Virkemidler for deltagelse
Foto: Andreas photography
Deltagelse mulig
Deltagelse kan sees som alt fra å vise forventninger over noe som skal skje, til full deltagelse, og betinger at vedkommende mestrer visse ferdigheter. Mange av disse må gjerne læres i forbindelse med deltakelse på nye områder.
For de fleste av oss vil kontakt med andre og deltagelse i aktiviteter utvikle seg naturlig, og være en del av dagliglivet. For de vi bistår oppstår dette ikke nødvendigvis av seg selv, det må nøyaktig og gjennomtenkt planlegging til. Det kan synes som et paradoks, at man aktivt må gå inn for å få noe til å skje, som ellers gjerne skjer naturlig, men det er like fullt et ansvar for tjenesteyter å bistå her.
For å oppnå deltagelse, må man ofte jobbe fra to sider samtidig; både med tilgjengelighet/tilrettelegging og med opplæring/innlæring av nødvendige ferdigheter.
Begrepet «enable» i internasjonal litteratur/forskning viser til det å gjøre noe mulig. «able» betyr å kunne/mestre noe, enable blir dermed hvordan gjøre det mulig for andre å bli «able».
Dette kan skje ved tilrettelegging, for eksempel det å ha klare sorteringssystemer av smådeler til montasje av lysarmatur, vil gjøre det mulig for personer å delta i arbeidslivet i en vanlig bedrift, noen vil i tillegg trenge støtte i arbeidet.
Det kan også ha sammenheng med hvordan man snakker om mennesker med utviklingshemming:
«Words matter. Words can open doors to cultivate the understanding and respect that enable people with disabilities to lead fuller, more independent lives. Words can also create barriers or stereotypes that are not only demeaning to people with disabilities, but also rob them of their individuality» (fra «Ten Commandments of Communicating about people with Intellectual Disabilities», Special Olympics 2012)
Dette stiller krav til tjenesteyteren, som må ha kompetanse på flere områder, være kreativ og sensitiv.
Kompetanse; omhandler både kompetanse i forhold til å påvirke og endre rammebetingelser, drive opplæring, relasjonskompetanse, kommunikasjonskompetanse. Kompetanse om kommunikasjon; gjelder både å kunne kommunisere med den du bistår, men også det å kunne kommunisere med omgivelsene på en måte som fremmer økt inkludering og deltagelse.
Kreativitet; medfører villighet til å tenke utenfor den vanlige boksen. Hva finnes av muligheter hos den enkelte, hva finnes i nærmiljøet, kan vi prøve noe nytt?
Sensitivitet; handler om sensitivitet overfor den konkrete personen du bistår, slik at du balanserer mellom tilstrekkelig støtte og det å trekke deg tilbake. Helge Folkestad beskriver dette som «å ramme inn» og «gi handlingsrom». Sensitivitet kan også ligge i en strategisk tilnærming til omgivelsene, for å forenkle inkludering og dermed mulighet for deltagelse.
Man snakker ofte om at man må «jobbe med hendene på ryggen». Det betyr at man ikke alltid skal være så snar med å gi hjelp, men la den andre få mulighet til å prøve. Dette er selvsagt avhengig av at aktiviteten/handlingen ikke er for komplisert, men at det er rimelig å anta at vedkommende vil klare å gjennomføre det selv. Her kan vi snakke om en selvstendighetskultur kontra en hjelpekultur.
Eksempel
En dame med utviklingshemming var aktiv i flere sammenhenger. Hun leser, skriver, har meninger om politikk, reiser alene osv. Hun skulle delta på en fritidsaktivitet. Hun ble spurt om hva slags kurs hun hadde meldt seg på, siden det var flere valgmuligheter. Hun visste ikke hva «de» hadde meldt henne på.
«Har du ikke meldt deg på selv», ble hun spurt. «Nei, det er enklere at de gjør det samlet», svarte hun.
Dette kan være et eksempel på å bistå personen for å sikre deltakelse, men det kan også være et eksempel på å frata vedkommende vekstmuligheter, dvs. «når det enkle blir det bestes fiende».
Man kan spørre seg om forklaringen var at det var enklere for kursarrangør eller tjenestene.
Hva lærte personen selv?
Hva med den som skal gi hjelp?
Hvilke holdninger bør de ha?
Den som skal gi hjelp, må tenke på hvordan hjelpen best kan gis.
Jeg tror det er om å gjøre at den vi skal hjelpe, får prøve å feile noen ganger uten hjelp.
Man hjelper ingen vei ved å være overbeskyttende.
Hvis man kommer løpende hver gang før det går galt, er det fort gjort å utnytte hjelpen, og da blir læringen helt feil.
Da kan det lett bli at hjelpen gjør at alt oppleves veldig enkelt, og sånn er jo ikke livet.
Man har godt av å feile, og heller lære å be om hjelp før det går helt galt.
Det handler kanskje om å gi litt mer og ta litt mindre.
De fleste av oss ønsker vel helst å få styre mest mulig med vårt eget liv.
Det er ikke godt for noen å få trødd en bøtte hjelp nedover hodet.
Det hadde i hvert fall ikke gitt min selvtillit veksthormoner.
I dagligtale sier man ofte at man lærer av sine feil. I noe faglitteratur kan vi se at det står at man ikke lærer av sine feil, og at man derfor skal legge til rette for mestring. Det er vel og bra, men samtidig så ligger det også viktig læring i at alt ikke går bra. Man lærer ikke hva som er riktig løsning, men man kan lære hva som ikke fungerte. Samtidig må det ikke bli så mye feiling for personer som allerede sannsynligvis har en lang historie med å mislykkes. Dette peker igjen på at man fortløpende må vurdere og balansere både krav og tilnærminger, og ikke minst ta utgangspunkt i den personen det gjelder.
Eksempel
En mann skulle flytte i egen leilighet. Han elsket grøt og ville gjerne lage det hver eneste dag, mange ganger om dagen.
Ut fra kjennskap til personen og ved samtidig sørge for ekstra vitamintilskudd, så grep ikke tjenesteyterne inn når han kokte grøt flere ganger om dagen i flere måneder. En dag sluttet han med å koke grøt hver dag, og gikk over til å gjøre det av og til. Det han lærte av dette, var at når han hadde lyst på grøt, så kunne han koke seg grøt.
Dette handler også om at tjenesteyterne må ta noen sjanser, ut fra faglige og individuelle vurderinger. For en annen person ville samme tilnærming kanskje ha gitt helt andre konsekvenser, for eksempel om det var en person som helst så at det samme skjedde hver dag.
Vi mennesker er forskjellige når det gjelder reaksjoner på forandringer, dette peker igjen på nødvendigheten av alltid å ha fokus på det enkelte individ, vedkommendes ønsker, behov og ressurser. Noen synes det er spennende med nye opplevelser og utfordringer, mens andre gjerne vil at alt skal gjentas dag etter dag.