Virkemidler for deltagelse

Forventninger til tjenesteyter

Hensikten med kapittelet

For mange av oss er deltagelse noe selvsagt. Vi melder oss på et tangokurs, leser kinoannonser og avtaler med en venn at vi skal gå, går en kveldstur med naboen når vi plutselig får lyst til det, møter venner på kafe, lærer oss å padle kajakk, melder oss inn i en organisasjon og blir valgt inn i styret; vi tar for oss av alle de tilbud som finnes i både det nære miljø og til dels "ute i verden". For mange av oss er dette en integrert del av det å være en borger i samfunnet, og hindringene er stort sett overkommelige. For de som må ha bistand i hverdagen er ikke dette like selvsagt.

Hensikten med dette kapittelet er å få innsikt i hva deltagelse kan være og å sette fokus på deltagelse som et viktig område for miljøarbeidet. Kapittelet har til hensikt å gi ideer og å vise hvordan du kan legge til rette for og hjelpe den andre til økt deltagelse

Læringsmål

Når du har gjennomgått dette kapittelet:

• har du fått økt forståelse for hva deltagelse er
• har du fått ideer til hva deltagelse kan handle om
• har du fått reflektert over hvorfor økt deltagelse er viktig for alle, også de du bistår i jobben din
• har du fått kunnskap om hvordan du kan legge til rette for deltagelse
• har du fått kunnskap om hvordan du kan bistå tjenestemottaker i å få økt sin deltagelse
• har du fått kunnskap om rammebetingelser som kan muliggjøre eller begrense deltagelse

Viktig for alle

Deltagelse er en sentral del av livet

Tenk deg en dag fra du står opp om morgenen og til du legger deg. Hva er du selv deltagende i, og hva skjer uten at du er deltagende? Hvordan deltar du? Er det noe av det som skjer i løpet av dagen du kunne tenkt deg å delta mer på? Og hva hindrer deg eventuelt i å gjøre det?

Begrepet deltagelse kan ha litt ulike betydninger, fra det å være deltaker i demokratiske prosesser, som for eksempel politikk og samfunnsliv, til deltagelse og aktivitet i eget hverdagsliv. Sånn sett kan du si at vi kan jobbe for å fremme deltagelse på ulike nivå.

En tilnærming vil være å jobbe i forhold til et system- og politisk nivå, med vekt på rettigheter og inkludering. En annen tilnærming vil være å gjøre en innsats på et individuelt nivå, hvor deltagelse vil variere ut fra det enkelte individ. Dette er ikke noe enten eller, det må forventes at man jobber mot flere nivå. Dere vil finne mer om det å jobbe på systemnivå i kapittelet Cato B. Ellingsen har skrevet i dette kurset.

De ulike tilnærmingene forholder seg også til en misforholdsmodell, som for eksempel Gap-modellen. Denne peker på at funksjonshemming ikke kun skyldes sider ved individet, men et misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets krav.

Deltagelse er viktig for alle mennesker, og kan knyttes til vår livskvalitet. Videre er både deltagelse og likeverd en rettighet for alle, og et mål for helse- og omsorgspolitikken.

Omgivelsene kan virke fremmende for deltagelse, både gjennom tilrettelegging og ved en holdning som understreker viktigheten av deltagelse. På den annen side kan omgivelsene også hemme deltagelse, for eksempel gjennom manglende tilrettelegging, rammebetingelser som virker begrensende og ved en holdning som ikke viser viktigheten av å være et deltakende individ.

Deltagelse har vært sentral i norsk velferdspolitikk helt siden 1960 tallet, og er ytterligere understreket i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2008

NB: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble opphevet i 2018 og erstattet av Likestillings- og diskrimineringsloven.

Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet fremheves i «Informasjons og utviklingsprogram» 2010-2013 «Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres». Et sentralt mål her er å formidle kunnskap om gode praktiske løsninger på alle livsområder, for å fremme inkludering og deltagelse.

Tilgjengelighet er en sentral faktor for å kunne fremme deltagelse. I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vektlegges også universell utforming som sentralt for å sikre tilgjengelighet. Universell utforming kan sees som det motsatte av spesiell utforming, det vil si at omgivelsene konstrueres på en slik måte at alle kan bruke dem, dette skal blant annet forhindre mulig stigmatisering ved spesiell utforming.

