Inkludering i en ulvetid
Reformen for utviklingshemmede - noen hovedresultater
I tilknytning til reformen ble det satt i gang et forskningsprogram som skulle evaluere utviklingen. Dette programmet var en viktig del av utviklingen av en mer permanent og systematisk samfunnsfaglig forskning om funksjonshemming i Norge. Det fikk drahjelp av internasjonal oppmerksomhet: Et land som avvikler alle institusjonene i løpet av fem år! Det var det sus over.
Forskningen som ble gjennomført, viser et bredt spekter av resultater, blant annet noen hovedtrender i levekår og tjenester. De kan sammenfattes i fire punkt:
Boligene ble klart bedre
De aller fleste fikk sin egen leilighet i et bofellesskap med 2-3 andre. De tilsvarte de kriteriene Husbanken hadde utarbeidet og som var bygd på det de mente var en brukbar bolig for et en-person-hushold. Forbedringen handlet imidlertid ikke bare om standard eller fysiske forhold, men også det sosiale.
Tre av fire flyttet inn i bofellesskap, der de aller fleste var for 3-4 personer (snitt 3,8). Leilighetene var jamt over på 50 kvm eller mer, bortsett fra i bokollektiv. Ca 15% flyttet til bokollektiv som var betydelig mindre. Disse er imidlertid gradvis avviklet og i dag bor nesten ingen slik.
Når det gjelder sosiale forhold kan en notere følgende:
Andelen som i følge personalet har problemer i forhold til de en bor sammen med, synker fra 55 til 26%. En annen illustrasjon er at 80% av de pårørende sier det føles lettere å besøke den utviklingshemmede etter reformen. For noen skyldes dette praktiske forhold som kortere avstand til der foreldre bor, men to av tre krysser i spørreskjema av for at «besøket føles som et mer privat besøk nå».
Familienes syn
Familiene var i utgangspunktet svært skeptiske, selv om Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) var for. Etter reformen skiftet familiene syn og oppfattet reformen som en klar forbedring.
Flere får tjenester.
Reformen var først tenkt for personer som bodde i institusjon, men etter hvert ble det klart at minst like mange voksne bodde med familien. Det ble derfor klart at flere måtte få et tilbud, og antallet med bolig og tjenester økte fra rundt 6500 i 1989 til over 10 000 i 1999. Lignende økning etter avvikling av institusjoner finner vi også i andre nordiske land.
Revolusjonen som forsvant.
Utenom boligsektoren var det mindre utvikling enn mange hadde håpet på. Det var en viss økning i kontakten med familien og noe mer selvbestemmelse, mens det skjedde lite med sysselsettingen og de sosiale nettverkene. De fleste ble raskt akseptert i sine nye nabolag, men knapt integrert. Det er feil som mange hevder at flere ble ensomme. Mange er ensomme, men det var de også i institusjonene. Fritida framsto som taperen, med et lavere aktivitetsnivå.
Selv om mange var skuffet over at det ikke skjedde mer på andre felt enn bolig, var det på et vis i pakt med reformens intensjoner. Andre ting skulle komme etter hvert.