Inkludering i en ulvetid

Hensikten med kapittelet

Debatten om tjenester til personer med utviklingshemming har tatt en ny vending de siste årene. Det snakkes om en «reform i revers» og framvekst av nye institusjoner. Det er tegn til at tjenestene beveger seg bort fra idealene som ble knesatt i forbindelse med «reformen for personer med utviklingshemming» tidlig i 1990-årene. Ordet ulvetid i tittelen viser til nettopp dette.

Hensikten med dette kapitlet er å gi økt innsikt i de siste års trender, særlig når det gjelder bolig. Her har en sett framvekst av bofellesskap som er mye større enn det en tidligere mente var forsvarlig. I dette kapitlet skal vi se på trendene i seg selv, men også sette dem i sammenheng med historisk utvikling, politiske idealer og faglige debatter. Og vi spør hvordan siste års dreining kunne skje.

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapittelet skal du:

• Ha innsikt i viktige utviklingstrender i omsorgen for utviklingshemmete det siste tiåret
• Se hvordan noen nye trender bryter med statlige politiske idealer og tidligere utviklingslinjer
• Få innsikt i begrunnelsene og debattene bak idealene som lå til grunn for utviklingen, og som kulminerte med reformen for utviklingshemmede på 1990-tallet
• Få en oversikt over argumentene som benyttes i dagens debatt om de nye store bofellesskapene
• Danne deg en selvstendig mening om dagens utviklingstrekk og hva som eventuelt skal til for å få «reformen tilbake på sporet»

Kapitlet er lagt opp med 14 sider. De første sidene har en historisk profil og tar opp debatter og utviklingstrekk fram mot 1990. Hensikten er å vise hvordan «reformen» ikke var et enkeltstående løft, men en del av en utvikling. Deretter går vi nærmere inn på reformen for utviklingshemmete, så vel visjoner som virkelighet. Blant annet ser vi på hvorfor bofellesskap for flere enn fire ble sett som for store. Siste del tar opp utviklingen de siste ti åra, inkludert mulige forklaringer på «reversen» og hva som eventuelt kan gjøres for å få reformen tilbake på sporet.

En bred internasjonal trend

I 1988 vedtok Stortinget enstemmig å legge ned institusjonene for utviklingshemmete (HVPU). Det slo ned som en bombe. Foreldre ville ha seg frabedt et slikt eksperiment – at en la ned det etablerte for å erstatte det med noe nytt og uprøvd. Ansvaret ble sågar overført til kommunene, som så langt hadde utmerket seg ved ansvarsfraskrivelse.

Slik kan det ses, og mange så reformen som et eksperiment. Men det var egentlig ganske nærsynt. Nedbygging av institusjoner hadde pågått i nesten 20 år i land som Sverige, England og USA. På 1980-tallet var det bevegelse i hele den engelsk-språklige verden og hele Norden. I boksen under kan du se utviklingen i Norge sammenlignet med Sverige, og deretter en som viser fire Nordiske land og som også tar med seg oppbygning av tjenester utenfor institusjon.

Norge var egentlig sent ute. Det mest radikale ved den norske reformen var at når noe først skjedde, så skjedde det raskt. Vi kom sent i gang, men var først i verden med å avvikle alle institusjoner for personer med utviklingshemming. Trenden gjelder ikke bare mange land, men også mange sektorer, blant annet:

• spesialundervisning
• barnevern
• psykiatri
• eldreomsorg
• fysisk funksjonshemmete

Startpunktet var forskjellig i ulike sektorer. Antall plasser i psykiatriske sykehus sank fra midten av 1950-årene i USA og England. Italia hadde sin revolusjon på 1970-tallet. I Norge endret barnevernet policy fra barnehjem til fosterhjem ved lovendring i 1953. Trenden er så bred at en engelsk forsker, Stanley Cohen, har kalt det en endring av «master pattern» i behandlingen av utsatte og uvanlige mennesker – med institusjonsbygging og segregering fra midten av 1800-tallet og nedbygging av det samme systemet fra en gang rundt 1960. Takten og tidspunktet er forskjellig i ulike land og sektorer, men i et fugleperspektiv er det ikke vanskelig å se en gjennomgripende internasjonal trend.

Denne trenden er i dag nedfelt i internasjonale avtaler, blant annet FN konvensjonen om Rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006. Der ses spørsmål om institusjoner og segregering i lys av menneskerettighetene.