Du kan lese mer om universell utforming her:

1. Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009-2013
2. Universell utforming og tilgjengelighet - Bufdir
3. Universell utforming- fysisk tilgjengelighet

Omgivelsene har en avgjørende rolle i forhold til deltagelse, dette fremheves også av WHO (Verdens helseorganisasjon) som i 2001 kom med en modell (ICF) for hvordan forstå sammenhengen mellom utfordringer hos mennesker og deres omgivelser.

Ifølge ICF kan betingelser i omgivelsene handle om:

• Produkter og teknologi
• Naturlige omgivelser og menneskeskapte endringer
• Støtte og relasjoner
• Holdninger
• Tjenestesystem og policy

Studier har vist at det er lettere å styrke mulighetene til å delta enn å oppnå faktisk deltakelse, det vil si at det å ha muligheten til å delta ikke nødvendigvis medfører at man faktisk deltar. Vi skal etter hvert se på hvordan vi som tjenesteytere kan bidra til økt deltakelse på ulike livsområder.

For å fremme økt deltakelse må vi ha en felles forståelse av hvor viktig deltakelse er i et menneskes liv. Opplevelsen av å være deltakende kan sies å være viktigere enn resultatet av det, dette er skillet mellom prosessen (opplevelsen) og produktet (resultatet).

Deltagelse

Hva handler det om?

Som beskrevet på forrige side, vil deltagelse ha ulikt omfang og kunne medføre utfordringer av ulik vanskegrad. Felles for alle deltagelseshandlinger er at det omhandler muligheter for den enkelte til å samhandle med mennesker og omgivelser i hverdagslige situasjoner og aktiviteter, inklusive nærmiljø og samfunnsliv.

I ICF defineres deltagelse som å engasjere seg i en livssituasjon, mens aktivitet er et menneskes utførelse av oppgaver og handlinger. Samtidig beskrives deltagelse og aktivitet som dels overlappende og omfatter alle sider av menneskelig utfoldelse, både som individ og i forhold til medmennesker. Sentrale faktorer i ICF sitt deltagelsesbegrep er aktivitet, engasjement, tilhørighet (formell og uformell), autonomi, makt og interaksjon (samhandling).

Det finnes ulike forståelser av hva deltagelse er, alt etter hvilket perspektiv man ser det fra; om man ser det fra det enkelte individ, fra et samfunnsperspektiv, et relasjonelt perspektiv.

I en relasjonell forståelse av deltagelse er samhandling mellom mennesker sentralt; man deltar ikke alene, selv om aktiviteten i seg selv kan være individuell. For eksempel vil det å spille gitar eller samle på matkort hjemme uten andre til stede være en aktivitet, mens det å spille gitar sammen med andre eller møte andre som har samme interesse for matkort, vil være å delta i en aktivitet. Aktivitet alene, dvs. en eller annen atferd er altså ikke nok for å kalle noe deltagelse. Det må selvsagt tilføyes at aktivitet i seg selv stort sett er verdifullt.

Deltagelse kan også defineres ut fra om man er aktivt involvert i en situasjon eller en aktivitet. Man er aktivt involvert når man påvirker og påvirkes av noe, - når man reagerer på noe eller får noe til å skje i omgivelsene.

Deltagelse i situasjoner og aktiviteter kan knyttes til observasjon av konkrete handlinger, men også til kroppslige uttrykk som indikerer involvering. Slåtta har i sin beskrivelse av deltagelse for mennesker med multifunksjonshemming beskrevet dette som alle observerbare ytringer, ikke bare de som er viljestyrte.

I forskjellig litteratur ser man at ulike begrep kan brukes om det samme fenomen. For eksempel vil ordet faktisk deltagelse og reell deltagelse handle om det samme, dvs. at det omhandler mer enn bare det å være tilstede i situasjonen, at vedkommende bidrar med "noe". Dette "noe" kan dekke et vidt spekter fra for eksempel å vise interesse, til å forelese på seminar.

Neste video er et fint eksempel på forventning som deltagelse i en aktivitet, her oppsett av dagsplan. En slik forståelse er viktig, spesielt i forhold til mennesker med multifunksjonshemming hvor deltagelse gjerne vil være mindre synlig og mer utfordrende å legge til rette for.

