Voldsdefinisjoner

Vold i et historisk perspektiv
Hvilke typer handlinger som defineres eller forstås som vold varierer mellom individer, grupper og samfunn. Hva som defineres som vold er derfor noe som er i endring, avhengig av blant annet tid og situasjon. For eksempel var fysisk avstraffelse av barn i oppdragerøyemed tillatt i Norge frem til 1972. Da opphørte foreldrenes anledning til å fysisk refse sine barn. Før den tid var det høy grad av aksept for at foreldre og andre omsorgspersoner kunne ha behov for å ta i bruk fysisk avstraffelse for å oppdra barna til å bli ”gode samfunnsborgere”. Hva som lå i ordet ”refselse” forble likevel uklart, og først i 1987 ble det gjort endringer i barneloven (se Barnelovens § 30) som bidro til en større tydeliggjøring av at vold mot barn var forbudt. Men fortsatt eksisterte uklarheter, og først i 2010 ble det via en høyesterettsdom fastslått at ”klaps på baken” var forbudt (den såkalte klapseloven). Barnelovens § 30 fastslår: Å utsette barn for ulike former for psykisk vold er også forbudt. Dette kan for eksempel handle om barn som er vitne til vold mellom foreldre.

Vold i et kulturelt perspektiv
I en rekke kulturer og samfunn blir fysisk avstraffelse ennå akseptert som en del av barneoppdragelsen. Dette gjelder også i vestlige land som Storbritannia, Frankrike og deler av USA. Holdningen i mange land, og i ulike grupper og kulturer er at det i noen situasjoner er nødvendig for foreldre og omsorgspersoner å bruke fysisk avstraffelse for å irettesette barna, og at dette blir gjort av kjærlighet og i god hensikt. Det betyr ikke at disse foreldrene aksepterer vold mot barn, men at de skiller mellom hva som er vold og hva som er nødvendige handlinger for å sette grenser for og veilede sine barn.

Misbruk, Vold, Problemer, Alkohol, Aggresjon, Narkotika

Foreldres verdier og tradisjoner vil ha betydning som bakgrunn for deres oppdragelsesmetoder. For å unngå stereotypiske og stigmatiserende holdninger er det viktig å huske på at familier, uansett hvor de kommer fra, ikke er noen ensartet gruppe. Noen ganger er foreldrenes hensikt god når de utøver det vi vil definere som vold mot sine barn. Det er en del av den aksepterte barneoppdragelsen og måten de har lært å oppdra sine barn på. Mange av disse foreldrene vil ikke kjenne seg igjen i, og protestere når vi forteller dem at det faktisk er vold de bruker mot sine barn. Mange er ikke kjent med at dette er forbudt i Norge. Det er derfor viktig at vi forklarer hvilke typer handlinger vi sikter til når vi snakker om vold i Norge. Overfor disse familiene kan man oppnå endring ved å gi foreldrene veiledning om skadelige konsekvenser av denne type handlinger. Man kan på en profesjonell måte gi de råd om andre måter å oppdra barn. Andre ganger er foreldrenes vold spontan og ukontrollert, og handlingene går langt utover det som ville være akseptert også innenfor de miljøene de kommer fra. Da kreves andre typer tiltak.

Kulturforståelse betyr å ha kunnskap om, og forstå hva som ligger til grunn for våre egne og andres handlinger, ut fra våre ulike nasjonale, etniske, sosiale eller religiøse bakgrunner. Dette er viktig, også med tanke på ulike grupper innenfor det vi regner som den etnisk norske befolkningen. Hvis man mangler denne type forståelse og kunnskap kan det føre til at mange vegrer seg for å følge opp bekymring de har for barn i barnehagen/skolen. Manglende kunnskap kan også føre til motsatt reaksjon, nemlig at man reagerer for raskt, med for omfattende tiltak, som for eksempel plassering av barnet utenfor hjemmet. Dette skal vi komme tilbake til i kapitlene om avdekking og melding. Barnevernet kan vedta å forsøke forebyggende og utviklingsstøttende tiltak, som for eksempel foreldreveiledning i enkelte av disse sakene. Da kan barnehagen/skolen være en god samarbeidspartner.

Se Ressursbank/Litteraturhenvisninger for detaljert informasjon.

Vold som overordnet begrep

Store deler av kapittelet er basert på Strategimelding om bekjempelse av vold og overgrep mot barn og ungdom (2014 - 2017), "Barndommen kommer ikke i reprise" (Q 1212 B). Definisjoner på vold fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og det nasjonale folkehelseinstituttet i USA (CDC) er viktige kilder, men det henvises også til norsk faglitteratur og statlige utredninger.

WHO's overordnete voldsdefinisjon: 


Denne definisjonen dekker et vidt spekter av ulike former for vold. Den inkluderer både trusler om og faktisk bruk av fysisk makt. Definisjonen vektlegger både at handlingen har en intensjon og resulterer i (eller har høy sannsynlighet for å resultere i) død, fysisk eller psykisk skade eller mangelfull utvikling. Mangel på handling kan også være intensjonell. En kan derfor si at vold mot barn kan inkludere mangel på handling når man burde handlet (Krug mfl., 2002). I 1996 laget WHO en oversikt over inndeling av ulike voldsformer:

.

I denne definisjonen er altså selvskading og suicidal atferd inkludert i definisjonen (Self-directed violence).  Det som ofte omtales som samfunnsmessig, strukturell vold eller vold i et kulturelt perspektiv er også tatt med i denne definisjonen (Colletive violence).  

En annen definisjon av vold som er mye brukt i Norge er Per Isdals definisjon (2000): 

Isdals definisjon ser bort fra objektive beskrivelser av handlinger, som for eksempel verbal trussel, slag, spark o.l., og retter oppmerksomheten mot subjektive opplevelser, «jeg opplever meg krenket», «jeg er redd» (Lillevik, 2016). Hjelmdal, Pape og Stefansen (2004) peker også på at forståelsen av vold som fenomen har gått fra bare å gjelde aggressive handlinger til i dag å innbefatte effekten av handlingen og opplevelsen av krenkelse.

Isdals voldsforståelse favner på en god måte voldens kompleksitet, der også psykologiske virkninger av volden blir tydelige.