Hva var galt med institusjonene?

Da institusjonene ble lagt ned, hadde det både praktiske og ideologiske begrunnelser. Den ideologiske debatten var internasjonal og går tilbake til rundt 1960, og med to hovedlinjer: «den nye optimismen» og «utviklingen av velferdsstaten».

Den nye optimismen

Institusjonsomsorgen utover på 1900-tallet fikk i stor grad karakter av oppbevaring: et sted man plasserte visse mennesker – så var de ute av veien. Fra slutten av 1950-årene er det økende tegn til misnøye med dette, ikke minst mangelen på adekvat behandling. Denne misnøyen fikk næring av nyvinninger i medisin og psykologi som viste at det var mulig å gjøre mye mer på behandlingssiden.

Ikke minst gjorde resultatene fra små familielignende behandlingsenheter i England inntrykk.

Misnøyen hentet også næring fra to andre felt:

1. Fra forskning om avvik hentet en inspirasjon fra stemplingsteorien. Den handler om hvordan behandlingen som avvikende personer utsettes for kan forsterke snarere enn å dempe avviket. For utviklingshemmede gikk argumentet slik: Hvordan kan en vente at personer med lærevansker skal lære i et miljø med færre stimuli enn i samfunnet for øvrig? Institusjoner for utviklingshemmede er utviklingshemmende!

2. Fra sosiologi og kritisk psykiatri hentet man en strøm av ideer knyttet til de psykososiale effektene av langvarige institusjonsopphold. Det mest kjente bidraget er trolig Goffmans bok Asylums fra 1961. En sentral påstand er at langvarige opphold fører til enda lengre opphold, noe som ligger bak praksisen med rask utskrivning i våre dagers psykiatri.

Velferdsstaten

Rundt 1960 er ambisjonene for velferdsstaten klart økende. Innføring av uføretrygd er rett rundt hjørnet og folketrygden er på tegnebrettet. Ideen om velferdsstaten handler blant annet om at det offentlige har et ansvar for å sikre alle anstendige levekår. Men gjorde den det? Mange falt utenfor. Det utgis bøker med titler som Myten om velferdsstaten. Kritikken er ganske bred, men tar også opp institusjoner og utviklingshemmede. Særlig var spaltist og regissør Arne Skouen aktiv, ikke minst som initiativtaker til aksjonen «Rettferd for de handikappede».

Kritikken handlet om uakseptable levekår i datidens institusjoner og spesialskoler, men hadde også prinsipielle sider. En var stigmatisering.

Segregerte institusjoner forsterker gjerne den nedvurderingen som beboerne utsettes for. Hvordan kan en velferdsstat planlagt og med hensikt plassere utsatte grupper et sted en vet medfører stigmatisering?

Et annet argument var at når en utsatt gruppe over tid lever utenfor samfunnet og innenfor en isolert organisasjon, da er sjansen overhengende for at det utvikler seg egne standarder for hva som greit og hva som ikke er det. Det kan gjelde levekår, men også overgrep er sett i et slikt lys.

For Skouen ble det et hovedpoeng å løfte fram i lyset, det som ikke tåler dagens lys. Noen koblet argumentene om stempling og levekår sammen, blant annet overlege Rasmussen ved Klæbu pleiehjem. Han mente det enkleste grepet for bedre behandling ganske enkelt var å tilby gode og alminnelige levekår. Og i dette klimaet ble normalisering en fane og veiviser for framtida.

Normaliseringens første fase -forbedring av institusjonene

Jeg skriver foran som om trendene snur rundt 1960. Men er det rett? Avviklingen av institusjoner for utviklingshemmete hører 1990-tallet til. Rundt 1990 argumenterte en sågar med at det hadde skjedd fint lite i årene før. En slik konstatering var imidlertid å ta i så det holdt. Det var riktig at Norge ikke hang med på den utviklingen som skjedde i blant annet Sverige, der folk flyttet ut av institusjoner og til gruppeboliger. Men for øvrig skjedde det ganske mye:

1. En sluttet å ta inn barn i institusjon.

   Andelen barn sank jamt og trutt fra midten av 1960-tallet – fra nær halvparten og til tre prosent da institusjonene ble avviklet. Barn vokste opp hjemme.