Et motstykke til reell (eller faktisk) deltagelse kan sees beskrevet som formell deltagelse. Et eksempel på dette kan være at man sammen med en tjenestemottaker drar på klesbutikk for å kjøpe klær. Om man i butikken ikke spør personen om hva vedkommende ønsker, eller er sensitiv på signaler som sier noe om vedkommende liker det plagget som foreslås, så kan dette beskrives som formell deltagelse. Vedkommende er tilstede i situasjonen, noe som kunne vært beskrevet som å delta i kleskjøp, men er i realiteten ikke reelt deltagende. Vi snakker her heller om tilstedeværelse, noe som selvsagt kan ha en verdi i seg selv. Hensikten med å trekke frem begrepet formell deltagelse her er for å synliggjøre at det å være tilstede i situasjonen ikke er tilstrekkelig til å kalle det deltagelse.

Et eksempel på reell deltagelse i samfunnsliv er Bruker–spør-bruker- prosjektet i Bærum, hvor personer med utviklingshemming intervjuer andre om hvor fornøyd de er med tjenestene

Nå er det ikke nødvendig at deltakelsen må være på dette nivået for å kalle den reell, her må det vurderes for hver enkelt person, i hvor stor grad og hvordan vedkommende kan delta. En forventning og oppmerksomhetsretting, kan være en flott måte å delta på, noe eksempelet fra videoen ovenfor viser.

Den aktivitet man deltar i, trenger ikke i seg selv å være positiv, det hender vi deltar i aktiviteter/hendelser som kan være ubehagelige eller skremmende. Spørsmålet blir om man skal beskyttes fra denne type deltagelse av den grunn? Et eksempel på dette er utviklingshemmede som opplever å ikke få se egne foreldre som døde, eller være med i begravelse, fordi de skal skjermes, fordi de reagerer sterkt eller av andre årsaker.

Ideologi og verdier

Som tjenesteytere er hvordan vi utfører jobben vår påvirket av ulike faktorer. Tidligere erfaringer, verdier, holdninger/hvordan man ser på den andre, kulturen på arbeidsplassen, regler, rutiner med mer.

Som ny kan man oppleve at det ligger en forventning til at man skal gjøre ting slik de har vært gjort før («slik gjør vi det her»), det kan være vanskelig å våge å tenke noe nytt. Ved å arbeide sammen over tid, vil man tilpasse seg hverandres arbeidsmåte, og det utvikles en felles måte å se ting på. Arbeidsplassen kan ha etablert en kultur for hvordan ting skal håndteres. I tillegg er hele omsorgsfeltet påvirker av det som er det gjengse syn på hvordan man skal tenke, det vi kan beskrive som omsorgsdiskurs.

Man kan si at diskursen er overordnet kulturen, i det diskursen gjerne er uttrykk for den vedtatte politikken og den gjengse oppfatning innen fagfeltet, mens kulturen i en enhet kan være løsrevet fra slik hensyn. Samtidig kan vi se at flere definerer diskurs på en måte som gjør skillet vanskelig å skjønne.

Kanskje er det viktige her at man som tjenesteyter blir påvirket både av sentral politikk/faglige oppfatninger og det som er å betrakte som riktig innen enheten.

Det har vist seg at utviklingshemmedes mulighet til å foreta reelle valg påvirkes av tjenesteyternes holdninger. Egne holdninger til mennesker med utviklingshemming påvirker også hvordan du forholder deg til deltagelse hos de du bistår. Som tjenesteyter må du ha to tanker i hodet på samme tid. 1. Den andre som aktør i eget liv, en som deg selv. 2. Den andre med behov for bistand på konkrete områder.

Bevegelser i omsorgspolitikken fremhever idealet om å skape et samfunn for alle, uten menneskeskapte barrierer. Idealet er et samfunn der ingen skal diskrimineres eller ekskluderes på grunnlag av funksjonshemminger, etnisitet, kjønn, tro med mer.

Det ligger en forventning til at de som bistår mennesker med utviklingshemming er oppdatert og opptatt av også de overordnede føringer for de tjenestene som utøves, for å kunne trekke det ned på et konkret nivå. Dette kommer vi mer tilbake til.

Deltagelse mulig

Deltagelse kan sees som alt fra å vise forventninger over noe som skal skje, til full deltagelse, og betinger at vedkommende mestrer visse ferdigheter. Mange av disse må gjerne læres i forbindelse med deltakelse på nye områder.

