Hvordan følge opp?
Oppfølging av foreldre og foresatte
Oppfølging av foresatte er et lederansvar og skal primært planlegges av barnehageleder.
Oppfølging av foresattegruppa må vurderes med tanke på hvilken måte, og i hvilken grad de ulike foresatte er berørt av det som har skjedd. Dersom et barn har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra en person utenfor sin familie vil det være tilstrekkelig og riktig å kun følge opp det utsatte barnet sine foresatte. Dersom barnet har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra én eller begge av sine foresatte kan dette i noen tilfeller utløse et oppfølgingbehov hos foresatte til de andre barna i barnehagen. For eksempel om det utsatte barnet er tatt ut av barnehagen. Da kan det være riktig å gi tilpasset informasjon til de andre foresatte slik at disse best mulig kan ivareta sine egne barn når det gjelder de spørsmål og reaksjoner de måtte ha på tapet av sin lekekamerat.
Husk at det er svært viktig å vurdere dette opp mot taushetsplikten for det utsatte barnet. Informasjonen som gis skal ikke være detaljert på hva barnet har vært utsatt for, eller fra hvem, men kun være en orientering om at det ikke lenger er i barnehagen og at de andre barna kan få sorgreaksjoner. I små barnehager, og i små lokalsamfunn er dette ofte svært utfordrende. "Alle vet alt om alle", og det kan virke både kunstig og vanskelig å ikke snakke om de senstive opplysningene. Dersom andre foresatte stiller spørsmål må du derfor svare at du som barnehageansatt er underlagt taushetsplikt, og henvise videre spørsmål til styrer i barnehagen.
Påpek gjerne at det på generelt grunnlag er viktig at det ikke snakkes for mye om slike tema i foreldregruppa. Dette for å unngå ryktespredning, eller øke faren for å stigmatisere det utsatte barnet eller dennes foresatte, samt unngå å skape unødig uro i og rundt barnehagen.
Der det har skjedd potensielt skadelige hendelser mot eller mellom barn i barnehagen kan det ofte være nødvendig og riktig med oppfølging av flere i foresattegruppa.
Denne oppfølgingen bør skje i atskilte foreldresamtaler, og bør tilbys raskt. Foreldremøter der alle foresatte er samlet er ikke å anbefale. Samspill i større grupper setter ofte i sving sterke følelser, og gruppen har en tendens til å dele seg i to leire "for og imot". Spesielt om foreldrene til både det utsatte og det utøvende barnet er til stede. Da ender diskusjonene ofte opp i at noen mener det som har skjedd er en bagatell og noe alle barn gjør, mens andre vil mene at barnehagen må hindre all seksuell lek, eller at det utøvende barnet må tas ut av barnehagen. Egne foreldresamtaler gir bedre grunnlag for en mer fornuftig, saklig og rolig refleksjon hos de enkelte foresatte, med fokus på deres egne barn.
I store barnehager, med flere avdelinger og mange barn må man vurdere hvilke foreldre man skal involvere. Dersom det har foregått mellom barn på en avdeling kan det være tilstrekkelig å følge opp foresatte på akkurat den avdelingen. Om det er flere utsatte barn kan det være nødvendig å inkludere alle foresatte på avdelingen, da dette fort vil skape uro i hele foreldregruppa.
Skjer potensielt skadelige hendelser mot eller mellom barn på ulike avdelinger vil det ofte være nødvendig å tenke bredere. Det kan være hensiktsmessig å være i forkant med å tilby foreldresamtaler til flere enn berørte foreldrene når slike forhold oppdages. Da kan man unngå at det oppstår overdrevne rykter om hva som har skjedd. Dersom dette innebærer svært mange foreldre kan det være at man må søke bistand fra det kommunale støtteapparatet for barnehagene og eventuelt fra helsesykepleier.
Foreldre til barn som har utsatt andre barn for potensielt skadelige handlinger vil også være i en spesielt sårbar situasjon. At barnet ditt slår andre barn, eller utsette andre barn for seksuelle handlinger kan være svært vanskelig for foreldre å håndtere på en god måte. Det er ikke uvanlig at disse foreldrene vil benekte eller bagatellisere det barnet deres har gjort, særlig i den første fasen etter avdekking. Dette kan ofte være uttrykk for et beskyttende foreldreinstinkt, men i noen tilfeller kan det være uttrykk for manglende forståelse av sitt eget barn eller av hva skadelige handinger er og kan medføre.
Vi vet at godt arbeid i nettverket rundt barn som utsetter andre barn er helt avgjørende for å hjelpe barnet til å ikke gjenta slike handlinger. Det er derfor svært viktig å få til et godt samarbeid med foreldrene. Dette for å hjelpe dem å veilede og rettlede barnet i kontakt med andre barn i hjemmet og nærmiljøet, og bedre bistå barnet i dets selvregulering og utviklingsbehov. Det er selvfølgelig viktig å se barnehagens rammer opp mot barnets hjemmesituasjon og nærmiljø med hensyn til hva man har kapasitet til. Der det synes å være behov for bistand utover det barnehagen kan bistå med kan man foreslå at foreldrene tar kontakt med helsesøster eller andre lokale fagpersoner.
Som ansatt i barnehage vil du på ett eller annet tidspunkt ha møtepunkter med menn eller kvinner som har utøvd vold mot et barn du har ansvar for. Volden kan være av en så alvorlig karakter at barneverntjenesten er eller vil bli involvert i saken. Din kontakt med foreldrene skal da skje i nært samarbeid med barneverntjenesten.
Utøvere av vold i nære relasjoner vil ofte behøve profesjonell hjelp for å kunne endre på sin aggresjons- og voldsatferd. I dine møter med foreldre vil det være nyttig å ha kunnskap om lokalt hjelpetilbud i familiebehandling og spesialiserte tilbud til voldsutøvere, for eksempel i familievernkontor, sinnemestringstilbud og Alternativ til Vold (ATV). Når barnevernet er involvert i arbeidet er det naturlig å forvente at barnevernet tar ansvaret for henvisning til lokalt hjelpetilbud.
I noen tilfeller vil du som ansatt i barnehagen i en foreldresamtale kunne havne i en situasjon der en foresatt ønsker å fortelle om sine sinne- eller voldsproblemer. Da er det viktig å gi tid og rom for en samtale der volden og voldens konsekvenser blir snakket om på en nøktern, beskrivende og ikke-fordømmende måte. Med utgangspunkt i en respektfull og lyttende holdning er det nyttig å legge hovedvekten på beskrivende spørsmål (hvem, hva, hvor, når, hvordan). Du må samtidig være tydelig på hva som gjør deg bekymret og informere om aktuelle instanser lokalt som kan tilby hjelp.
Enkelte ganger vil informasjonen være så alvorlig at det nødvendig å drøfte saken med barneverntjenesten.