2. HVPU etablerer vernede boliger og dagtilbud for hjemmeboende.

   Fra 1970 til 1989 var det en tidobling i antallet som bodde i vernete boliger og en tredobling i antallet med dagtilbud i verksteder og lignende.

3. Institusjonene blir mye mindre.

   Etter 1980 bygde HVPU knapt noen institusjon for flere enn ti personer.

4. Det var en betydelig tilførsel av personal og penger

5. Standarden på institusjonene ble klart bedre

   Både i forhold til aktivitet og boforhold.

Det er derfor mer i pakt med fakta å si at normaliseringsbølgen startet på 1960-tallet, men at den i første omgang handlet om forbedring av institusjonene – normalisering av institusjonene. Og som figurene under punkt 3 og 4 viser: forbedringen var betydelig.

Men det var ikke nok. Selv om det hadde vært en betydelig forbedring, framsto HVPU utover på 1980-tallet i økende grad som et problem i forhold til de standarder, krav og forventninger som gjaldt i samfunnet rundt. Derfor foreslo «Lossius-utvalget» nye radikale grep.

Det du må huske ut fra tallene som presenteres i fordypningsboksene på denne siden, er følgende: Reformen kom ikke på et tidspunkt med stillstand. Den skulle forsterke en utvikling som var i gang, og den skulle ikke være et engangsløft!

Reformen for utviklingshemmede - noen hovedresultater

I tilknytning til reformen ble det satt i gang et forskningsprogram som skulle evaluere utviklingen. Dette programmet var en viktig del av utviklingen av en mer permanent og systematisk samfunnsfaglig forskning om funksjonshemming i Norge. Det fikk drahjelp av internasjonal oppmerksomhet: Et land som avvikler alle institusjonene i løpet av fem år! Det var det sus over.

Forskningen som ble gjennomført, viser et bredt spekter av resultater, blant annet noen hovedtrender i levekår og tjenester. De kan sammenfattes i fire punkt:

1. Boligene ble klart bedre

   De aller fleste fikk sin egen leilighet i et bofellesskap med 2-3 andre. De tilsvarte de kriteriene Husbanken hadde utarbeidet og som var bygd på det de mente var en brukbar bolig for et en-person-hushold. Forbedringen handlet imidlertid ikke bare om standard eller fysiske forhold, men også det sosiale.

2. Familienes syn

   Familiene var i utgangspunktet svært skeptiske, selv om Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) var for. Etter reformen skiftet familiene syn og oppfattet reformen som en klar forbedring.

3. Flere får tjenester.

   Reformen var først tenkt for personer som bodde i institusjon, men etter hvert ble det klart at minst like mange voksne bodde med familien. Det ble derfor klart at flere måtte få et tilbud, og antallet med bolig og tjenester økte fra rundt 6500 i 1989 til over 10 000 i 1999. Lignende økning etter avvikling av institusjoner finner vi også i andre nordiske land.

4. Revolusjonen som forsvant.

   Utenom boligsektoren var det mindre utvikling enn mange hadde håpet på. Det var en viss økning i kontakten med familien og noe mer selvbestemmelse, mens det skjedde lite med sysselsettingen og de sosiale nettverkene. De fleste ble raskt akseptert i sine nye nabolag, men knapt integrert. Det er feil som mange hevder at flere ble ensomme. Mange er ensomme, men det var de også i institusjonene. Fritida framsto som taperen, med et lavere aktivitetsnivå.

Selv om mange var skuffet over at det ikke skjedde mer på andre felt enn bolig, var det på et vis i pakt med reformens intensjoner. Andre ting skulle komme etter hvert.

Den lille gruppens prinsipp – om størrelsen på bofellesskap

Retningslinjene rundt reformen la opp til at bofellesskapene normalt ikke skulle være for flere enn fire. Tallet fire er kanskje ikke så viktig, men de skal være små! I Sverige heter det maks fem, og i statistikk fra USA bruker en seks som kriterium. I lys av dagens debatt om de nye store bofellesskapene må en likevel spørre – hvorfor er det så viktig at et bofellesskap huser få personer? I den internasjonale debatten går spørsmål om institusjonsavvikling og størrelse noe over i hverandre, men det er særlig fire grunner til at bofellesskap bør være små:

1. Gruppepsykologi

   Nestoren i svensk omsorg for utviklingshemmede, Karl Grunewald, fremmet på 1970-tallet det han kalte «den lille gruppens prinsipp». Han bygde på gruppepsykologi: hva skjer med personlige relasjoner når en gruppe blir stor? Når en gruppe blir fire, blir den med personale minst seks og i praksis og med små stillingsandeler mellom 15 og 20. Det blir rett og slett for mange for å utvikle personlige relasjoner. Den ansatte vil kjenne den utviklingshemmede for dårlig og vise versa. Man slutter å framstå som en person, og blir en del av en gruppe. Ansvar pulveriseres.

