiv og virker tvangspreget
• Den seksuelle atferden er klart planlagt og målrettet
• Skjuler sin krenkende atferd
• Barnet kan bruke tvang og makt for å få andre med, og bruke trusler for å hindre avdekking
• Barnet har ikke evne til å leve seg inn i hvordan det føles for de andre barna (mangler andre-empati)
• Lar seg ikke korrigere av voksne/viser sterk frustrasjon når hindret
• Om den seksuelle atferden blir oppdaget av voksne, benekter barnet skyld eller bagatelliserer den
• Barnet er svært sannsynlig utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

Dette er ikke absolutte kategorier der de enkelte trekk kun finnes i en kategori. Det kan være overlapp og glidende overganger. Imidlertid kan den fungere veiledende for deg i dine observasjoner og vurderinger av et gitt barn sin seksuelle utforskning og utfoldelse. 

Et barn med en vedvarende, stabil reaktiv seksuell atferd må vurderes med tanke på oppfølging. Dette vil først og fremst være i form av monitorering (systematisk observasjon) og veiledning. Dersom det ikke er andre faktorer som bidrar til bekymring, kan en foreldresamtale være riktig tiltak. Om foreldrene ikke vil eller evner å følge det opp i tilstrekkelig grad og/eller det foreligger flere bekymringer rundt det aktuelle barnet, kan det være aktuelt med bekymringsmelding til barnevernet.

Ved kategori 3 (omfattende seksuell atferd) må man vurdere direkte melding, gjerne etter en drøfting med barneverntjenesten. Det skal være færre tilleggsbekymringer for dette barnet, for at meldeplikten skal anses utløst.

Et barn med kategori aggressiv/truende seksuell atferd skal utløse bekymringsmelding til Barnevernet. Dette vil være et barn som trenger profesjonell behandling og oppfølging. Hvorvidt de foresatte skal informeres i forkant av melding, avgjøres av eventuelle indikasjoner man har på at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep i hjemmet (se kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Du vil finne mer om vurderinger av barns seksuelle atferd i den digitale ressursen, seksuellatferd.no utviklet i fellesskap av de fire RVTS-ene.