Inkludering og deltakelse

Empowerment

Som en samlebetegnelse for strømninger som vektlegger brukernes rett til innflytelse, har begrepet empowerment fått en viktig posisjon i velferdspolitikken. Empowermentideologien markerer opposisjon mot den etablerte tenkningen om rehabilitering, behandling og tjenestebasert omsorg som den hevder fører til avmakt, umyndiggjøring og undertrykking av marginaliserte grupper. Tjenestebrukere krever selv rett til å influere over innholdet i sine tjenestetilbud og hvordan de vil leve.

Opprinnelsen til empowermenttenkningen knyttes ofte til den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen.

Men også kvinnebevegelsen, frigjøringsbevegelser i den tredje verden og ulike former for selvhjelpsorganisering har vært viktige inspirasjonskilder.

Begrepsmessig kan «power», som utgjør kjernen i begrepet, oversettes med både styrke, kraft og makt. Empowerment knyttes dermed til individer og grupper som befinner seg i eller har vært i en avmaktssituasjon og hvordan de kan komme ut av avmakten. Utgangspunktet er å styrke de avmektige slik at de kan få økt selvtillit, bedre selvbilde, økte kunnskaper og ferdigheter. Gjennom en slik styrking kan de mobilisere kraft til å komme ut av avmakten og få mer makt, styring og kontroll over eget liv. Empowerment framstår slik som et treleddet begrep som samtidig indikerer en prosess:

Styrke → Kraft → Makt

Ut fra en slik forståelse brukes empowerment-begrepet i dag om mange ulike grupper som anses å stå i en avmaktssituasjon, for eksempel innvandrere, rusmisbrukere, homofile, personer med psykiske lidelser og funksjonshemmede.

I faglitteratur framstår empowerment fra 1990-tallet som et grunnleggende begrep i så vel omsorgs- og sosialpolitikk som i helse- og sosialfaglig arbeid. I forhold til funksjonshemmede har empowermenttenkningen hatt betydelig gjennomslag. Tilnærmingen har til dels hatt som utgangspunkt at funksjonshemmede framstår som en diskriminert minoritetsgruppe på linje med fargede, homofile og andre som ikke har fått oppfylt sine samfunnsmessige rettigheter.

Funksjonshemmingsbegrepet ses på som konstruert ut fra samfunnsmessige forventninger til personer med ulike mangler eller defekter, og holdes ved like av et autoritært, avhengighetsskapende, profesjonelt tjenesteapparat. En slik tilnærming med røtter i det amerikanske samfunnet har for eksempel hatt stor betydning for den såkalte Independent Living-bevegelsen, som har øvet betydelig innflytelse i mange land bl.a. ved at den danner det teoretiske utgangspunktet for ordningen brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Den såkalte sosiale modellen om funksjonshemming (The social model of disability), utviklet i det britiske samfunnet har et tydeligere materialistisk ståsted og tar som utgangspunkt at undertrykking og marginalisering av funksjonshemmede først og fremst må ses som utslag av rasjonaliteten i det kapitalistiske samfunnet. Funksjonshemming betraktet som samfunnsskapt med utgangspunkt i slike samfunn og kulturen som dominerer der med profitt og effektivitet i fokus.