2. Integrering i nabolaget

   I noen politiske dokument legges det vekt på at bofellesskapet ikke må være større enn at det glir inn som en naturlig del av nabolaget. Svært ofte vil et bygg for flere enn fire utviklingshemmede framstå som noe annet enn et vanlig boligbygg. Dette er imidlertid i noen grad avhengig av omgivelsene.

3. Avviksbilder

   Noen personer har egenskaper som gjør at de risikerer å bli nedvurdert. Dersom en samler mange slike personer samme sted, øker sjansen for at hele stedet får en aura av avvik – et sted for «sånne». Det smitter i sin tur over på og forsterker nedvurderingen av de som bor der, og det blir enda ett et hinder for integrering.

4. Læring

   Institusjonene ble kritisert for å gi dårlige betingelser for læring. Det er en omfattende forskning om læring etter utskrivning fra institusjon som støtter en slik tenkning. Det er uklart om gyldigheten begrenser seg til institusjoner eller også kan generaliseres til store bofellesskap.

Kort sagt, de tre første punktene antyder at størrelse i seg selv øker risikoen for at en bolig blir institusjonspreget. Dette er imidlertid omdiskutert og vi kommer tilbake til det.

Fra statlig reform til kommunal hverdag – boligen

En ting er hva som skjer i en hektisk reformperiode med mye oppmerksomhet fra både media og sentrale myndigheter, og der både ambisjoner og ideologi står høyt på dagsorden. Noe annet er hva som skjer på sikt, når medias lys slukkes og den politiske oppmerksomhet søker mot andre tema. Hva skjer da?

Testen på om reformen virkelig la grunnlag for en ny utviklingsbane er ikke hva som skjer i reformårene, men hva som skjer etterpå! Og det vet vi noe om i dag. Det er i en slik sammenheng noen bruker ord som «reform i revers» og «nye kommunale institusjoner». Bildet er imidlertid mer nyansert, og kan oppsummeres med følgende:

• Type bolig

  Like etter reformen bodde de aller fleste i små bofellesskap, men en betydelig minoritet bodde i bokollektiv og noen ganske få i egen bolig utenfor gruppeløsninger. Fram til 2010 er bildet stabilt når det gjelder bofellesskap, men en større andel av boligene har fellesareal. For bokollektiv og egen bolig har det imidlertid skjedd noe. Bokollektivene er på vei bort, mens en større andel har egen bolig. De siste er i stor grad personer med mindre hjelpebehov som har flyttet ut av foreldrehjemmet.

• Gruppesammensetning 1

  I samme periode har det vært en utvikling i retning av mye større grupper i bofellesskapene. Over halvparten av de som har flyttet inn i ny bolig det siste tiåret, har flyttet inn i bofellesskap som er dobbelt så store som det Husbankens retningslinjer fra 1990 tillot. Gjennomsnittlig gruppestørrelse er doblet fra 3,8 til 7,0 og en har eksempler på bofellesskap med både 15, 20 og 25 beboere. Trenden går fram av tabellen her:

Ryktet sier at enda større enheter er under planlegging.

• Gruppesammensetning 2

  Nesten alle bofellesskap fra reformårene var for utviklingshemmede. I dag er trenden at kommunen vil løse flere problemer i ett byggeprosjekt. Et og samme bofellesskap huser gjerne ulike grupper: personer med utviklingshemming, personer med psykiske vansker med mer.

Det fins eksempler på at ruskollektiv bygges vegg i vegg med boliger for autister. Det minner om de kombinerte anstaltene som forfatteren Alexander Kielland kjempet mot på slutten av 1800-tallet. Andre har brukt betegnelser som omsorgsghettoer og omsorgscontainere.

