Seksuelle overgrep: Forebygging, rutiner og hjelpetiltak
Sårbarhet, forekomst og risiko
Personer med utviklingshemning har større risiko for å bli utsatt for overgrep enn andre. Risikoen er knyttet til nedsatt funksjonsevne, og til omstendigheter og livsbetingelser de lever under.
Kommunikasjonsutfordringer og begrenset mulighet for å identifisere og eventuelt flykte fra potensiell overgrepssituasjon er et av forholdene som kan ha betydning. Mange har også synlige kjennetegn på "anderledeshet" som bidrar til at de peker seg ut som mulig "lett offer" for potensiell overgriper.
Antatt lav troverdighet hos personer som har kommunikasjonsvansker og forståelsesvansker kan også øke sannsynligheten for overgrep.
Noen har behov for hjelp til gjennomføring av personlig hygiene. Personen med utviklingshemning kan bli vant til å forholde seg passiv til håndtering av egen kropp.
Mange seksuelle overgrep mot denne gruppen forekomme i dagtilbud, tilrettelagt bolig og på skole, altså arenaer som er etablert for å beskytte dem.
Seksuelle overgrep mot denne gruppen, begås nesten alltid av personer som offeret kjenner. Det kan være naboer, andre personer med utviklingshemming,tjenesteytere eller familiemedlemmer.Seksuelle overgrep skjer på alle arenaer.
Ni av ti seksuelle overgrep som blir oppdaget, er begått av menn. Nyere forskning om seksuelle overgrep mot barn indikerer at overgrep begått av kvinner er underrapportert. Man kan lettere overse signalene, eller avvise påstander fra offeret. For mannlige offer kan det også være ekstra skamfullt å fortelle om overgrep begått av kvinner (Kirk m.fl, 2010).
Risikofaktorer knyttet til personens funksjonshemming
– vansker med å forstå andre/andres hensikter og å fortelle om overgrep. Manglende kommunikasjonsferdigheter gjør at man har problemer med å rapportere om overgrep.
– kan ha fysiske funksjonshemminger som gjør det vanskeligere å forflytte seg eller forsvare seg – potensielle gjerningsmenn kan oppfatte dem som ”lette ofre”.
- Personer med utviklingshemming har kognitive begrensninger. Disse kan gjøre det vanskelig for dem å oppfatte om situasjonen de befinner seg i er faretruende. De kan også ha manglende kunnskap om seksualitet, noe som kan føre med seg at de ikke gjenkjenner hendelsene som overgrep.
- Noen personer med utviklingshemming er svært tillitsfulle, noe overgripere kan utnytte.
- De kognitive begrensningene også har innflytelse på forståelse av begreper. Mange personer med utviklingshemning vet ikke hva ord som ”incest” og ”voldtekt” betyr. Noen har også en oppfatning av at andre har rett til å bestemme over deres kropp.
Risikofaktorer knyttet til relasjoner
- Personer med utviklingshemming er ofte avhengig av hjelp. Dette skaper noen særlige betingelser for relasjonene de inngår i.
- Personer med utviklingshemming kan ha bruk for bistand til personlig hygiene. I slike situasjoner kan det være vanskelig å sette grenser.Det kan være vanskelig å kritisere hjelperne, fordi man er i et avhengighetsforhold til dem.
- Mennesker med utviklingshemming har en tendens til å adlyde, heller enn å utfordre støttepersonene. Det er også en tendens til at de har færre valg, og ofte har lært at de ikke har kontroll over det som skjer med dem.
Andre risikofaktorer
- I likhet med resten av oss er også personer med utviklingshemning opptatt av å ha kjæresteforhold. I praksis kan mange oppleve at det er vanskelig å få seg kjæreste, og noen vil strekke seg langt ved å la seg utnytte seksuelt for å beholde relasjonen til den de ønsker å være kjæreste med.
- Mange personer som tilfredsstiller kriteriene for diagnose utviklingshemning har aldri blitt diagnostisert (Bufdir, 2013). Personer med udiagnostisert utviklingshemning vil være ekstra sårbare for utnytting. Blant annet fordi de i liten grad mottar tjenester fra kompetente fagpersoner som kunne bistått dem i små og store utfordringer, men også fordi mange av dem søker relasjoner i belastede miljø.
- Blant dem som er diagnostisert og mottar omfattende tjenester, er det et problem at de må forholde seg til svært mange tjenesteytere i løpet av livet.Når antallet tjenesteytere er stort, øker også sannsynligheten for at man som tjenestemottaker kommer i kontakt med overgriper. I tillegg kan ansvar ofte bli fragmentert når det er et stort antall tjenesteytere.
– Noen viser også ukritisk atferd. De kan bli lurt med på ting de ikke ønsker. Dette kan være i møte med noen på cafe, pub, butikk eller på internett. De kan i større grad enn andre bli med på et sjekke-spill de ikke ser konsekvensene av, og komme i kontakt med personer med helt andre ønsker og behov enn det de selv har. Det er lett for å bli lurt på nettforum, og si ja til ting de kan synes det er vanskelig å komme seg ut av.