For de fleste av oss vil kontakt med andre og deltagelse i aktiviteter utvikle seg naturlig, og være en del av dagliglivet. For de vi bistår oppstår dette ikke nødvendigvis av seg selv, det må nøyaktig og gjennomtenkt planlegging til. Det kan synes som et paradoks, at man aktivt må gå inn for å få noe til å skje, som ellers gjerne skjer naturlig, men det er like fullt et ansvar for tjenesteyter å bistå her.

For å oppnå deltagelse, må man ofte jobbe fra to sider samtidig; både med tilgjengelighet/tilrettelegging og med opplæring/innlæring av nødvendige ferdigheter.

Man snakker ofte om at man må «jobbe med hendene på ryggen». Det betyr at man ikke alltid skal være så snar med å gi hjelp, men la den andre få mulighet til å prøve. Dette er selvsagt avhengig av at aktiviteten/handlingen ikke er for komplisert, men at det er rimelig å anta at vedkommende vil klare å gjennomføre det selv. Her kan vi snakke om en selvstendighetskultur kontra en hjelpekultur.

I dagligtale sier man ofte at man lærer av sine feil. I noe faglitteratur kan vi se at det står at man ikke lærer av sine feil, og at man derfor skal legge til rette for mestring. Det er vel og bra, men samtidig så ligger det også viktig læring i at alt ikke går bra. Man lærer ikke hva som er riktig løsning, men man kan lære hva som ikke fungerte. Samtidig må det ikke bli så mye feiling for personer som allerede sannsynligvis har en lang historie med å mislykkes. Dette peker igjen på at man fortløpende må vurdere og balansere både krav og tilnærminger, og ikke minst ta utgangspunkt i den personen det gjelder.

Vi mennesker er forskjellige når det gjelder reaksjoner på forandringer, dette peker igjen på nødvendigheten av alltid å ha fokus på det enkelte individ, vedkommendes ønsker, behov og ressurser. Noen synes det er spennende med nye opplevelser og utfordringer, mens andre gjerne vil at alt skal gjentas dag etter dag.

Rammer

Forskning viser at deltagelse kan påvirkes positivt av mange faktorer, blant annet disse:

1. muligheter til å gjøre valg
2. variasjon i tilbudet
3. muligheter for involvering i politikk
4. muligheter for autonomi
5. sosial støtte
6. involvering fra familie
7. støttende teknologi
8. positive holdninger fra tjenesteytere

Av faktorer som påvirker deltagelse negativt kan nevnes:

1. mangel på transport, (noe som er mer aktuelt i noen deler av Norge enn andre)
2. å ikke føle seg akseptert.

Noen av faktorene er å betrakte som rammebetingelser, mens andre er av mer relasjonell karakter, som for eksempel støtte fra tjenesteytere og familie.

Enhver tjenesteenhet er underlagt rammebetingelser som har innvirkning på praksis. Dette kan være økonomi, rutiner, regler, lovverk, fysiske rammer, organisering av tjenestene, turnus, manglende kompetanse hos tjenesteytere. Rammene kan oppleves som begrensende, for eksempel fremheves ofte at turnusen kan fungere begrensende på mulighetene for å delta i fritidsaktiviteter.

Noen steder har dette blitt løst med å innføre alternative turnusordninger som kan ligne på «nordsjøturnus»/«medleverturnus» men dette passer ikke for alle.

Når det gjelder deltakelse i fritidsaktiviteter kan man ofte høre at mangel på transport utgjør en viktig begrensning, noe som støttes av forskning.

Ofte snakker man mest om rammebetingelsene som begrensende, og man kan føle seg maktesløs og oppgitt. Tjenesteytere må i en slik situasjon ha fokus på minst to sider. Det ene vil være å forsøke å påvirke rammebetingelsene, for eksempel gjennom å dokumentere behov. For å kunne gjøre det må det blant annet grundig kartlegging og analyse til.

På den annen side må man ikke gi seg over til maktesløsheten, og heller spørre seg om hva som kan gjøres innenfor de rammene man allerede har.

Begrensninger og muligheter

De fysiske rammene kan være både begrensende og fremmende for deltagelse. For eksempel vil tilrettelegging av kjøkkenet kunne være fremmende når det gjelder å lage middag. Mens det å ha en høy dørstokk kan fungere begrensende for en person med fysiske funksjonshemminger. Et talehjelpemiddel, kan fremme deltagelse i sosiale sammenhenger, mens dårlige batteri på det samme hjelpemiddelet vil virke begrensende.

