Utfordrende atferd

Det fins en del selvskading som man ikke finner klare årsaker til i omgivelsene.

Man antar at over en ¼ del av selvskading hos personer med utviklingshemning har en biologisk basis som ved bestemte miljøforhold kan føre til selvskading. Derfor kan altså farmakologisk behandling (medisniering, for eksempel Risperdal) benyttes i en del tilfeller sammen med miljøbehandling. Slik behandling er spesielt aktuelt når selvskadingen ikke reduseres med atferdsbasert intervensjon. Selvskading kan også ha delvis genetisk opphvav. Siden det er snakk om mange og svært ulike typer selvskading, er det sannsynlig at mange gener er involvert i ulike typer selvskading.

"Atferdsfenotyper" er atferdsmønstre som er så karakteristiske at de indikerer en underliggende genetisk tilstand og endringer i hjernen. Fokuset på slike atferdsmønstre har økt de siste tiårene. Prader-Willy, Lesch-Nyhan, Smith-Magenis, Rett syndrom, Tourette syndrom og autisme er eksempler på forstyrrelser hvor slik karakteristisk atferd kan observeres. Ved enkelte forstyrrelser finner vi helt bestemte former for selvskading.

Hos personer med Prader-Willi syndrom er for eksempel hudplukking den vanligste formen for selvskading. Biting av lepper, kinn, skuldre og fingre er vanligst hos personer med Lesch-Nyhan.