• Svingdørspersonale

  Det har også vært en endring i bruken av personale. Statistisk ser det i at antall ansatte som er på turnusen hos den enkelte bruker har økt med nær 25%, fra 12,6 til 15. Grunnen er trolig en endring i tenkning: tidligere la en vekt på å skape små grupper av ansatte rundt den enkelte beboer, nå legger en større vekt på redusert sårbarhet ved sykefravær. Det siste er enklere å håndtere dersom «alle jobber med alle». Dette kan øke sjansen for uheldige gruppepsykologiske prosesser.

Vi kommer tilbake til spørsmål rundt disse trendene, men la oss først ta endringer på andre felt.

Fra statlig reform til kommunal hverdag – andre områder

Når det gjelder andre områder, var ambisjonen fra reformårene at forbedringer skulle komme etter hvert. Det har ikke skjedd. Nedenfor oppsummerer jeg noen viktige punkt:

Sysselsettingen

ser ut til å bevege seg motsatt av ambisjoner om normalisering.

• Andelen uten dagaktivitet øker
• Andelen med tilrettelagt arbeid synker
• I kommunale dagsenter skjer en forskyvning fra produksjon til aktivisering

Debatten om store bofellesskap

Framveksten av de nye store bofellesskapene startet langsomt like etter reformårene, og uten særlig debatt. Noen reiste kritikk om «omsorgsghettoer», men den kommunale hverdagen fortsatte som før. Etter hvert som de store bofellesskapene ble mer vanlig, økte kritikken, blant annet fra NFU. Kommunene måtte derfor i større grad begrunne sine valg. De synes i stor grad å bygge på tre argument, og her skal vi se om disse argumentene er holdbare i lys av norsk og internasjonal forskning.

Ensomhet er et stort problem blant utviklingshemmede. Større bofellesskap vil motvirke dette.

Dette argumentet har vokst fram som følge av forestillingen om at nedleggelsen av institusjonene førte til mer ensomhet. Denne forestillingen har av en eller annen grunn hatt god grobunn, til tross for at den ikke har dekning i verken norsk eller utenlandsk forskning. Ensomhet er et problem, men det var det også i institusjonene. Spørsmålet om hvorvidt ensomhet er et mindre problem i store enn små bofellesskap er lite berørt internasjonalt, men det som fins av internasjonal forskning peker i motsatt retning. Nasjonalt har Kittelsaa og Tøssebro (2011) gått gjennom sosiale nettverk i bofellesskap av ulik størrelse. De finner, slik en kunne vente, at det ikke er noen sammenheng mellom størrelse på bofellesskapet og sosiale nettverk. Det er ikke størrelsen det kommer an på.

Det er nødvendig å skape større, mer stabile og robuste fagmiljø. Det vil i sin tur skape bedre tjenester.

Her er det mindre å bygge på, men en undersøkelse fra Taiwan viser at det er større tilfredshet med jobben i små bofellesskap. For norske forhold gjennomgår Kittelsaa og Tøssebro (2011) en serie indirekte indikasjoner, som for eksempel faglig støtte, stabilitet og muligheter for å yte individtilpasset omsorg. De viser at ansatte i små bofellesskap opplever bedre tilgang på faglig støtte, stabiliteten i tjenesteytingen er bedre, og det samme gjelder klart mulighetene for å gi individtilpasset støtte. Det er ingen forskjeller i forhold til bruk av individuell plan og lignende, men små bofellesskap har mer orden i sysakene i forhold til helseoppfølgingen av brukerne. Med andre ord, de fleste indikatorene peker i retning av at «smått er godt». Resultatene resultat indikerer at en bør unngå bofellesskap med mer enn seks beboere.

Det er behov for å yte tjenester til flere for de samme pengene.

Implisitt betyr dette at en forventer at store bofellesskap er billigere. Jeg har ikke sett noen nyere norsk undersøkelse av dette, men en gjennomgang fra 1992 av Westeren antydet at stordriftsfordelene opphørte når bofellesskapet overskred fire. Dette er i pakt med en internasjonal kunnskapsoppsummering av Stancliffe og Lakin fra 2005. Den viser at det kan være noe å spare på nattevakt ved overgang fra svært små (2-3personer) til litt større (4-6 personer) bofellesskap. Ut over det er det lite å hente. Problemet når en undersøker økonomi, er imidlertid at det er vanskelig å skille to forhold fra hverandre: Om noe er billigere eller om noen benytter anledningen til å gjøre det billigere. Her hjemme forteller personalet i store bofellesskap oftere at de er satt under økonomisk press, noe som peker i retning av at kommuner prøver å benytte store bofellesskap til å gjøre ting billigere.

