Inkludering og deltakelse

Skandinavisk normaliseringstradisjon og VSR – likheter og forskjeller

Det skulle være lett å finne felleselementer mellom den skandinaviske normaliseringstradisjonen og VSR, samtidig som vi kan se at tilnærmingene skiller seg fra hverandre på avgjørende måter. Ser vi først på likhetspunktene, har teoriene et felles opphav. Begge oppsto som reaksjoner på institusjonaliseringen og måten utviklingshemmede ble behandlet på i samfunnet. De bygger begge på et humanistisk og optimistisk menneskesyn og på demokratiske verdier.

Begge tilnærmingene er opptatt av det enkelte menneskets egenart og menneskeverd. Den enkelte ses på som en unik person med unike behov og interesser. I dette ligger også oppfatningen om at alle mennesker har lik verdi. Alle medlemmene i samfunnet ses på som likeverdige medborgere med samme rettigheter. Menneskesynet er optimistisk ved at tilnærmingene har som utgangspunkt at enkeltindividet innehar kapasiteter og har potensialer for utvikling. Dette gir demokratiske implikasjoner.

Underpriviligerte grupper har rett til en god levestandard, en økonomisk standard som andre på samme alder og likeverdig deltakelse i nærmiljø og samfunnsliv. Med utgangspunkt i slike grunnleggende verdier peker begge tilnærmingene på strategier som har som formål å sikre mennesker som er utsatt for stigmatisering, utstøting og/eller nedprioritering et godt og verdig liv i fellesskap med andre.

Begge peker på som viktig å fjerne segregerende og stigmatiserende ordninger, bedre de materielle levekårene og legge til rette for bedre inkludering og integrasjon. De peker videre på betydningen av å fokusere på prosesser som skaper sosial utstøting og ulikheter og å tilføre personer med avvik eller funksjonsnedsettelser ressurser og kvaliteter som kan endre samfunnsmessige stereotypier av dem.

Teoriene har som felles utgangspunkt at for å ivareta den enkeltes behov må tiltak og tjenester kompensere for personenes psykiske eller fysiske vansker. De må tilpasses brukeren og ikke omvendt.