Innenfor enheter konstrueres gjerne en rekke regler og rutiner som kan ha flere hensikter:

1. skape oversiktlighet og forutsigbarhet for tjenestemottakere,
2. kvalitetssikre gjennomføring av oppgaver,
3. skape system for tjenesteyterne.

Noen ganger vil slike regler og rutiner kunne virke mot sin hensikt, og virke hemmende på deltagelse. Regler og rutiner kan også «henge i veggene», om man glemmer å evaluere, fungerer de etter hensikten, bør de endres? Man kan erfare at regler og rutiner består uavhengig av utvikling hos tjenestemottakerne. For å forhindre dette må man spørre seg om reglene og rutinene i enheten er nødvendige, faglig begrunnet, etisk reflekterte, juridisk funderte?

Bidrag

Hvordan kan tjenesteyter bidra til økt deltagelse?

Først og fremst i alt arbeid, snakk med den det gjelder. Hvilke ønsker for deltagelse har vedkommende. Om vedkommende ikke kan formidle det med ord, finn ut hva vedkommende liker, vær sensitiv. La personen få oppleve ulike aktiviteter og kartlegg uttrykk for engasjement.

Brukerperspektiv, brukerstyring, selvbestemmelse og autonomi er kanskje ord for de store taler og visjoner. I dagliglivet uttrykker de seg ved den sensitivitet og lydhørhet tjenesteyter har overfor den man bistår. «Er dette i tråd med vedkommendes interessert og ønsker?», må være et spørsmål man jevnlig stiller seg.

Som tidligere nevnt må tjenesteytere kunne jobbe fra flere hold. På den ene siden vil det dreie seg om å legge til rette betingelser for deltagelse, på den andre siden å bidra til at eventuelt nødvendige ferdigheter læres. Dette skiller seg ikke fra den tilnærming man ellers har i miljøarbeid/tiltaksarbeid. Dels jobber man direkte inn mot den enkelte person, og dels jobber man med omgivelsene.

Dette kan knyttes til den tidligere nevnte misforholdsmodellen/GAP-modellen, hvor det er et misforhold mellom individets ferdigheter og samfunnets krav. Tilgjengelighet handler blant annet om å sørge for at aktiviteten vedkommende vil delta i er fysisk tilgjengelig.

Også sosial tilgjengelighet vil være sentralt. Typiske tiltak her kan være å bidra til universell utforming. Men også det å lage for eksempel lettlest informasjon er en måte å gjøre en aktivitet tilgjengelig. Nettavisen Klar Tale er eksempel på å gjøre nyheter tilgjengelige.

Det er også skrevet en rekke lettleste bøker. Denne kokeboken er et eksempel som øker tilgjengelighet til oppskrifter.

Tilrettelegging kan noen ganger overlappe det med tilgjengelighet. Det har ikke noe å si. Det sentrale her er at man tenker hvordan man kan legge praktisk til rette for at deltagelse kan skje. Et eksempel er Tilpassede Spill. Heftet er utgitt av Torshov kompetansesenter og viser hvordan man kan tilrettelegge for deltagelse i spill. Hensikten kan være pedagogisk, men like gjerne rettet mot trivsel.

Det ligger ikke nødvendigvis noen motsetning i dette, trivsel og pedagogikk kan gå hånd i hånd, noen ganger har man kun pedagogiske mål og andre kun med tanke på trivsel. Det er utviklet mye materiale som kan brukes som modell for eget arbeid. Uansett må tilretteleggingen være basert på det enkelte individ, slik at «oppskrifter» man finner på nett skal gi ideer til hvordan man kan gjøre det. I «Støttemateriell for god praksis» beskrives hvordan man skal gå fram i arbeidet med å tilpasse materiell til den enkelte.

Mye av det nevnte materialet er innrettet mot mennesker med multifunksjonshemming. EmpoTV er et eksempel på tv reportasjer av og for mennesker med utviklingshemming.

Det finnes i tillegg en rekke tekniske hjelpemidler som kan bidra i tilretteleggingen. En rekke av disse kan man søke utlånt fra hjelpemiddelsentralen.

