Hva er tegnene?

Verbale tegn på vold og seksuelle overgrep

Når barn med ord forteller om vold eller seksuelle overgrep kan dette noen ganger være de klareste tegnene. Mange voksne undervurderer imidlertid barns evne til å formidle seg riktig og sannferdig i muntlig form, og mange overdriver også barns evne til å fantasere eller lyve om hendelser. Særlig de minste barna. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at språket følger barnets øvrige utvikling, emosjonelt, intellektuelt, relasjonelt og sosialt. Det barn sier, må derfor forstås i et hele.

Ballong, Snakke, Papir, Mening, Klipp Ut, Chat, Skrive

Det kan være nyttig med en liten gjenoppfriskning av barns språkutvikling, i denne forbindelsen:

ALDER	TYPISKE SPRÅKTREKK
Nyfødt	Allerede rett etter fødselen kan babyer svare på voksnes kommunikasjon. Babyen hører språkmelodier og gjør seg kjent med ulike stemmer.
4 mnd	Babler, ler, pludrer
7 mnd	Pludrer ramser med gjentatte stavelser, for eksempel ma-ma-ma
10 mnd	Det første ordet kan komme, språk og atferd koples sammen, for eksempel gi-og-ta-leker)
1-2 år	Kan ha 2-3 ord og pludreramser. I løpet av de neste 6 mnd kommer cirka 20 ord til. Etter hvert har barnet ettordssetninger. Begynnende oppfatning av tid (var, er, kommer). Mot 2-årsalderen har setningene 2-3 ord, barnet har forståelse av at hver gjenstand har navn. Lytter og imiterer. Spør ”hva-er-det?”.
2-3 år	Setninger på 3-4 ord, enkle tidsbestemmelser. Egosentrisk tale og tenkemåte. Skiller ikke mellom fantasi og virkelighet. Klarere hukommelse. Går over i selvstendighetsperiode. Går fra 200-300 ord til 1000 ord i denne perioden. De mangler mange ord, begreper og grunnleggende regler for ordbøyning og setningsoppbygging. Man hører raskt forskjell på fri fortelling og sitater/når de aper etter voksne.
3-4-år	Språket kjennetegnes av livlig fantasi og flyktig oppmerksomhet. Barnet er en aktiv språkbruker, og samtalene er ofte overdrevet og fantasifulle. For eksempel ”pappaen min er verdens sterkeste”. Skillet mellom fantasi og virkelighet er ikke etablert, slik at fortellingene gjerne blir krydret med elementer som barnet er opptatt av. Når barnet prater fritt kan historiene ta utrolige vendinger, og det kan være vanskelig å holde tråden. 1500-2000 ord.
4-5 år	Språkmønsteret stort sett lært, barnet kan bruke preposisjoner riktig. Magisk tenkning preger perioden, barna leker mye rollelek. Kan samarbeide godt. Er språklig aktive hvor de er rause med ord og uttrykk, hvor de fort snakker seg bort.
5-6 år	Har lengre og mer kompliserte setninger. Begynner å økonomisere språket ved å bruke færre ord og svare mer presist. Cirka 2500 ord.
6-7 år	Forstår sammenheng mellom årsak og virkning. Interesse for klassifisering, ordne leker etter farge, form og størrelse.
7-8 år	Virkelighetsfanatisme: Krever å få vite hvordan noe er i virkeligheten. Interesse for lesing.
8-9 år	Spør mye, ”er dette sant/virkelig?” Bruker ofte slang, tabuord og hemmelig språk. Samtaler kan utvikle seg til diskusjoner. Kan reflektere, tenke gjennom problemer inni seg.
9-10 år	Tilegnelse av ny kunnskap krever fortsatt konkrete eksempler. Rettferdighetssans utvikles mer; et steg bort fra egosentrisk tenkning. Språket tilnærmer seg den voksnes. Barnet kan uttrykke følelser språklig, kan føre en samtale uten å avbryte det de holder på med. 5400 ord.

Yngre barn er egosentriske. Det vil si at de opplever verden med seg selv som midtpunkt. Når de snakker og forteller vil de ikke kunne sette seg inn i den andres perspektiv. Dette innebærer at de ikke er klar over at den de snakker med ikke har de samme bakgrunnsopplysningene som trengs for å forstå sammenhengen, eller at samtalepartneren ikke forstår når barnet bruker utpekende ord som han, den eller det.

Språkutviklingen er nært knyttet til utvikling av hukommelse. Det å fortelle om konkrete hendelser; når det skjedde, hva som skjedde, i hvilken rekkefølge det skjedde, hvem som gjorde det, hvor det skjedde og så videre, i detalj, forutsetter en evne til å lagre informasjon i hukommelsen og gjenhente denne informasjonen senere. Hva barn husker av en traumatisk hendelse, vil kunne være preget av den følelsesmessige tilstanden barnet var i under hendelsen. Det samme vil kunne skje når barnet skal gjenfortelle det som skjedde. Fra vitnepsykologien vet vi at også voksne kan ha problemer med å gjenhente og gjenfortelle traumatiske hendelser, både om de har vært utsatte selv eller de har vært vitne til at noen annen har vært utsatt.

Barn under fire år vil ikke kunne angi nøyaktig når noe skjedde. Spesielt ikke om hendelsen ligger litt tilbake i tid. De vil ofte bruke andre viktige hendelser eller andre ting som tidsreferanse, for eksempel alder ("Det skjedde da jeg var 6"). De vil også ha vansker med å angi hvor ofte noe har skjedd, eller om noe har skjedd en eller flere ganger. Særlig vil barn som har vært utsatt for vold gjentatte ganger, over lengre tid, ha problemer med å si hvor ofte eller skille de ulike episodene fra hverandre.

Barn kan fortelle om vold og seksuelle overgrep både på direkte og indirekte vis. Lise, 7 år, kan si: «Onkel Trond tar på rumpa mi» eller hun kan si: «Jeg liker ikke å sove hos onkel Trond». Barn kan også omskrive ting eller bruke andre ord for overgrepshandlinger. Lise kan for eksempel si: «Onkel Trond er slem». De kan også fortelle ved å spørre: «Har voksne lov å ta på rumpa til barn?» eller ved å gi uttrykk for motvilje: «Jeg må vel ikke sove hos onkel Trond, om jeg ikke vil?». Noen barn kan også snakke om seg selv i tredjeperson, når de skal fortelle om vanskelige ting: «Onkel Trond og Lise har en hemmelighet» eller ved å utelate seg selv fra fortellingen: «Onkel Trond er ikke noe grei med lillesøster».

Barn er aktive språkbrukere. De kan fortelle mye rett frem, men ofte kommuniserer de «mellom linjene». Barnepsykologene Anna-Margrete Flåm og Eli Haugstvedt, har skrevet en flott artikkel om dette, som de kalte: Test balloons? Small signs of big events (2013). Den er på engelsk og du finner den under fanen Ressursbank og underfanen Fordypningsstoff.

Når et barn bruker ord som kan assosieres til vold eller seksuelle overgrep (slem, vond, tar på…) eller sier noe du stusser på, enten det er innholdet i det som blir sagt, tonefall og kroppsspråk barnet har når det sier det, eller situasjonen/sammenhengen det blir sagt i, er det ofte nødvendig å utforske mer hva barnet egentlig mener. I kapittelet om hvordan avdekke vold og seksuelle overgrep vil du lære mer om å samtale med barn når vi er bekymret for hvordan et barn har det.