Beskyttelsesfaktorer

Vold og seksuelle overgrep er traumatiske hendelser, og det å bli utsatt for det eller være vitne til at nærstående andre blir det, kan være traumatiserende. Dette vil si at slike hendelser per definisjon er skadelig for barn, og slik sett blir utsatte barn traumatisert. Imidlertid er det en rekke faktorer som avgjør hvor skadet (traumatisert) barnet blir. Ettersom alder er av betydning for utvikling og modning av indre egenskaper i ytre evner vil alder på sett og vis være en beskyttelsesfaktor. Alder alene er imidlertid ikke nok til å forklare forskjellene i traumatisering. Man har kommet fram til at dette til en viss grad har med evner og egenskaper hos barnet og ytre forhold rundt barnet.

Hender, Åpne, Stearinlys, Levende Lys


Det gjøres mye forskning på hvorfor det er slik at noen barn blir mindre traumatisert enn andre barn som opplever nøyaktig samme type hendelse. Man har kommet fram til at dette til en viss grad har med evner og egenskaper hos barnet og ytre forhold rundt det å gjøre.


Medfødte temperamentskvaliteter og personlighetstrekk (som innadvendthet og utadvendthet) er eksempler på indre egenskaper som kan beskytte mot traumatisering.

Temperament er den affektive (følelsesmessige) siden av personligheten vår. De mest sentrale temperamentskvaliteter er aktivitetsnivå, humør (både smil, latter og gråt), fryktsomhet, affektregulering, frustrasjonstoleranse og utholdenhet. Det er store temperamentsforskjeller mellom nyfødte. Tvillingstudier har vist at temperament, særlig hvordan spedbarn reagerer på forandringer, og irritabilitet, til en viss grad er arvelig. Utviklingen av det individuelle temperamentet skjer gjennom et samspill mellom barnet og omgivelsene, der både barnets medfødte egenskaper, særtrekk ved omgivelsene, og deres gjensidige reaksjoner på hverandre spiller inn.

Man har også sett på mestringsstil (hvordan man løser utfordringer og problemer), tilknytningsmønster (hvordan man knytter seg til omsorgspersoner), og attribusjonsstil (hva man oppfatter som årsak til ytre hendelser og indre tilstander eller følelser.).

Mestringsstil kan være problemorientert eller emosjonsorientert. Dette betyr at noen er mest opptatt av å fokusere på problemet for å finne løsninger, praktisk eller gjennom tenkning. Andre blir mer fokusert på de følelsesmessige reaksjonene på problemet og prøver å løse problemet gjennom regulering av egne følelser.

Attribusjonsstil kan være internaliserende eller eksternaliserende. Dette betyr at ett barn kan tilskrive årsaken til vonde hendelser til seg selv som person (internalisering - "Det var min skyld"). Et annet barn vil se andre personer eller situasjonelle forhold som årsak til vonde hendelser og ikke seg selv (eksternalisering).

Tilknytning er utvikling av sterke, følelsesmessige bånd mellom barn og omsorgsgiver som finner sted i løpet av barnets første leveår.Tilknytningsteorien ble opprinnelig utviklet av amerikaneren John Bowlby for å forstå og beskrive de prosessene som resulterer i et psykologisk bånd mellom barn og omsorgsgiver. Barnet har en genetisk betinget tendens til å søke nærhet og tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner for å bli beskyttet mot fare. Bowlbys medarbeider Mary Ainsworth har videreutviklet teorien gjennom å utforske individuelle forskjeller i tilknytningsmønster, hovedsakelig ut fra dimensjonene trygg og utrygg. Forskjeller i tilknytningsmønster tilskrives primært ulik grad av tilgjengelighet og sensitivitet hos omsorgspersonen for barnets signaler og behov.

Mary Ainsworth beskriver fire tilknytningsmønster :


Tilknytningsstil

Typisk atferd

Trygg tilknytning

Karakteriseres av at barnet kan ha tillit til at forelderen er tilgjengelig, som en trygg base. Barnet kan uttrykke emosjoner og tilknytningsbehov åpent og direkte, og det evner å balansere nærhet og autonomi fleksibelt.