Andre kan man selv lage. Eksempler på slike hjelpemidler kan være å klippe av en eggekartong til kun to egg, i stedet for å sette frem hele kartongen på 12 egg. Dette gjør det lettere å følge en oppskrift hvor det skal være to egg. For å trakte kaffe kan man bruke et desilitermål med 1 desiliter, i stedet for å skulle telle 7 skjeer osv.

Innsats

Faktorer som er viktige når man skal oppnå økt deltagelse er naturlig nok tålmodighet og tilstrekkelig tid. Dette synes ganske selvsagt, men kan gjerne undervurderes. Det kan ofte være fristende å gripe inn og gjennomføre en aktivitet selv, da det går mye raskere. Men på den måten vil ikke den vi bistår ha mulighet verken til å prøve seg eller til å oppnå gleden av å fullføre noe selv. Når du står i butikken med en person som bruker lang tid med å ta fram lommeboka, åpne den, trekke frem betalingskortet, snu det flere ganger for å finne hvor chipen er, sette det i, trykke koden langsomt, da er tiden kommet for å legge hendene på ryggen og vente. Selv om køen vokser, så må personen få anledning til å utføre dette. Du kan håpe på at det å få utføre dette uten å bli forstyrret vil medføre at det blir lettere etter hvert, i motsatt fall, så tar det den tid det tar.

Det å bidra til økt deltagelse må blant annet avveies etter grad av funksjonshemming hos den du bistår. Fra det at en person gjør alt selv, via det å gjøre det sammen med vedkommende, til det å gjøre i stedet for. I tillegg til at dette kan avhenge av graden av funksjonshemming, så vil også faktorer som dagsform og situasjon/omgivelser påvirke vurderingen, altså kan også deltagelsen variere ikke bare fra person til person, men fra dag til dag. Man må altså være sensitive for situasjonen, samt at personer ikke er og oppfører seg likt hele tiden. Noen dager er vi alle mer oppmerksomme og deltagende, mens vi andre dager kan være litt mer tilbakeholdne. Likevel kan man tenke seg at for de som har store funksjonsvansker, så vil det variere mellom det å gjøre for og gjøre sammen, mens det for andre vil variere mellom at de gjør selv og at vi gjør sammen.

Les mer om dette i Deltagelses og opplevelsesplaner, et verktøy for kvalitetsutvikling og kvalitetssikring for voksne med multifunksjonshemming eller dyp utviklingshemming.

Opplæring i delferdigheter kan være nødvendig. Dersom du for eksempel skal delta som brukerrepresentant i en organisasjon, så må du lære hvordan du skal forberede deg, oppføre deg på møtet, referere i etterkant, følge opp saker osv. Men det kan like gjerne være at du må begynne med å lære deg hvor du skal ta bussen til møtet, hva du skal ha med. Videre læring får tas steg for steg, og man må være tålmodig i forhold til at alt ikke kan læres på en gang. Dette er igjen en individuell sak.

I det aller meste av deltagelse er kommunikasjon sentralt. Vær opptatt av å kommunisere med tjenestemottaker, uavhengig av om vedkommende har et talespråk eller ikke. Har vedkommende ferdigheter i å be om noe eller si nei til noe? Har vedkommende ferdigheter i å snakke om noe, det vil si delta i det kommunikative samfunn? For de som ikke har et forståelig talespråk, så finnes det muligheter for å lære å snakke / snakke bedre, for de som vil ha problemer med det finnes en rekke alternative kommunikasjonsformer (se for eksempel ASK -alternativ og supplerende kommunikasjon).

Forvent noe av vedkommende. En del av de med de minste kognitive utfordringene kan oppleve at det ikke forventes noe av dem, dette kan oppleves som er signal på at de ikke teller, ikke er med. Forventning er en motivasjonsfaktor, som igjen må avveges opp mot muligheten for å mestre. Det å fokusere på muligheter hos en person, å lete aktivt etter ressurser, rommer forventninger. Hos personer med større funksjonsvansker vil forventningen kunne ligge i det å forvente et gjensvar, være tilstede i situasjonen med blikk og kroppsholdning, sensitiv på de små uttrykk for engasjement og styrke dem ved eget gjensvar.

Samarbeid/tverrprofesjonelt samarbeid må også nevnes. Det å fremme deltagelse er ikke et individuelt anliggende for den enkelte tjenesteyter. Samarbeid med kollegaer og andre profesjoner gir flere innspill og mulighet for nye og inspirerende tanker.