Kort oppsummert:

Argumentene for store bofellesskap savner rot i virkeligheten.

Om kommunene faktisk tror på argumentene kan jeg ikke svare på, men det er fristende å anta at det framfor alt ligger en forestilling om innsparing under.

Hva må gjøres?

Det er ikke lett å svare på hva som må gjøres. Jeg tror ikke svaret er å flytte ansvaret bort fra kommunene. Muligens hjelper det med økt oppmerksomhet fra media og sentralt politisk hold. Det at flere kommunestyrer kom på andre tanker i løpet av 2011 kan tyde på at medias søkelys hjelper. På den annen side kan en neppe basere seg på kontinuerlig oppmerksomhet fra media og det sentrale politiske nivå. Logikken på begge felt er slik at dagsorden skifter og nye saker kommer i fokus. En må ha et system som er bærekraftig også når oppmerksomheten er mindre – i en kommunal hverdag.

Kanskje skulle vi se til Sverige på nytt? De ser ikke ut til å oppleve vår bølge av store sammensatte bofellesskap? Der gjør Socialstyrelsen hvert år en gjennomgang av tjenestene og vurderer utviklingstrekkene. Da vil en i det minste kunne se hva som er i ferd med å skje på et mye tidligere tidspunkt. Og kritikk fra Helsetilsynet eller Riksrevisjonen vil trolig veie tyngre enn en forskningsrapport.

Sverige har også sterkere regulering av sektoren enn oss, inkludert mye sterkere rettigheter til tjenester. Muligens burde en tenke i de baner. Jeg tror imidlertid enklere lut er tilstrekkelig eller bør prøves først. Det som framfor noe preget gjennomføringen av reformen på 1990-tallet var de kravene Husbanken stilte for å gi gunstige lån til boliger for utviklingshemmede. Kanskje er det nok å gjeninnføre noe lignende: Mye sterkere føringer fra departement overfor Husbanken, og mye sterkere føringer fra Husbanken overfor kommunene?

Odd Børretsen har en sang der han spør: Er det noen som husker Inger Louise Valle? Hun var justisminister og trodde på alternativ til fengsel. Overfor utviklingshemmede i dag ville det lyde: Er det noen som husker Husbankens rundskriv 1255?

Ressurser

En generell ressurs til spørsmålet utviklingshemming, tjenester og levekår er Nasjonalt Kompetansemiljø om Utviklingshemming (NAKU), som har aktive nettsider.

Der finner en blant annet en lenke til «Kunnskapsbanken» som har aktuell informasjon, filmer, og rapporter på en rekke områder. Tema fra dette kapitlet fins særlig under lenken til Hjem og Miljø.

Rapporter om de senere års utvikling:

• Söderström og Tøssebro: Innfridde mål eller brutte visjoner. NTNU Samfunnsforskning, 2011
• Kittelsaa og Tøssebro: Store bofellesskap for personer med utviklingshemming. NTNU Samfunnsforskning, 2011

Rapportene kan lastes ned fra henholdsvis:

• Rapport: Innfridde mål eller brutte visjoner
• Store bofellesskap for personer med utviklingshemming

Det fins en god del materiale om Reformen for utviklingshemmede, for eksempel:

• Romøren, T.I. (1995) HVPU-reformen i forskningens lys. Oslo, Ad notam Gyldendal
• Sandvin, J. T. S. (1993) Mot Normalt? Omsorgsideologier i forandring. Oslo, Kommuneforlaget
• Tøssebro, J. (1996) En bedre hverdag? Utviklingshemmedes levekår etter HVPU-reformen. Oslo, Kommuneforlaget

Det fins også en god del bøker og artikler med historisk innhold, men jeg vil kanskje anbefale en svensk. Det er noen forskjeller på Norge og Sverige, men mye er også likt. Jeg anbefaler den fordi den er bredere og dekker en lengre periode enn norske alternativ. I tillegg er den skrevet av nestoren i Skandinavia når det gjelder tjenester for utviklingshemmede:

• Grunewald, K. (2008) Från idiot till medborgare. Stockholm, Gothia förlag.