Hvordan forebygge?

Indikativ forebygging

Indikativ forebygging er tiltak rettet mot personer som har vært utsatt, eller som har utøvet, vold eller seksuelle overgrep. Avdekking av vold og seksuelle overgrep vil i seg selv virke forebyggende med hensyn til å redusere risikoen for at en utsatt blir utsatt på ny og for at en som har utøvet begår nye overgrep. For et barn som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, vil altså mye av forebyggingen ligge i den videre oppfølgingen av barnet. Dette lærte du om i kapittelet om oppfølging.

Tobias, 6 år har ved flere anledninger tatt med seg yngre barn i barnehagen enkeltvis inn på toalettet. Det er snakk om både gutter og jenter fra 3-4 år. Han har låst døren og fått de andre barna til å kle av seg på underkroppen og vise frem kjønnsorganene sine. Tobias har også kledd av seg selv, og han har tatt på de andre barna sine kjønnsorganer og fått dem til å ta på sitt. Nå er barna redde for Tobias, og mange av barnas foresatte har krevd at han må flyttes fra barnehagen.

Selfie, Beach, Familie, Barn, Mor, Far, Ferie

Vi skal her konsentrere oss om hvordan man skal forebygge at barn utforsker og utfolder sin seksualitet på måter som kan oppleves krenkende for andre barn i barnehagen.

På kort sikt vil de umiddelbare tiltakene rund Tobias handle om beskyttelse. Det er påkrevet at man beskytter de andre barna mot at dette skjer igjen, og å beskytte Tobias mot å gjøre ting som ytterligere kan stigmatisere ham, både i barne- og voksengruppa. Samtidig skal man ikke iverksette tiltak som hindrer barna i å fortsette sin normale utforskning og utfoldelse av sin seksualitet. Dette er et vanskelig dilemma etter slike hendelser.

I Tobias sitt tilfelle er risikoen for at den seksuelle atferden krenker andre knyttet til det å ta med seg gutter og jenter på 3-4 år inn på toalettet alene, kle av dem og seg selv, og berøre deres kjønnsorgan/få dem til å berøre hans. Det er ikke en automatisk risiko for at han skal finne nye steder og måter å utøve seksuelle handlinger med andre barn på. Det er heller ikke automatisk en risiko for at han skal begå mer alvorlige skadelige seksuelle handlinger eller rette disse mot enda yngre barn. For Tobias handler det om å ikke få anledning til å gjøre det samme som han har gjort før.

Imidlertid vil presset fra de andre barna sine foresatte, eller innad i personalgruppa kunne medføre at man iverksetter større begrensninger, særlig for Tobias, men også for hele barnegruppa. Eksempler på dette er at barna ikke får leke på noen plasser uten tilsyn av en voksen eller at all seksuell utforskning og utfoldelse sanksjoneres når den oppdages. Dette er ikke barnefaglig riktig, men det kan være forståelig, og noen ganger nødvendig i håndteringen av den akutte fasen etter avdekking av forholdet, da krisen er størst. Et riktigere tiltak er imidlertid at Tobias i en periode alltid har en voksen med seg.

På lengre sikt vil det være behov for andre tiltak som kombinerer behovet for både beskyttelse og gode rammer for normal seksuell utforskning og utfoldelse. Det er ikke slik at en forhøyet risiko er konstant. Den vil kunne reduseres med gode utviklingsstøttende tiltak.

For Tobias kan videre forebyggingstiltak være utredning og behandling av andre vansker og utfordringer han eventuelt måtte ha. Dette kan kanskje være med på å forklare hvorfor han ikke har evnet å utforske og utfolde sin seksualitet på en god måte for seg selv og de andre barna. Barnehagen kan være en god pådriver og støttespiller for at Tobias sine foresatte sørger for at han i så fall blir henvist til BUP. Godt samarbeid med de foresatte er den viktigste måten å forebygge på.