Holdninger, etikk og verdier. Bruk av refleksjoner i praksis.

Menneskesyn

Historien om Johnny

Foto: Mikkel hegna Eknes
Foto: Mikkel hegna Eknes

Johnny har moderat utviklingshemning og har levd store deler av sitt liv i ulike institusjoner og bofellesskap. Gjennom store deler av livet er det dokumentert mye utfordrende atferd og mange ulike tiltak og tilnærminger for å behandle og begrense denne atferden. Det har over mange år blitt brukt tiltak som holding, nedleggelse, tvang og lignende som systematiske tiltak, med målsetning om å redusere aggresjon og truende atferd.

Johnny har store utfordringer med sitt talespråk, han er veldig opptatt av mennesker han møter, og han har mange interesser.

Et gjennomgående tiltak var å holde avstand til Johnny for å hindre ham i å kunne gjøre skade på andre. Ute blant folk har det vært klart at han ikke skal få lov til å ta kontakt med eller komme nær fremmede. Da skulle han skjermes og bli holdt fast.

Johnny har siden han var svært ung vært innelåst uten mulighet til å forlate sine hjem uten at tjenesteyterne ga ham lov, og fulgte ham.

Mat og de fleste av hans eiendeler har alltid vært låst vekk og kun kontrollert av tjenesteytere, med begrunnelse i at det er best for ham å ha veldig klare og faste rutiner, styrt av tjenesteyterne. Alle gjøremål og aktiviteter settes opp av tjenesteyterne og de bestemmer hva som skal skje og hvordan det skal skje til enhver tid.

Alle rutiner og regler som ble laget for Johnny og de som jobbet med ham skapte et veldig forutsigbart liv for Johnny. Hans utfordrende atferd var fortsatt veldig markant og enhver situasjon med aggresjon og motvilje fra Johnny ble møtt med mer avstand og flere og strengere rammer og regler.

Det var alltid stort fokus på "lik personalatferd". Johnny ville profitere på at alle tjenesteytere opptrådte på lik måte overfor ham, mente de.

For fire år siden flyttet Johnny til et nytt bofellesskap, mange av tjenesteyterne som hadde vært med ham i flere år flyttet med og fortsatte å jobbe på samme måte som tidligere.

Etter hvert kom det nye ansatte som skulle jobbe med Johnny. Da de ble kjent med Johnny ble de usikker på om måten man jobbet med Johnny på var bra.

En av de nye fikk fort et inntrykk av at Johnny ønsket fysisk kontakt og at han ikke var aggressiv eller utilregnelig når man var nær ham. Tvert i mot opplevde han Johnny som en kjærlig og kontaktsøkende person. Man fant ut at han responderte mye bedre på å bli spurt om hva han ønsket og hvordan han ønsket å gjøre ting. Å fortsette å be ham om å gjøre ting han ikke mestret med det formål at han skulle lære seg ting, ble etter hvert sett på som bortkastet. I stedet begynte man å øve på ting Johnny selv var interessert i å mestre.

Det var også lett å se at Johnny satt pris på når han fikk oppleve at menneskene rundt ham kunne gjøre ting på forskjellige måter, at ikke alle gjorde alt på samme måte.

Å handle ut fra hvem personen var for 10 eller 15 år siden er åpenbart ikke bra, men det er lett for at det skjer når tjenesteytere ikke har øynene åpne for at forandringer skjer over tid, og at det kan finnes andre måter å tilnærme seg personen man skal hjelpe.

I dag er personalet nær Johnny i samhandlingen. De planlegger dagen sammen med ham og prøver å unngå å påpeke når han gjør ting som de mener ikke er riktig. Johnny kan fortsatt bli frustrert og sint, men dersom han skulle bli aggressiv blir han ikke holdt eller lagt i bakken, man trekker seg unna og reflekterer i etterkant sammen med Johnny og sammen med kollegaer der man ofte finner løsninger på hvordan man kan endre seg selv og hvordan man opptrer.


Tenk gjennom spørsmålene nedenfor:

- og klikk på spørsmålene for å få frem kapittelforfatternes refleksjoner om dette - men ikke før du selv har rukket å tenke gjennom spørsmålene.

Dette er en måte å gjøre tjenesteyterne nøytrale på, slik at det ikke spiller noen rolle om det er Arne eller Trine som kommer den dagen. Det blir ofte gjort med begrunnelse i at det skal skape forutsigbarhet ved at den utviklingshemmede får de samme spørsmål, svar og instrukser uansett hvilken tjenesteyter den utviklingshemmede er sammen med.

Vi tenker at den måten å møte den utviklingshemmede på, fratar denne personen muligheter for å kunne danne unike relasjoner med de forskjellige menneskene. Vi setter pris på, liker eller misliker ulike mennesker utfra hvilke egenskaper de har og hva de viser oss i det samspillet vi har med dem.

Vi konstruerer rammer som kun fungerer innenfor boligen. Vi vil aldri greie å få verden utenfor til å passe inn i disse rammene. Slik kan vi gjøre hverdagen vanskeligere med å bruke rigide prosedyrer. Vi konstruerer begrensninger og hindringer som er unaturlige og som ikke har annet mål eller mening enn at vi skal oppnå det vi vil med den utviklingshemmede.

Noen få utviklingshemmede yter et særlig behov for veldig klare rammer, struktur og planer. Aberet er at denne måten å tilrettelegge på blir brukt for mye og for ofte ovenfor personer som ikke har behov for det i samme grad, og som ikke ønsker det.