Systematisk fremgangsmåte

Det å jobbe for å fremme deltagelse på et individuelt nivå, skiller seg ikke vesentlig fra det du ellers har ansvar for. Hvordan du ser på deltagelse for den du bistår er en viktig motivasjon i arbeidet, opplevelsen av glede og engasjement hos den som får oppleve økt deltagelse vil styrke motivasjonen til å fortsette med dette viktige arbeidet.

Det å jobbe på en systematisk måte med dette, står ikke i motsetning til det å improvisere og være spontan. Grip situasjoner som gir mulighet til deltagelse når de dukker opp. Erfaringer med slike situasjoner kan trekkes inn i det systematiske arbeidet og i tillegg, eller kanskje først og fremst, så har personen hatt en opplevelse.

Det kan være nyttig å bruke en vanlig problemløsningsmodell i arbeidet. Gjennom kartlegging av situasjonen, via analyse, beskrivelse av mål, utforming av tiltak, og til slutt evaluering og evt endringer.

Flere slike modeller er beskrevet i litteraturen, for eksempel vernepleierens arbeidsmodell vernepleierens arbeidsmodell, sykepleieprosessen, lærernes didaktiske modell osv. De er alle bygd opp omtrent likt. Modellen sier noe om systematikk, men er kanskje ikke tydelig nok på at man beveger seg frem og tilbake i modellen alt etter behov. Sammen med de faglige vurderinger, ligger et ansvar for å trekke inn etiske og juridiske vurderinger fortløpende.

Løkke og Salthe (2012) har utarbeidet en utvidet arbeidsmodell som du finner ved å klikke på informasjonsboksen nedenfor.

Oppsummering

Det er ved deltagelse at vi erverver kunnskap om verden omkring oss og hvilke muligheter vi har for å utvikle oss i den Deltagelse har betydning for opplevd livskvalitet; ved å bidra til å øke en persons deltagelse i eget liv, vil du bidra til å påvirke livskvaliteten positivt.

Deltagelse som prosess vil ofte være en viktigere verdi enn selve produktet. Om du ikke synes deltagelsen var spesielt vellykket, forsøk å se det fra tjenestemottakers perspektiv. Samtidig må du tilrettelegge, gi støtte og gi nødvendig opplæring, slik at deltagelsen ikke oppleves som mislykket for vedkommende.

Se personens ressurser og muligheter, noe kan alle delta i. Det å muligens ha færre muligheter for deltagelse må ikke forveksles med ingen muligheter. Utgangspunktet er at alle kan lære og at alle kan delta, ut fra sine egne forutsetninger, når oppgavene og situasjonene blir tilrettelagt. Det er et viktig oppdrag for oss å gjøre deltagelse mulig overfor mennesker som har en sårbarhet knyttet til manglende ferdigheter, utfordringer knyttet til kommunikasjon, som lærer sakte, har nedsatt forståelse av omgivelsene, har mange tilleggsutfordringer osv.

Deltakelsesferdigheter læres på samme måte som andre ferdigheter. Husk de 4 T’er: Tilgjengelighet, Tilrettelegging, Tålmodighet og Tid.

Din holdning til deltagelse og hvor viktig dette er i et menneskes liv påvirker hvordan du jobber med dette, deltagelse kommer ikke av seg selv!

Ressurser

Bøker og artikler

Løkke, J. og Salthe. G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering Norsk tidsskrift for atferdsanalyse, 39, s. 17-32.

Ness, N.E. (2011). Hjelpemidler og tilrettelegging for deltakelse – Et kunnskapsgrunnlag. Tapir Akademisk Forlag

Vik K; Bredland E L; Linge, OA. (2011) Det handler om verdighet og deltakelse, Ideologi og praksis i rehabiliteringsarbeid Gyldendal Norsk Forlag

Slåtta, K. (2011). Deltagelses og opplevelsesplaner. Statped.

Nordemens (2004). Å dele en sorg. Når pårørende med utviklingshemning møter alvorlig sykdom og død

Stubrud, L.H. (2001). Utviklingshemning i et økologisk perpektiv Oslo, Universitetsforlaget

Foiler

May Østby m. fl. Mitt hjem min arbeidsplass.pdf Hvordan er det for forskere og medforskere å arbeide sammen i prosjektet "Mitt hjem -min arbeidsplass".