Inkludering og deltakelse

Innsats

Faktorer som er viktige når man skal oppnå økt deltagelse er naturlig nok tålmodighet og tilstrekkelig tid. Dette synes ganske selvsagt, men kan gjerne undervurderes. Det kan ofte være fristende å gripe inn og gjennomføre en aktivitet selv, da det går mye raskere. Men på den måten vil ikke den vi bistår ha mulighet verken til å prøve seg eller til å oppnå gleden av å fullføre noe selv. Når du står i butikken med en person som bruker lang tid med å ta fram lommeboka, åpne den, trekke frem betalingskortet, snu det flere ganger for å finne hvor chipen er, sette det i, trykke koden langsomt, da er tiden kommet for å legge hendene på ryggen og vente. Selv om køen vokser, så må personen få anledning til å utføre dette. Du kan håpe på at det å få utføre dette uten å bli forstyrret vil medføre at det blir lettere etter hvert, i motsatt fall, så tar det den tid det tar.

Det å bidra til økt deltagelse må blant annet avveies etter grad av funksjonshemming hos den du bistår. Fra det at en person gjør alt selv, via det å gjøre det sammen med vedkommende, til det å gjøre i stedet for. I tillegg til at dette kan avhenge av graden av funksjonshemming, så vil også faktorer som dagsform og situasjon/omgivelser påvirke vurderingen, altså kan også deltagelsen variere ikke bare fra person til person, men fra dag til dag. Man må altså være sensitive for situasjonen, samt at personer ikke er og oppfører seg likt hele tiden. Noen dager er vi alle mer oppmerksomme og deltagende, mens vi andre dager kan være litt mer tilbakeholdne. Likevel kan man tenke seg at for de som har store funksjonsvansker, så vil det variere mellom det å gjøre for og gjøre sammen, mens det for andre vil variere mellom at de gjør selv og at vi gjør sammen.

Les mer om dette i Deltagelses og opplevelsesplaner, et verktøy for kvalitetsutvikling og kvalitetssikring for voksne med multifunksjonshemming eller dyp utviklingshemming.

Opplæring i delferdigheter kan være nødvendig. Dersom du for eksempel skal delta som brukerrepresentant i en organisasjon, så må du lære hvordan du skal forberede deg, oppføre deg på møtet, referere i etterkant, følge opp saker osv. Men det kan like gjerne være at du må begynne med å lære deg hvor du skal ta bussen til møtet, hva du skal ha med. Videre læring får tas steg for steg, og man må være tålmodig i forhold til at alt ikke kan læres på en gang. Dette er igjen en individuell sak.

I det aller meste av deltagelse er kommunikasjon sentralt. Vær opptatt av å kommunisere med tjenestemottaker, uavhengig av om vedkommende har et talespråk eller ikke. Har vedkommende ferdigheter i å be om noe eller si nei til noe? Har vedkommende ferdigheter i å snakke om noe, det vil si delta i det kommunikative samfunn? For de som ikke har et forståelig talespråk, så finnes det muligheter for å lære å snakke / snakke bedre, for de som vil ha problemer med det finnes en rekke alternative kommunikasjonsformer (se for eksempel ASK -alternativ og supplerende kommunikasjon).

Forvent noe av vedkommende. En del av de med de minste kognitive utfordringene kan oppleve at det ikke forventes noe av dem, dette kan oppleves som er signal på at de ikke teller, ikke er med. Forventning er en motivasjonsfaktor, som igjen må avveges opp mot muligheten for å mestre. Det å fokusere på muligheter hos en person, å lete aktivt etter ressurser, rommer forventninger. Hos personer med større funksjonsvansker vil forventningen kunne ligge i det å forvente et gjensvar, være tilstede i situasjonen med blikk og kroppsholdning, sensitiv på de små uttrykk for engasjement og styrke dem ved eget gjensvar.

Samarbeid/tverrprofesjonelt samarbeid må også nevnes. Det å fremme deltagelse er ikke et individuelt anliggende for den enkelte tjenesteyter. Samarbeid med kollegaer og andre profesjoner gir flere innspill og mulighet for nye og inspirerende tanker.