Seksuelle overgrep: Forebygging, rutiner og hjelpetiltak

Ivaretakelse - oppfølging

Studier viser at mennesker med utviklingshemning opplever de samme følgevirkninger som andre. Mange er avhengig av at nærpersoner gjenkjenner symptomer, og kan bistå med å få frem behovet for behandling. Funksjonshemningen og traumatiseringen kan medvirke til at en ikke selv klarer å be om hjelp, eller ikke ser at vanskene en opplever har en sammenheng med overgrepene.

Det er viktig at støttepersoner tar et initiativ og bistår den enkelte i å søke hjelp for sine symptomer. Det er viktig å vite at det å bli tatt vare på, oppleve trygghet og tillit hos nære personer, er sentrale elementer i ivaretakelse etter et overgrep. Dette er noe alle kan bidra med.

Erfaring fra fagfeltet viser at det ikke alltid er bra å fokusere på at den som har vært utsatt for overgrep skal oppmuntres til å snakke om, fortelle om overgrepet. Dette kan for noen føre til retraumatisering og gjenoppleving av hendelsene.

Mange kan ha behov for ekstra tilsyn, eller tettere oppfølging. Personer de er trygge på bør være lett tilgjengelig. Noen som har tid til å lytte, tid til å bekrefte og forsikre om at det er trygt.

Det viktigste arbeidet en kan gjøre i miljøet, er å sørge for at den som har vært utsatt for overgrep, hjelpes til å opprettholde gode hverdagsrutiner:

  • Hjelp og støtte til å klare egenomsorg i forhold til primære behov som mat, søvn og personlig hygiene.
  • Finne meningsfulle aktiviteter i hverdagen, og passe på balanse mellom hvile og aktivitet.
  • Få hjelp til å forstå egne plager og symptomer, uten å gå inn i historien.
  • Jobbe med hva som kan gi litt økt opplevelse av trygghet.
  • Øke evnen til å ta imot og søke støtte, men også øke evnen til å tåle å være alene.

Flere miljøer kan bidra i forhold til behandling av traumer:

  • Habiliteringstjenestene
  • Distrikspsykiatriske senter
  • Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

I behandling av traumer hos personer med utviklingshemning, må terapeutene oftest gjøre noen tilpasninger, og kjenne personens kognitive funksjonsnivå, slik at metodene som brukes, passer til dette. Relevante opplysninger kan være:

  • hvordan den kognitive funksjonsnedsettelsen kommer til uttrykk
  • andre traumer eller psykiske vansker
  • hva som har forårsaket traumer