Referanser/rapporter om forekomst og risiko
Flere internasjonale og nasjonale studier viser at personer med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for seksuelle overgrep enn befolkningen for øvrig. Studiene viser også at overgrepene varer over lengre tid og ofte er av mer alvorlig karakter. Det er særlig personer med utviklingshemming og atferdsvansker som står i fare for å bli utsatt for seksuelle overgrep.
Det antas at forekomsten av alvorlige overgrep mot personer med utvekslingshemming er mer enn dobbelt så stor som for befolkningen for øvrig.” S. 11 i Handlingsplan mot voldtekt 2012-2014.
I SUMO-prosjektet har man gjennomgått litteratur og forskning om overgrep mot personer med utviklingshemning, gitt innspill til utarbeidelse av nasjonale retningslinjer om forebygging, avdekking og håndtering av overgrep begått mot personer med utviklingshemning.
En gjennomgang av nyere studier over forekomsten av mishandling av personer med utviklingshemming konkluderer med at de er mer utsatte for mishandling enn ikke-funksjonshemmede, og kanskje også mer utsatte enn personer med andre typer funksjonsnedsettelse enn utviklingshemming (Horner-Johnson & Drum, 2006) SUMO rapport
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har foretatt undersøkelsen «Trygghet, vold og livskvalitet i Norge». Undersøkelsen er en landsomfattende intervjuundersøkelse av norske menns og kvinners opplevelse av trygghet, vold, trakassering, trusler, tap og andre alvorlige hendelser. I alt var det 4 527 personer som besvarte undersøkelsen enten på telefon eller via Internett. Svarprosent var 42,9.
Dette er den første nasjonale studien i Norge som presenterer livstidsprevalenser for voldtekt der det er brukt direkte og konkrete spørsmål om vaginal, oral og eller anal penetrasjon ved bruk av makt eller trusler om å skade.
De fant en forekomst av voldtekt på 9,4 % hos norske kvinner og 1,1 % hos norske menn i alderen 18 – 75 år.
86 % av kvinnene som hadde opplevd voldtekt rapporterte at de hadde blitt voldtatt av en de kjenner, hvorav venn/bekjent/nabo/kollega utgjorde den største gruppen. Kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner utgjorde den nest største gruppen av gjerningsmenn.
Nesten halvparten av kvinnene (44 %) var redde for å bli skadet eller drept da det skjedde. Nøyaktig halvparten av alle voldtekter som ble rapportert i denne studien hendte første gang før fylte 18 år. I all hovedsak (95 – 97 %) begås overgrepene i barndommen av menn.
Dersom vi ser alle seksuelle overgrepsspørsmål under ett, var det 21 % av kvinnene og 8 % av mennene som bekreftet minst en form for seksuelt overgrep før fylte 18 år. Disse tallene er nærmest identiske med Mossige og Stefansens undersøkelse på videregående skole (2007), som konkluderte med at 22 % av jentene og 8 % av guttene hadde opplevd minst en seksuell krenkelse.
Les rapporten her >>>
SUS publiserte i 2001 en internasjonal litteraturstudie om seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemning. Tallene er sprikende. Dette har blant annet sammenheng med at personer med utviklingshemning har større vanskeligheter enn andre med å rapportere om overgrep, og mindre kunnskap om hva som betraktes som overgrep. Videre anmeldes overgrep sjeldnere når offeret har utviklingshemning.
Hovedtrekkene i undersøkelsene kan summeres slik:
I de aller fleste tilfeller er overgriper en person som offeret kjenner.
I ca 1/3 del av tilfellene har overgriper utviklingshemning: Ofte er overgriper en person som har med offeret å gjøre i forbindelse med boveiledning, fritid eller dagtilbud, eller i nær familie med offeret.
Overgriper er i de fleste tilfeller menn.
Offeret er i 3/4 del av tilfellene kvinne, og 1/4 del av tilfellene mann.
De fleste av de kvinnelige ofrene har lett utviklingshemning, mens en større andel av de mannlige ofrene har moderat/alvorlig utviklingshemning. Resyme av litteraturstudiet
Spørsmål
Når personer med utviklingshemning utsettes for overgrep, hvem er er det som vanligvis begår overgrepene?
Riktig.
Seksuelle overgrep mot mennesker med utviklingshemming blir oftest begått av personer de kjenner fra før. Dette kan være en person den utsatte er avhengig av, eller mottar bistand fra,
som familie eller tjenesteytere. Svært ofte er det en annen person med utviklingshemming.
Internasjonale undersøkelser viser at de fleste overgrep skjer på steder som har som oppgave å beskytte dem, for eksempel tilrettelagte boliger, skoler og dagsenter. De fleste overgrepene begås av menn, overgrep begått av kvinner er underrapportert, trolig fordi man vanskelig kan forestille seg kvinner som overgripere.
I en internasjonal litteraturstudie om forekomst av seksuelle overgrep mot mennesker med utviklingshemning fant man at:
- I de aller fleste tilfellene er overgriper en person offeret kjenner.
- I mange tilfeller (omtrent en tredjedel) er overgriper en annen person med utviklingshemning.
- Overgriper er ofte en person som har hatt med offeret å gjøre i forbindelse med boveiledning, fritid eller dagtilbud, eller som har nær relasjon til familien.
- Overgriper er i de fleste tilfeller en mann.
(Kirk Muff, 2001).