Hvordan følge opp?

Barnehagen skal ikke drive traumebehandling, men det er svært viktig at volds- eller overgrepsutsatte barn får en traumebevisst omsorg fra alle sine omsorgspersoner. Traumebevisst omsorg betyr å være bevisst på at det barnet gjør, sier, eller på annen måte uttrykker, kan være knyttet til traumet det har vært utsatt for. Som du lærte i kapitlet om skader av vold og seksuelle overgrep kan symptomene på traumatisering ofte til forveksling ligne på andre tilstander, for eksempel atferdsvansker og hyperaktivitet. Det er derfor svært viktig at barnet sees, forstås og møtes riktig på sine særskilte uttrykk for å bidra en positiv utviklingsprosess. 

Å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan forstyrre eller ødelegge barnets grunnleggende tillit til andre mennesker og til verden som et trygt sted å være. Siden de minste barna er spesielt avhengige av andre for å få dekket sine behov vil mistilliten til andre kunne ha særlig store konsekvenser. Hvis det i tillegg er slik at det er omsorgsgiverne som har begått volden eller overgrepene, og det ikke finnes andre omsorgsgivere som kan regulere barnet, vil disse barna blir rammet dobbelt så hardt. Omsorgsgiverne blir de som overvelder dem, og ingen er der til å regulere dem i etterkant. 

Traumebevisst omsorg består av tre hovedpilarer:

1. Trygghet
2. Relasjon
3. Mestring (Følelsesregulering)

Trygghet
Trygghet er et sammensatt begrep som inneholder mange elementer omsorgspersoner må klare å gi barnet. I tillegg til de mer opplagte behov for fysisk og emosjonell trygghet, er for eksempel forutsigbarhet, tilgjengelighet, ærlighet og åpenhet sentralt for å skape trygge miljøer for traumeutsatte barn. Det er også viktig å la barna være med på å bestemme en del over livene sine, og å forklare dem om situasjonen de er i, når det angår dem.

Relasjon
Trygghet er den andre pilaren i traumebevisst omsorg. Dette dreier seg om å skape gode og trygge relasjoner mellom traumatiserte barn og deres omsorgspersoner. Relasjoner som er preget av empatisk speiling, aksept, bekreftelse og annerkjennelse er positive for barnet. Positive relasjoner er nødvendige for sunn menneskelig utvikling, men traumer underminerer slike livgivende relasjoner.

Barn som har vært utsatt for vold og overgrep fra voksne har lært å forbinde voksne med vonde følelser. Det er derfor ikke unaturlig at enkelte barn vil vise mistenksomhet, unnvikelse, sinne eller fiendtlighet mot andre voksne. En sentral oppgave for omsorgspersoner og andre støttepersoner blir da å gi barna positive erfaringer, slik at de kan få nye og positive assosiasjoner knyttet til samhandling med voksne (for eksempel glede, lykke og trygghetsfølelser). Omsorgspersonene kan også hjelpe barna til å skille mellom mennesker som truer med å skade dem, og mennesker som er trygge.

Mestring og følelsesregulering
De mest vedvarende og vidtrekkende konsekvensene av store eller sammensatte (komplekse) traumer er at den utsatte ikke blir i stand til å regulere sine følelser og impulser. Det er mange tilnærmingsmåter rettet mot det å lære mennesker å regulere følelser. Mange traumatiserte barn har ikke hatt ressursen det er å ha en foreldrefigur som for eksempel har lært dem å berolige seg selv. Slike barn kan trenge voksne som er villige til å samregulere dem når følelsene blir overveldende, og at det ikke brukes makt og kontrollmetoder. Noe av det aller viktigste er at voksne fokuserer på å lære seg aktiv lytting, og ikke minst lærer seg å reflektere over opplevelser og sette ord på følelser. Nyere forskning har bekreftet at det å sette ord på vanskelige følelser har en direkte beroligende effekt på disse følelsene. Aktiv lytting kan skape et fundament for selvrefleksjon og kan således hjelpe barna til å utvikle "historier" og forståelse omkring opplevelsene de har og har hatt. Ofte kan samregulering gjøres ved å ta i barnet og bevege (rugge) det rolig og taktfast frem og tilbake. Det er dette barn ofte gjør for å berolige seg selv.

Denne videoen gir deg mer kunnskap om traumebevisst omsorg:

---

Denne videoen viser hvordan man kan forklare barnet hva som skjer:

Toleransevinduet er et begrep fra moderne traumeteori. Det betyr ganske enkelt at alle mennesker har en optimal, eller ideell grad av kroppslig aktivering der de lærer lettest og er mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner. Da er pulsen, pusten og spenningstilstanden i musklene i kroppen på akkurat passe nivå, og man er rolig og samlet. Er aktiveringen for høy, er man hyperaktivert. Da er hele organismen i beredskap for å flykte eller slåss (medfødte forsvarsmekanismer). Noen barn kan reagere på stress og trussel med å bli underaktivert (hypoaktivering). Pulsen, pusten og spenningstilstanden i musklene i kroppen blir redusert, og de faller inn i en slapp og passiv tilstand. Dette er også en del av våre medfødte forsvarsmekanismer, og barnet faller altså da under toleransevinduet. En siste forsvarsrespons er freeze eller "å bli stiv av skrekk". Da jobber hjertet på høygir, pulsen er høy, barnet kan skjelve og hyperventilere, men klarer ikke å bevege seg.

Denne videoen beskriver på en god måte at traumebevisst omsorg handler om å hjelpe det traumatiserte barnet til å holde seg innenfor toleransevinduet:

Samregulering
Når barn som har blitt traumatiserte blir minnet på de traumatiske hendelsene, kan de veksle mellom å gå over eller under toleransevinduet, altså veksle mellom å være overaktivert (hyperaktivert) og underaktivert (hypoaktivert). De trenger derfor hjelp til å regulere seg inn igjen i toleransevinduet. Vi sier at barnet blir trigget av minner om de traumatiske hendelsene. Triggere kan være i form av flashbacks om traumet (svært livaktige minner) og av berøring, lyder, lukter og andre ting som knyttes til (minner om) traumet.

I det som ofte kalles emosjonell førstehjelp, er det tre hovedregler:

1. Se på
2. Ta i
3. Snakk til

Dette er enkle og effektive måter å hjelpe barnet ut av en over- eller underaktivert tilstand. Sett deg rett foran barnet med ansiktet ditt i samme høyde som hans eller hennes, legg hendene dine lett, men tydelig på barnets skuldre og forklar med rolig stemme og enkle ord og setninger hvem barnet er, hvor det er, hvem du er, hva det er som skjer med barnet og hvorfor det skjer. Det kan også hjelpe barnet å få bevege kroppen, for eksempel gjennom å rugge det (slik som beskrevet tidligere).

Barn som har opplevd å bli holdt fysisk fast eller ikke kunnet komme unna overgrepet gjennom å gjøre motstand kan trenge å få springe ut av rommet (flukt), rase i puterommet (kamp) når de opplever traumereaktivering. Dette bidrar til å fullføre aktiveringskurven og få barnet tilbake til en regulert tilstand.

Ved underaktivering kan man gjerne hjelpe barnet å bevege seg, enten ved instruks eller fysisk bistand. Få barnet til å reise seg, stampe i gulvet, klappe i hendene og lignende. Dette kan også gjøres sittende om barnet ikke klarer stå oppreist. Det som er viktig er at barnet oppfordres til å kjenne sin egen vekt mot stolen, fotsålene sine mot gulvet, og få kontakt med sin egen pust.

Dersom barnehagen din benytter Salaby.no finner du mer om psykologisk førstehjelp der.