Omsorgsidelogiske strømninger
Illustrasjon: Søren Andersen
Den skandinaviske velferdsstatsmodellen
Den skandinaviske velferdsstatsmodellen med sin vektlegging av universelle løsninger og universelle rettigheter for borgerne slår fast at disse prinsippene skal gjelde alle. Den skandinaviske normaliseringstenkningen kan dermed ses som utslag av en erkjennelse av at velferdsstaten ikke hadde nådd utviklingshemmede.
Som borgere i samfunnet skulle utviklingshemmede ha rett til å samme levekår og samme livssituasjon som folk flest. Rettighetene skulle gjelde uavhengig av intelligens eller kognitive evner. Utviklingshemmede skulle dermed også som andre samfunnsborgere ha rett til normale, vanlige forhold på områder som bolig, utdanning, arbeid og fritid. Når utviklingshemmede av ulike grunner hadde behov for spesiell hjelp, skulle de som andre ha rett til å få denne hjelpen fra det offentlige hjelpeapparatet.
Det er likevel grunn til å påpeke at den skandinaviske normaliseringstenkningen hadde et pragmatisk forhold til hvorvidt integrerte eller segregerte løsninger var de beste. Den poengterer at segregering som regel ikke vil føre til normalisering, men at det likevel ikke alltid er opplagt hvilke løsninger som til enhver tid bør velges. Det avgjørende er hva som på best måte kan føre til normale levekår og en normal livssituasjon for den det gjelder.
Tilnærmingen legger her vekt på at løsningen som velges uansett skal underordnes de valgene som personene det gjelder gjør. Som andre har utviklingshemmede rett til å velge hvem de vil være sammen med. Med andre ord: Utviklingshemmede har som andre borgere rett til et normalt, vanlig liv på ulike levekårsområder, men om noen velger å leve annerledes enn majoritetsbefolkningen, har de på samme måte som andre også rett til det.