Virkemidler for deltagelse
Foto: Mikkel Hegna Eknes
Ideologi og verdier
Som tjenesteytere er hvordan vi utfører jobben vår påvirket av ulike faktorer. Tidligere erfaringer, verdier, holdninger/hvordan man ser på den andre, kulturen på arbeidsplassen, regler, rutiner med mer.
Som ny kan man oppleve at det ligger en forventning til at man skal gjøre ting slik de har vært gjort før («slik gjør vi det her»), det kan være vanskelig å våge å tenke noe nytt. Ved å arbeide sammen over tid, vil man tilpasse seg hverandres arbeidsmåte, og det utvikles en felles måte å se ting på. Arbeidsplassen kan ha etablert en kultur for hvordan ting skal håndteres. I tillegg er hele omsorgsfeltet påvirker av det som er det gjengse syn på hvordan man skal tenke, det vi kan beskrive som omsorgsdiskurs.
Diskurser defineres på ulike måter, men i denne sammenheng kan det sees på som et felles sett av språk, begreper og forståelser av et fenomen, som påvirker hvordan man skal tenke om og forstå hva som er sant/riktig. Dette vil dermed være med å utelukke andre forståelser, som vil oppfattes som feil/uriktige. Et eksempel kan være en tidligere diskurs om mennesker med utviklingshemming som ressurssvake, med begreper som «ikke opplæringsdyktige», «barn». Hvem ville den gang ha forventet det Marte Wexelsen Goksøyr gjør? Eller at mennesker med Down Syndrom skulle ta førerkort?
Siden diskurser definerer hva som er riktig og i det også hva som ikke anses som riktig, er det tett knyttet til makt. I denne sammenheng kan vi trekke frem definisjonsmakt, hvor det eksisterende miljøet av tjenesteytere innehar en definisjonsmakt i forhold til hva som anses som riktig praksis, og hva som skal anses som «normalt».
De tidligere nevnte interne kulturene kan ha utviklet sine egne holdninger til hvordan ting skal forstås og håndteres. Mange av oss har opplevelser av å få høre «dette har vært prøvd, det går ikke». Hvordan slike kulturer eller diskurser etableres kan forklares på ulike måter, alt etter hva slags teori man bygger på. Innenfor læringsteorien ville man si at de handlinger som er ønsket av de andre i kollegiet vil bli forsterket, mens andre handlinger vil bli straffet eller ekstingvert.
Uansett forklaringsmåte så er det viktig å vite at man på en arbeidsplass gjerne vil utvikle likhet i måter man ser på ting, dette kan fungere som en hindring for nye ideer.
Man kan si at diskursen er overordnet kulturen, i det diskursen gjerne er uttrykk for den vedtatte politikken og den gjengse oppfatning innen fagfeltet, mens kulturen i en enhet kan være løsrevet fra slik hensyn. Samtidig kan vi se at flere definerer diskurs på en måte som gjør skillet vanskelig å skjønne.
What you can't see
What you can't see and can't hear, but which through its power makes people take up particular ways of talking, ways of living their lives, ways of teaching, ways of playing (Rhedding-Jones, 2005:82). Diskursen kan på denne måten forklares som det som sitter i veggen, hvordan man gjør det på akkurat denne plassen.
Kanskje er det viktige her at man som tjenesteyter blir påvirket både av sentral politikk/faglige oppfatninger og det som er å betrakte som riktig innen enheten.
Det har vist seg at utviklingshemmedes mulighet til å foreta reelle valg påvirkes av tjenesteyternes holdninger. Egne holdninger til mennesker med utviklingshemming påvirker også hvordan du forholder deg til deltagelse hos de du bistår. Som tjenesteyter må du ha to tanker i hodet på samme tid. 1. Den andre som aktør i eget liv, en som deg selv. 2. Den andre med behov for bistand på konkrete områder.
Den generaliserte og den konkrete andre
Seyla Behabib beskriver to perspektiver som vi som tjenesteytere må greie å balansere opp mot hverandre. Den generaliserte andre er den andre som deg selv. Dette kan forstås som at den andre er som deg, med behov, ønsker, lyster. Den konkrete andre peker mot den andre med sine konkrete utfordringer som må møtes, det som gjør at vedkommende er annerledes enn deg.
Bevegelser i omsorgspolitikken fremhever idealet om å skape et samfunn for alle, uten menneskeskapte barrierer. Idealet er et samfunn der ingen skal diskrimineres eller ekskluderes på grunnlag av funksjonshemminger, etnisitet, kjønn, tro med mer.
Det ligger en forventning til at de som bistår mennesker med utviklingshemming er oppdatert og opptatt av også de overordnede føringer for de tjenestene som utøves, for å kunne trekke det ned på et konkret nivå. Dette kommer vi mer tilbake til.