Utfordrende atferd

Mange fysiske fenomener kan påvirke atferd hos personer med utviklingshemning. Sannsynligheten for selvskading er forhøyet hos personer med visuelle, auditive og språklige hemninger. En årsak til den økte sansynligheten for selvskading er manglende mulighet til å kommunisere egne behov. Selvskading kan samtidig være generelle tegn på irritabilitet, endring i stemningsleie, oppmerksomhetsforstyrrelser eller reaksjoner på medikamenter.

Selvskading kan oppstå eller øke i intensitet og omfang ved medisinske tilstander og sykdommer som forårsaker ubehag, smerte eller metabolske forstyrrelser. For eksempel kan selvskading overskygge annen fysisk smerte (nevnes senere som automatisk negativ forsterkning). Slik selvskading reduseres eller forsvinne dersom tilstanden bedres. Studier har blant annet vist at det kan være en sammenheng mellom selvskading mot øret og mellomørebetennelse. Hos enkelte kvinner med utviklingshemning har man observert en sammenheng mellom menssyklus og selvskading.

Taylor mfl. (1993; se Løkke Løkke, 2009) fant at selvskadingsfrekvensen var høyere i den fasen av menstruasjonssyklusen hvor egg modnes i eggstokkene enn i fasen hvor egget vandrer nedover eggstokkene mot livmoren. Slik selvskading har sannsynligvis sammenheng med endringer i endorfinnivået i løpet av menstruasjonssyklusen i hjernen og i nerver som går ut fra hjernen.

Forstyrrelser i evnen til å regulere fysiologiske tilstander kan legge grunnlaget for selvskadende atferd. Guess og Carr (1991; se Løkke Løkke, 2009) har beskrevet en utviklingsmodell med tre nivåer for å forklare selvskading basert på forstyrrelser av fysiologiske tilstander. Modellen forklarer hvordan utviklingen av stereotypiske bevegelser gradvis kan utvikles til selvskading.

• Nivå I i modellen består av rytmiske atferdsmønstre som søvn, våkenhet og gråt, som antas å være overdrevne eller forsinkede hos spedbarn med funksjonshemmende tilstander.
• På Nivå II utvikles selvregulering av arousal (våkenhet og trøtthet) og homeostase (likebalanse) hvor stereotyp gjentagende atferd og selvskadende atferd bidrar til under- eller overstimulering.
• Nivå III består av stereotypier og selvskadende atferd som har utviklet seg til et lært mønster som påvirkes og kontrolleres av andres atferd.

Selvskading utvikles gradvis fra ett nivå til neste, og det er flytende overganger mellom nivåene. De fysiologiske tilstandsforstyrrelsene legger grunnlaget for læring av ulike former for selvskading. Hos mange foregår selvskading i ulike rytmer eller sykluser, for eksempel i bestemte rekkefølger. Det er likevel ikke sikkert at denne modellen kan brukes for å forklare alle typer selvskading.

Utviklingsmessige risikofaktorer

Sannsynligheten for selvskading og alvorlighetsgraden av den påvirkes av alder. Selvskading som fenomen er til stede allerede tidlig i livet hos mange, men forskning på tidlig selvskading har i liten grad vært vektlagt. Etablert selvskading hos voksne er vanligvis fokus for forskning, muligens fordi den er mer synlig for flere og mer alvorlig. Alvorlighetsgraden av selvskading hos barn varierer, men mange barn utfører atferder som anses som forløpere til mer alvorlige former for selvskading som medfører skade. Hos normalt utviklede barn kan man se skalling mot sengekant og sengeunderlag som vanligvis starter ved 6 måneders alder og forsvinner før barnet er 5 år. Med unntak av selvskading ved enkelte genetiske forstyrrelser, som Lesch-Nyhan, blir klinikere vanligvis oppmerksomme på selvskading hos utviklingshemmede i andre leveår.

Berkson og Tupa (2002; se Løkke Løkke, 2009) fant at i en gruppe på 457 barn med utviklingshemning, hadde 1,3 % av barna atferd som medførte vevsskade. Noen barn (3,3 %) hadde atferd som ble antatt å være forløpere til selvskading allerede ved 1,5 til 3 års alder. Atferdsformene som antas å være forløpere til mer alvorlig selvskading kan være av rytmisk eller syklisk art, slik som Guess og Carr (1991) beskriver i sin modell. I den utviklingshemmede delen av befolkningen øker selvskadingsfrekvensen gjennom barne-, ungdoms- og voksenperioden, før man kan observere mindre selvskading i 50-60 års alder.