Virkemidler for deltagelse
Foto: Achilles International
Viktig for alle
Deltagelse er en sentral del av livet
Tenk deg en dag fra du står opp om morgenen og til du legger deg. Hva er du selv deltagende i, og hva skjer uten at du er deltagende? Hvordan deltar du? Er det noe av det som skjer i løpet av dagen du kunne tenkt deg å delta mer på? Og hva hindrer deg eventuelt i å gjøre det?
Begrepet deltagelse kan ha litt ulike betydninger, fra det å være deltaker i demokratiske prosesser, som for eksempel politikk og samfunnsliv, til deltagelse og aktivitet i eget hverdagsliv. Sånn sett kan du si at vi kan jobbe for å fremme deltagelse på ulike nivå.
En tilnærming vil være å jobbe i forhold til et system- og politisk nivå, med vekt på rettigheter og inkludering. En annen tilnærming vil være å gjøre en innsats på et individuelt nivå, hvor deltagelse vil variere ut fra det enkelte individ. Dette er ikke noe enten eller, det må forventes at man jobber mot flere nivå. Dere vil finne mer om det å jobbe på systemnivå i kapittelet Cato B. Ellingsen har skrevet i dette kurset.
De ulike tilnærmingene forholder seg også til en misforholdsmodell, som for eksempel Gap-modellen. Denne peker på at funksjonshemming ikke kun skyldes sider ved individet, men et misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets krav.
Sykepleier:
Med deltagelse mener jeg pasientdeltagelse eller brukermedvirkning. Jeg prøver å inkludere pasienten i rehabiliteringsprosessen bl.a. med å ta egne avgjørelser og kontroll på sin egen individuelle plan
Institusjonsleder:
Inkluderende deltagelse i mitt arbeid betyr at våre brukere er representert i våre styrer, komiteer og brukerråd for på den måten å styrke rehabiliteringstjenesten. Empowerment er derfor et viktig aspekt av deltagelse.
Sosialarbeider:
Jeg tror autonomi er det begrepet som kommer nærmere min forståelse av deltagelse; jeg prøver å stimulere klientene til å ta egne avgjørelser også når han/hun ikke selv er i stand til å utføre handlingen. Jeg ser også at rollen min i å stimulere det sosiale nettverket til å bli mer inkluderende er viktig, slik at brukeren lettere inkluderes i nærmiljøet.
Fysioterapeut:
For å nå målet om deltagelse er det viktig å ha et repertoar av kroppsfunksjoner. Derfor er mitt bidrag å hjelpe personen i å trene motoriske handlinger: balanse, motorisk kontroll og muskelstyrke som er viktig for å mestre dagliglivet.
Ergoterapeut:
Meningsfullhet er mitt nøkkelord; personen må erfare meningsfullheten med aktivitet; å bevege seg eller gripe etter noe er aspekter av betydningsfulle daglig aktiviteter. Min utfordring blir å oppdage dette sammen med brukeren; hva mener han/hun er meningsfullt å gjøre i hverdagslivet?
Brukerrepresentant:
Brukerorganisasjoner krever at deltagelse er en menneskerett – noe som også er blitt støttet av FN og blitt lovregulert i flere land, f.eks. tilgjengelighet og antidiskrimineringslover. Universell utforming er f.eks. en måte å nå full deltagelse for alle på.
(Denne tenkte diskusjonen om begrepet deltakelse ved en rehabiliteringstjeneste er hentet fra Ness, Vik m.fl.,2009)
Deltagelse er viktig for alle mennesker, og kan knyttes til vår livskvalitet. Videre er både deltagelse og likeverd en rettighet for alle, og et mål for helse- og omsorgspolitikken.
Omgivelsene kan virke fremmende for deltagelse, både gjennom tilrettelegging og ved en holdning som understreker viktigheten av deltagelse. På den annen side kan omgivelsene også hemme deltagelse, for eksempel gjennom manglende tilrettelegging, rammebetingelser som virker begrensende og ved en holdning som ikke viser viktigheten av å være et deltakende individ.
Deltagelse har vært sentral i norsk velferdspolitikk helt siden 1960 tallet, og er ytterligere understreket i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2008
NB: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble opphevet i 2018 og erstattet av Likestillings- og diskrimineringsloven.
Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltagelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.
Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet fremheves i «Informasjons og utviklingsprogram» 2010-2013 «Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres». Et sentralt mål her er å formidle kunnskap om gode praktiske løsninger på alle livsområder, for å fremme inkludering og deltagelse.
Tilgjengelighet er en sentral faktor for å kunne fremme deltagelse. I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vektlegges også universell utforming som sentralt for å sikre tilgjengelighet. Universell utforming kan sees som det motsatte av spesiell utforming, det vil si at omgivelsene konstrueres på en slik måte at alle kan bruke dem, dette skal blant annet forhindre mulig stigmatisering ved spesiell utforming.
Du kan lese mer om universell utforming her:
Omgivelsene har en avgjørende rolle i forhold til deltagelse, dette fremheves også av WHO (Verdens helseorganisasjon) som i 2001 kom med en modell (ICF) for hvordan forstå sammenhengen mellom utfordringer hos mennesker og deres omgivelser.
Ifølge ICF kan betingelser i omgivelsene handle om:
- Produkter og teknologi
- Naturlige omgivelser og menneskeskapte endringer
- Støtte og relasjoner
- Holdninger
- Tjenestesystem og policy
ICF er et klassifikasjonssystem utviklet i regi av Verdens Helseorganisasjon (WHO) i 2001. Systemet beskriver helse og helserelaterte faktorer, funksjon, deltagelse og aktivitet, samt miljøets påvirkning på helse. ICF og den internasjonale sykdomsklassifikasjonen ICD-10 er utfyllende i forhold til hverandre.
I ICF settes mennesket inn i en sammenheng med fokus på funksjonsevne sett i relasjon til omgivelsene.
Hensikten med ICF er et enhetlig og standardisert språk for beskrivelse av helse og helserelaterte forhold. Klassifikasjonen er nyttig innen habilitering, rehabilitering, geriatri, arbeidsmedisin, trygdemedisin og andre områder hvor helse og funksjon skal vurderes i en bredere sammenheng enn som sykdom isolert sett.
ICF er både et begrepsapparat og et kodeverk. Dette er bygd opp med fire dimensjoner: kroppsfunksjoner og -strukturer, aktiviteter, deltagelse og miljøfaktorer.
Studier har vist at det er lettere å styrke mulighetene til å delta enn å oppnå faktisk deltakelse, det vil si at det å ha muligheten til å delta ikke nødvendigvis medfører at man faktisk deltar. Vi skal etter hvert se på hvordan vi som tjenesteytere kan bidra til økt deltakelse på ulike livsområder.
For å fremme økt deltakelse må vi ha en felles forståelse av hvor viktig deltakelse er i et menneskes liv. Opplevelsen av å være deltakende kan sies å være viktigere enn resultatet av det, dette er skillet mellom prosessen (opplevelsen) og produktet (resultatet).