Utrygg tilknytning, type engstelig–ambivalent

Har barnet gjort erfaringer med at forelderens tilgjengelighet veksler, inkonsistent med dets egne behovssignaler. Forelderens uforutsigbarhet er truende for barnet. For å håndtere dette og sikre seg forelderens tilgjengelighet, svarer barnet med å bli overresponderende på tilknytningsbehov og øke det affektive engasjementet.

Utrygg tilknytning, type engstelig–unnvikende

Oppstår ved forelderens mer konsekvente avvisning av barnets tilknytningsbehov. Barnet har lært seg at tydelige emosjonsuttrykk, særlig negative, fører til at forelderen blir enda mer utilgjengelig. Strategien for å håndtere dette og sikre seg en optimal nærhet og trygghet blir for barnet å undertrykke emosjoner og minimalisere tilknytningsbehov.

Desorganisert tilknytningsmønster

Barnet kan vise både unngåelsesatferd og ambivalens. Det har særegne symptomer for eksempel i form av å «fryse» bevegelser, utføre stereotype bevegelser, utføre motsetningsfylte handlinger, bli stirrende og kontaktfjern. Det desorganiserte i strategien kommer av at barnet er stilt overfor en uløselig situasjon, nemlig at barnet er avhengig av forelderen som en tilknytningsperson samtidig som det er forelderen som representerer kilden til frykt og utrygghet.


Det er ikke slik at det å ha en viss type temperament, personlighet, mestringsstil, attribusjonsstil eller tilknytningsmønster i seg selv vil motvirke skadene etter vold og seksuelle overgrep. Helheten er også her mer enn summen av delene. Likevel er det grunn til å tro at visse kombinasjoner av disse evnene og egenskapene vil gjøre noen barn mer robuste enn andre.

I den senere tid har man forsket mye på så kalt resiliens, som på norsk ofte kalles motstandskraft. Dette er en benevnelse på en sammensatt evne til å håndtere stress og store påkjenninger. Man har også sett på evne til mentalisering, som er evnen til å tolke egne og andres handlinger, følelser, tanker og motiver. Volds- og overgrepsutsatte barn som skårer høyt på resiliens og mentaliseringsevne skårer ofte lavere på ulike traumesymptomer.

Tidligere traumatiske belastninger vil kunne svekke disse evnene og gjøre barnet mer såbart ved retraumatisering (nye traumer).

Vi vet ikke nok til å si om utsatte barn med psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming eller gjennomgripende utviklingsatferdsforstyrrelser blir mer eller mindre traumatisert enn andre barn som opplever samme type krenkelse. Vi vet bare at de er i høyere risiko for å bli utsatt.

Den aller viktigste ytre faktoren som avgjør grad av traumatisering er kvaliteten på de(n) primære omsorgspersonen(e). Traumeutsatte barn som omgående blir tatt hånd om av en trygg, nær og forståelsesfull omsorgsgiver vil jevnt over klare seg bedre enn et tilsvarende traumatisert barn som overlates mer eller mindre til seg selv. Foreldre med svak, men tilstrekkelig omsorgsevne for et ikke-traumatisert barn vil kunne trenge mye støtte fra deg dersom barnet blir utsatt for et traume. Dette får du lære mer om i kapittelet om oppfølging.

Enkelte sider ved det konkrete traumet kan ha betydning for grad av traumatisering:

  • Type vold eller seksuell handling
  • Grad av tvang/vold
  • Grad av smerte/frykt
  • Relasjon til utøver
  • Mulighet til å kjempe imot/flykte fra overgrepet
  • Ett enkelt eller gjentatte overgrep
  • Overgrepsrelasjonens varighet (for eksempel ved incest)
  • Det enkelte overgreps varighet

Forskningen på slike ytre omstendigheter, eller situasjonelle faktorer, er imidlertid ikke entydig i sine resultater.