Inkludering i en ulvetid
Normaliseringens første fase -forbedring av institusjonene
Jeg skriver foran som om trendene snur rundt 1960. Men er det rett? Avviklingen av institusjoner for utviklingshemmete hører 1990-tallet til. Rundt 1990 argumenterte en sågar med at det hadde skjedd fint lite i årene før. En slik konstatering var imidlertid å ta i så det holdt. Det var riktig at Norge ikke hang med på den utviklingen som skjedde i blant annet Sverige, der folk flyttet ut av institusjoner og til gruppeboliger. Men for øvrig skjedde det ganske mye:
En sluttet å ta inn barn i institusjon.
Andelen barn sank jamt og trutt fra midten av 1960-tallet – fra nær halvparten og til tre prosent da institusjonene ble avviklet. Barn vokste opp hjemme.
Fra midten av 1960-tallet ble det en grunnplanke i politikken om funksjonshemmete barn at de skulle vokse opp hjemme. Spesialskoler ble uten internat, og nye barn ble sjelden skrevet inn i institusjon. Det samme skjedde i svært mange land, og også på andre sektorer.
I 1953 endret en for eksempel politikken i barnevernet fra plassering i barnehjem og institusjoner til å prioritere hjelp i hjemmet. Og hvis det ikke var mulig eller nok, skulle alternativet være en annen familie – et fosterhjem.
HVPU etablerer vernede boliger og dagtilbud for hjemmeboende.
Fra 1970 til 1989 var det en tidobling i antallet som bodde i vernete boliger og en tredobling i antallet med dagtilbud i verksteder og lignende.
Institusjonene blir mye mindre.
Etter 1980 bygde HVPU knapt noen institusjon for flere enn ti personer.
Det var en betydelig tilførsel av personal og penger
Standarden på institusjonene ble klart bedre
Både i forhold til aktivitet og boforhold.
Det er derfor mer i pakt med fakta å si at normaliseringsbølgen startet på 1960-tallet, men at den i første omgang handlet om forbedring av institusjonene – normalisering av institusjonene. Og som figurene under punkt 3 og 4 viser: forbedringen var betydelig.
Men det var ikke nok. Selv om det hadde vært en betydelig forbedring, framsto HVPU utover på 1980-tallet i økende grad som et problem i forhold til de standarder, krav og forventninger som gjaldt i samfunnet rundt. Derfor foreslo «Lossius-utvalget» nye radikale grep.
Lille julaften 1982 ble det oppnevnt et utvalg for å gå gjennom og vurdere tilbudet som ble gitt i institusjoner under HVPU. Det kalles gjerne Lossius-utvalget etter lederen, psykiater Ole Petter Lossius. Det kalles også tidvis «Lossius II» fordi samme person også ledet et utvalg på feltet tidlig på 1970-tallet. Utvalget leverte sin innstilling i oktober 1985, og kom med en knusende kritikk. De gikk langt ut over sitt mandat ved å foreslå HVPU nedlagt og at ansvaret ble overført til kommunene.
Institusjonene ble blant annet kritisert for (1) at levekårene var alt for dårlige, (2) at de stred mot gjeldende politikk i forhold til integrering og normalisering, (3) at organisering av alminnelige omsorgstjenester innenfor en spesialisthelsetjeneste stred mot måten offentlige tjenester ellers var organisert, og (4) selve eksistensen av fylkeskommunale institusjoner gjorde det alt for lett for kommunene å fraskrive seg ansvar.
Det du må huske ut fra tallene som presenteres i fordypningsboksene på denne siden, er følgende: Reformen kom ikke på et tidspunkt med stillstand. Den skulle forsterke en utvikling som var i gang, og den skulle ikke være et engangsløft!